<t>Jeg lukket øynene og var innstilt på å sove, men det varte ikke lenge før ulven var der, og stirret på meg. Sinte øyne hadde den, og jeg syntes ikke det var spesielt hyggelig å stirre inn i sinte ulveøyne.
Neste kveld var ulven der igjen, like sint. Slik fortsatte det flere ganger i en lang periode.
Av og til ble ulven avløst av ørnen, eller menn med mongolsk utseende. Alle stirret de på meg med et alvorlig granskende uttrykk i ansiktet. Noen ganger kom både ulven og ørnen samtidig. Eller så kunne ulven forvandle seg til en mann, eller motsatt. Det begynte til slutt å bli veldig plagsomt, for de dukket alltid brått opp. Det var forstyrrende for jeg var i denne perioden, og det er jeg for så vidt ennå, møkka lei av syner og bilder som dukker opp.
Selv om jeg var lei, så fortsatte bare ulven å komme.
En kveld, nå ganske nylig, dukket den opp igjen. Så var det som om jeg selv ble forvandlet til en ulv.
Den andre ulven ga signaler om at jeg skulle gå til angrep på den. Gå til angrep på ulven? Jeg? Selvfølgelig ville jeg ikke det, men da begynte ulven å hoppe på meg og bite. Jeg kjente plutselig et voldsomt sinne, flamme opp i magen, og jeg kastet meg over ulven og bet den i halsen til blods. Straks fikk jeg dårlig samvittighet og trakk meg unna, men den andre ulven oppfordret meg til å fortsette. Vi havnet tilslutt i en durabelig slåsskamp, og sinnets flamme vokste og ble sterkere.
Kunne det være slik at ulvens sinte øyne, lokket frem sinnet i meg, som lå forbasket godt gjemt?
Jeg kjenner fortsatt sinnet bølge rundt i magen, for det var der den satt fast, men nå er den frigjort.
Jeg er sint, og det føles så bra. En dag, hvis det har noen hensikt, skal jeg flyte rundt med sinnet, og se hvor det fører meg.
En liten stund etter kampen, dukket ulven opp igjen, og bak den så jeg to gylne fjell. Ulven så usedvanlig flott ut. Den var blitt større og pelsen virket tykkere og mer glansfull.</t>