<t>Ingelise Lund hadde nettopp ett kurs som gjaldt sjokkterapi, jeg var en av heldige kursdeltagere.
Det var en fin gruppe mennesker som møttes, alle hadde forskjellige ting som skulle forløses,
og noen visste ikke hva som skulle løses opp i.
Det hele var en prosess.
Min prosess begynte for mange år siden, og litt etter litt har veien som jeg skal gå blitt tydeligere, selv om jeg ett par ganger har prøvd å komme meg vekk fra det som er mitt kall...
I sommer var jeg på tur til Finnmark, var innom kautokeine, karasjokk og tana, og ellers rundt mange flere steder, men det var disse stedene som satte evige spor i meg....
Så møtte jeg Esther Utsi, og mye ble sagt under samtalen med henne, men det viktigste var at jeg trengte å huske, jeg måtte huske fortiden min.
Jeg var ikke før ferdig hos henne før bildene kom. Jeg så bildene, men hadde ikke en eneste følelse av at det angikk meg. Jeg kunne ikke gråte, men jeg kunne se hva som hadde skjedd, jeg syntes synd i den jenta med disse opplevelsene, likevel, det gjorde ikke noe nevneverdig inntrykk på meg.
Jeg har snakket med personer som jeg stoler på etter disse opplevelsene, og endel av dem har grått,
det har vært hardt å se dem gråte for meg.
Jeg har vært frosset som is.
Når jeg fikk innbydelsen til sjokkterapien med Ingelise var det ikke tvil i mitt sinn, dette var noe jeg skulle på, jeg visste ikke helt hva som ventet meg, men jeg visste at bildene jeg hadde fra min barndom var ett sjokk, det skulle jeg bli ferdig med....
Å bli delt inn i grupper, og også ta vare på hverandre er en del av det å være i sjokkterapi,
å bytte roller er utrolig viktig, og dermed kan man lett se hvordan egne mønster påvirker hverdagen, også i forhold til andre mennesker.
Innsikten i andres opplevelser er også en del av å være i en liten gruppe i gruppen.
Før jeg reiste på kurset fikk jeg endel mailer på facebook, fra gamle klassekamerater, der den ene etter den andre fortalte at de hadde vært forelsket i meg, det var rart å lese, og kanskje kunne jeg ikke forstå at de skulle ha vært forelsket i meg... Det var greit å bare slette disse meldingene når jeg kom hjem etter kurset, fortiden var på en måte ett tilbakelagt stadium...
"Min" gruppe var for meg en trygghet å jobbe utifra, jeg hadde trygge rammer rundt min forløsning av tidlige sjokk. Det tok lang tid, mens jeg selv trodde at det bare tok ca 20 minutter, fortalte de andre at det tok mye lengre tid enn det.
Jeg var rasende når de gikk inn i rollene som var med å forløse mine barnesjokk, jeg greide ikke se dem som personene som de er i dag, men jeg så dem som de personene som jeg hadde rundt meg i min oppvekst. Den ene delen av hjernen min visste at dette ikke var reelt, følelsene mine sa noe helt annet.
Jeg fikk det rommet rundt meg som jeg trengte for å kunne nå inn i sjelen min.
Sinnet mitt skled over i usikkerhet da Ingelise begynte å speile meg, jeg ble usikker på hvem hun egentlig var, hun var ukjent og veldig kjent på samme tid.
Jeg reiste ut av kroppen min for å hente sjelebitene mine, en forunderlig opplevelse.
Jeg måtte langt ut for å hente dem tilbake.
Det var bitte bitte små fragmenter som var strødd i det vidskapte univers.
Å kjenne sjelebitene komme på plass var en utrolig opplevelse, det gav meg en ny form for tillitt til andre mennesker.
Hjemkomsten har vært hard, men utrolig lærerik.
Jeg har nesten ikke sovet, mye er fordi jeg ligger å kjenner kroppen min, på en helt annen måte enn før,
tærne mine er nå en del av meg selv.
Jeg sitter igjen med at alle som jobber i helsevesenet skulle hatt ett slikt kurs hos Ingelise, for å kunne kjenne forskjellen det er før - og etter sjelebitene er i kroppen.
Til dagen treffer vi mennesker som har mistet sjelebiter, og hadde vi kunne møtt dem med den forståelsen hadde det nok vært mye lettere for mange mennesker.
Drømmene mine er tydlige, mye mer direkte enn før.
Vissheten om hvem jeg er, er kommet tilbake med full styrke.
Flyten i kroppen lyver ikke, livet er fantastisk.
Redskapene jeg har fått for å jobbe videre med livet mitt er ett godt utgangspunkt,
Takk til Ingelise og Ailo.</t>