Sjaman.com – Forumarkiv

<t>Trøtt. trøtt, trøtt.

Hinsides trøtt, selv om jeg har sovet i timesvis.



Ja, jeg kan ikke annet enn å puste.



Når jeg kjenner på følelsen, har den en helt annen kvalitet enn tidligere.

Jeg reiser gjennom den ene tingen(motsetninger) etter den andre.

Det kjennes ut som energiene er sterkere og mykere på samme tid.

Skal jeg prøve å sette ord på det, må det bli fylde, og en sterk kraft

i noe fløyelsmykt. At det er noe kjent samtidig som det er noe helt nytt.



Det at jeg føler meg så forvirret, er kanskje fordi mye gammelt kommer opp

og blir renset ja. Samtidig som noe nytt holder på å bli integrert. Jeg har

jo holdt på med dette i noen år nå. Men det jeg er i nå, har en helt annen

kvalitet i seg, jeg finner ikke et bedre ord for å beskrive det. Det er sterkere

og forandringene er mer komprimert og det føles som jeg går raskere gjennom

ting.



Kanskje jeg er på vei fra månelysenergi til noe annet :biggrin:



Og da er det ikke rart jeg er litt redd, og må gå gjennom litt motstand.

Jeg er jo på vei inn i noe, som er ukjent landskap for meg.

Og apropo landskap, så kjenner jeg at rommet rundt hjertet blir større,

det går liksom utenfor min vanlige kropp nå. Jeg har vært gjennom det

samme når det gjelder hofter, lår, føtter og hode, at det føltes som de var

tre ganger større enn min egen kropp og hode. Og hodet ble jo transparent

og gjennomlysende også. Jeg kunne se ut gjennom det, mot et lys. Det

tror jeg var månelys.



Jeg ønsker jo dette her.



Så får jeg håpe at den motstanden jeg alikevel har, gir seg etter hvert.

Ja Jorflaa, det må bare bli et knakende godt år :icon_biggrin:



Det beste av alt er at jeg kan gå gjennom denne prossessen i ytre stillhet.

Jeg lever jo for tiden tett på tre andre mennesker. Og de merker lite til

det jeg har inni meg. De er opptatt med sitt og syns ikke det er merkelig

at jeg er stille og, til en forandring, sover mye.</t>

<t>:biggrin:</t>

Hei igjen Jorflaa og Dag :biggrin:



Det er godt å vite, at dere finnes der ute.



Jeg lurer jo innimellom på, hvorfor jeg skriver ned alt dette.

Men det føles riktig, og jeg følger den innskytelsen/behovet for

å få opplevelsene ned i ord og ut på sonen. Jeg kjenner det er

til stor hjelp for meg selv. Det blir jo nesten som en transformasjon

på direkten dette her Det blir lettere for meg å gå igjennom.

Og så kjennere jeg at frykten slipper taket. Jeg er ikke alene, som

opplever alt dette merkelige i kroppen. Det er godt å vite at andre

har vært igjennom dette før meg. Det blir som å ha et slags støtte-

apparat der ute. Men det kommer vel en dag, eller natt, når ordene

forsvinner også. Men da er jeg vel på en eller annen måte forberedt.

Det velger jeg iallefall å ha tillit til nå.



Ikke før jeg hadde skrevet ned "innlegget" ovenfor, begynte det å

jobbe så heftig i brystregionen, at jeg fant ut at det var best å legge

meg stille ned, for å få puste ordentlig. Det var som om energiene brant

og banet seg nye veier.



Det har det holdt på med et par timer. Men så måtte jeg ha duppet

litt av, for jeg våknet plutselig av at det ble så tungt å puste.

Tidligere når jeg har hatt det jeg kaller for hjerteåpninger, har

energiene gått som ut av en sylinder på ryggen, utenfor kroppen.

Nå var det energier langt utenfor hele brystområdet. Og plutselig

begynte det å presse noe så voldsomt nedover overarmene, samtidig

som det knitret i punkter inni hele kroppen. Nå lurer jeg på, om det

siste, er muskler som har gått i dvale, som våkner til nytt liv? Men det

ble som sagt så tungt å puste, at jeg sto opp. Etter å ha beveget meg

litt rundt, ble alt som før igjen. Men det er vel ikke helt som før. Nye

rom åpner seg :eusa_dance:





Nå roper mannen min på meg; du må skynte deg å komme å se på himmelen.

Oi! Hele himmelranden i øst er rosa jo. Og ikke bare rosa, den er myk rosa.

For en herlighet. For en kjærlighet. Nå skal jeg i ulltøyet og sette meg ut å

ta inn det hele, fylden, skjønnheten.

<t>Og da det rosa lyset tonet over i orange,

våknet fuglene til liv.



Måkeskrik så lystig over meg. To kråker fløy

stille mot nord. Småfuglene slo seg kvitrende

ned i bjørketrærne. Så forsvant lyset og fargene.

Det begynte å snø.



Da mintes jeg en gang Inger Lise reiste inn i mitt

hellige skrin, et mobilt alter fra Tibet. Det skrinet

som ble innviet under den store Padmasambhava-

skulpturens føtter. Det lå på alteret i Samye-klosteret,

i et døgn, under en månesermoni. Hele meditasjonshallen

var fylt opp av tibetanske munker dagen etterpå. Jeg satt

der i timevis, med ryggen til en smilende Milarepa-skulptur,

og hørte på at munkene chantet og spilte på trommer, cymballer

og horn. Noen spilte på horn av lårben fra mennesker.



Jeg har for en stund siden fått beskjed om å åpne dette

skrinet. Men jeg kvier meg for det. Det ble jo etterpå

innviet i Jokhangtempelet også. Og jeg gikk med det

skrinet rundt den ytre koraen etterpå. På baksiden av

tempelet er det en stor røkelsesoven, til den kvinnelige

buddhaen Palden Lhamo/Shri Devi. Jeg var ikke helt bevisst på

at hun satt og smilte ned til meg, fra et vindu høyere oppe

i tempelet, da jeg gikk rundt med mitt lille alter. Det kom da

jeg skrev et dikt på sonen for noen år siden. Den gangen

trodde jeg, at jeg fikk dette diktet kanalisert, fordi ordene

bare kom til meg. Nå vet jeg ikke.



Like før dette, hadde jeg fått en velsignelse av en nyingma Rinpoche.

Jeg fikk en rød tråd av ham, som jeg kunne velge om jeg ville legge

på mitt alter eller spise. Til min forundring valgte jeg å spise tråden,

selv om jeg viste at det kom fra munkedrakten til en høytstående Lama.

Fra hans balsameringsklede. Du er modig, sa Rinpocheen til meg da.

Det måtte ha vært mitt høyere selv som valgte da. Jeg ante jo ingen

ting om de store og sterke forandringene, som ville komme til å skje i

mitt liv. Han kunne ikke være min lærer, sa han. Og det forstår jeg nå.

Det viste seg at han skulle gå i et treårsretreat etterpå, hans fjerde.



En stund etter sermonien i Samye, kom den store festdagen for

buddaen Palden Lhamo. Det var henne jeg skulle skrive en hovedfags-

oppgave om. Det var derfor jeg bodde i Tibet. Men like før tolvslaget,

den kvelden blir jeg veldig syk. Sykdommen slår med full kraft inn i

lungene mine. I tre døgn har jeg kraftig diare og kaster opp til jeg er

helt tom. Til slutt greier jeg nesten ikke å puste eller gå. Jeg måtte

til slutt krype på toalettet. Da først forstår jeg at jeg må slå alarm og

komme meg på et sykehus. Da viste det seg at den ene lungen var

helt svart og den andre var også kraftig angrepet. Jeg hadde fått

høydesyke oppå det hele. Jeg ble medisinert både med vestlig og kinesisk

medisin. Da de skulle ta røntgen av hjertet mitt for å se om jeg tålte

medisineringen, falt jeg sammen så nålene i føttene mine brakk. Men

de kunne fortelle meg etterpå, at det var fordi jeg hadde så sterkt et

hjerte at jeg tålte medisineringen og overlevde. Og ikke minst på

grunn av alle de tibtanske kvinnene som pleide meg dag og natt,

vasket meg og skiftet bleier, og ikke minst kjøpte inn bleiene, vasket

sengetøy og våket over meg. De har ikke noen som pleier på tibetanske/

kinesiske sykehus. Det er det kvinnene i familien som tar seg av.



Det er en mening med alt. Det var også en mening med at jeg skulle

overleve. Jeg har vel noe jeg skal utrette før jeg går over? Og det var

en heftig renselse, det var en gave. Men jeg har så stor baggasje med meg

at det var ikke nok med dette. Derfor måtte det sjamanhjelp til også.



Da Inger Lise reiste med mitt alterskrin, så hun en veldig gammel mann

som gikk ned trappene i et tårn. Han hadde sittet på en tronstol av sten

i det øverste rommet i tårnet, et bibliotek. Da han kom ut fikk han se at

de ofret en liten, en indisk, elefant utenfor. Den fikk to spyd i nakken og

segnet om. Den hadde en diger rød rubin i hodet. Elefanten segnet om, støttet

av sabeltennene sine, gjorde den jorden rød med sitt blod.



Det er noen år siden Inger Lises reise for meg. Bildene har levd i meg siden.

Men jeg har ikke funnet ut av det før nå, i sted, da jeg satt ute og så på himmelen.</t>

<t>Det kommer en tid for alle

hvor vi må stige ned av tronen

og begi oss ut i livet,

villig til å ofre oss selv i tillit

til at vi har nok kunnskap,

nok livsglede,

sterkt nok hjerte

til å danse livets dans,

til å være et senter

som berører gjennom

å takke

for det som har vært

og uten å vite

hva som kommer,

bevege seg ut i det

åpne landskap

hvor livet evig

finner nye former</t>

Ja Dag, det er ikke til nytte for meg, å sitte isolert på en tronstol, i toppen

av et tårn, lengre. En stund etter at Inger Lise så dette, falt tårnet sammen

for meg, i et indre syn. Det var en opplevelse forbundet med stor smerte

og fortvilelse. Det skulle gå år, før jeg greide å ta i mot det, med et smil.

Det var den arrogante bedreviteren, som gikk ned trappene i tårnet. Hovmot

står som kjent for fall. Jeg har reist gjennom mye verre ting, når det gjelder den

negative maskuline energi. Men det var arrogansen, som var vanskeligst for meg å se.

Og det, må jeg takke kraftdyret mitt i vest for, ilderen. Jeg var ikke så fornøyd

akkurat, når jeg fikk det kraftdyret. Men den kommer seg jo inn, i det som

er mest skjult, langt inn i de trangeste, mørkeste tunneller.



Jeg lå noen uker på sykehus i Tibet, før jeg ble fraktet med ambulansefly til Bankok.

Og jeg har i julen reist med Ailos artikler fra Thailand. Jeg var jo også i noen døgn

turist der, før jeg fløy til Kathmandu og senere til Lhasa. Da jeg la inn noen kommentarer

til disse artiklene, gjorde jeg det med et smil. Men det som nesten skremte vettet av

meg, var at jeg kjente et blaff av sterkt sinne samtidig. Ja, jeg har jo kjent på dette

sinne i meg, en tid i forveien også. Jeg har trodd helt til i dag, at det sinne var for,

at jeg opplevde sterk motstand mot noe. Det gjorde jeg også. Men jeg opplever nå

at dette sinne, også var en kraft, for at jeg kunne møte denne mørke kraft i meg selv.



Da jeg dro til Tibet, visste jeg, at jeg måtte møte en av mine største frykter, rotter.

Det var rotter i fleng, i taket på hybelen min. De hadde det med å hyle og skrike i dødsangst, midt på natten. Noen hadde nok lagt ut rottegift. Taket var av de tynneste papplater. Og jeg visste, at noen rotter hadde gått gjennom taket før. Det var rotter overalt. De pilte mellom

føttene mine, i restauranter, og i klostre. Det lå drøssvis av døde rotter i gatene. Men

ikke den største frykt, kunne hindre meg i å reise til Tibet. (i høst greidde jeg å stå

rolig, rett ovenfor en rotte, mens jeg ventet på t-banen , så den frykten er vel snart kurert)



Den første gangen jeg ble redd rotter, var da en mann kom løpende etter meg med en stor, død rotte, han hadde tatt livet av. Men den samme mannen, kurerte meg for en stor vorte jeg hadde på høyre hånden min, med å gni den inn med en fleskesvor. I vår fikk jeg en fotvorte

under høyre foten. Jeg var så fortvilet for at jeg kunne smitte andre, det var noe herk å ha. Men så lovet jeg meg selv, at visst denne vorten forsvant av seg selv, skulle jeg tro på at jeg også kunne være en kanal for healingkrefter. Den vorten løsnet helt av seg selv på lillejulaften.

Så da måtte jeg bare akseptere det, iallefall at jeg healer meg selv. Ja, jeg får jo hjelp både fra den ene og den andre til å åpne opp da, men jobben med å gå gjennom og integrere det, må jeg gjøre selv. Der er jeg nå.



Den gangen mannen løp mot meg med rotten, tror jeg, at jeg var åtte år. Det er i den alderen jeg har et av mine største sjeletap. Det er også forbundet med julig min far ga meg på samme tid, som jeg ikke husker noe av, men som min mor har fortalt meg om. Den gangen løp jeg opp i skogen etterpå. Der fant de meg sovende, da jeg ikke kom hjem om kvelden. Det er merkelig å ikke huske dette. Jeg fikk samtidig psoreasis bl. a. i hodebunnen. (den forsvant like plutselig som det kom, da jeg var tolv år). Jeg måtte bli smurt inn i noe som luktet sterk tjære, og gå med skaut på skolen. Det er da utfrysingen/avvisningen og jente-mobbingen begynte. Jeg overlevde, med å gjemme meg i en krok i friminuttene. Jeg ble et utstøtt og ensomt barn. Og i timene var jeg like ensom, jeg ble vel det de kaller skoleflink. Og hvem er glad i den flinke, skrev visst Ailo et sted. Kanskje selvhatet begynte å komme da. Det skjedde en splittelse mellom følelser og intelekt, tror jeg nå. Jeg kunne overleve på skolen med å være flink, og skjule følelsene mine. Og så kom kanskje samtidig følelsen av at, jeg skal søren ta meg vise dem, at jeg greier meg. For et skjult sinne jeg måtte ha hatt.



Før jeg dro til Tibet, begynte jeg å miste korttids-hukommelsen min. Jeg hadde lest, som jeg aldri hadde gjort før, til den siste hovedfagseksamenen min. Jeg hadde opplevd dette tidligere, da jeg hadde to barn med treårskolikk, men det var like skremmende for det. Jeg satt der på eksamen og husket ingen ting. I Lhasa skulle jeg studere tibetansk. Jeg trodde jeg var godt forberedt på dette. Jeg hadde studert hos en tibetaner i ett år i forveien. Men i Tibet greier jeg ikke å lære noen ting. Alt jeg har lært fra før, var som blåst bort også. Jeg får meg til og med en privatlærer, men ingen ting hjelper. Så en dag, i klasserommet, spør læreren meg om noe. Jeg kan ikke svare. Og han gjør narr av meg. Jeg løper gråtende ut. Da kommer rinpocheen etter meg, og holder meg i sine armer. Jeg skal hjelpe deg, sier han. Jeg skal lære deg tibetansk om kveldene. Og så sier han; "You have to learn with open doors, with an open heart". Og når han underviser meg, forstår jeg alt, men i klassen er det glemt igjen. Men når jeg står der i armene til rinpocheen, etter at læreren har gjort narr av meg, sier jeg; jammen jeg er rasende på læreren. Da svarer han bare; "du er god".



Jeg håper og tror nå, at jeg er langt på vei til å ta i mot det åtteårige sjeletapet fullt og helt. Jeg kunne iallefall betrakte den arrogante bedreviteren i meg, med et smil. Jeg tror jeg er på vei til å veve sammen himmel og jord, følelser og intelekt. At følelser og intelekt blir renset og helet, gjort til en positiv kraft, iallefall på barnestadiet. Og de sjeletapene som kom etterpå, er bare for "peanuts" å regne, har Ailo sagt til meg. Så da er det bare å fortsette med integreringsarbeidet. Det går lettere nå. Jeg har fått beskjed for lenge siden, av læreren, om å være sjenerøs mot meg selv





NÅ ER JEG KLAR FOR Å ÅPNE MITT TIBETANSKE SKRIN.

Jeg vet jo hva som er inni. Det er en svartbrun, liten buddhafigur,

som jeg har fått i gave, fra en mann fra Øst-tibet. Men jeg skal gå

ut i Østmarka, mot nord skal jeg gå, og åpne skrinet. Måtte alle

hjelpere slå ring rundt meg. Måtte jeg få vissheten at jeg gjør det rette.

Måtte hjertet mitt åpne seg, i takknemmelighet. Måtte jeg takke for det

livet jeg har levd. Måtte kjærlighetsevnen min bli stor nok, til å ta i mot

det som måtte komme. OM MANI PEME HUM





P.s. til Jorflaa; Nå forstår jeg, hva du mente, da du sa til meg etter auratransformasjonen; "det du trenger vil komme til deg, kanskje med en gang". Og det første som kom til meg, noen timer etterpå, var avvisning. Og det kom igjen og igjen, på mange måter. Jeg sa til meg selv, at det var en gave da, men uten å forstå dybden av det. Det var en hjelp, for å gå inn i min egen avvisning, av noe i meg selv, og andres avvisning av meg. Det var en hjelp til å finne min egen vei. Å bli bevisst på, og få en dyp erfaring av, at jeg går min egen vei.

Nå er jeg der også

<t>:biggrin: Fantastisk i Østmarka. Har et favorittsted nord for Nøklevann vest for bakkene oppover mot Haugerud hvor noen har laget til et overdekket sted med ved og mye mat til fugler på denne årstiden.</t>

Jeg har også noen favorittsteder i Østmarka, i sørenden av Nøklevann.

Men jeg tror det er for isete å gå dit nå? Jeg bare legger ut på vandring

og ser hva som skjer. Nå har jeg jo en mobil som funker også. Så familien

min kan få kontakt. Har det med å komme hjem etter mørkets frembrudd.







Hmmm...jeg har jo ved. Og det lir jo alt langt på dag, ser jeg.

Jeg tror jeg går ut i skogen tidlig på dagen i morgen og

tenner et bål. Nå har jeg jo lært å lage miljøbål. Og kniv

har jeg jo, til å kutte opp noe småspik med. Og så må

jeg ha varm drikke og nisteskreppe og mye, mye annet...

Og så får jeg tid til å gjøre indre forberedelser. Det er

best at det blir utført som et ordentlig rituale, med ildelementets hjelp.

Og jord og luft og vann



Nei, jeg vil ikke ut i morgen, det har jo meldt under 20 minusgrader jo.

Så tøff er jeg ikke, at jeg sitter i timesvis ved et bål, på en av vinterens

kaldeste dager. Minus 10 er jo for mildvær å regne mot det

Jeg skriver og skriver og skriver

det synes ikke som det er noen ende på mine ord

jeg går som katten rundt den varme grøten

hvorfor

TAR JEG IKKE TYREN VED HORNENE OG LAR DET STÅ TIL

for vondt, for fryktinngytende

å se meg selv i hvitøyet

KANSKJE

jeg setter opp feller for meg selv

med et smil gjør jeg det

mens jeg lever med en sinnatagg inni meg

og blir handlingslammet

og synger på; når nettene blir lange

hvis du ikke går i fella får du feire jul igjen

og musene og rottene og uff a meg

jeg er så drittlei hele skiten

i går fortalte min eldste sønn, at han hadde hørt om en musiker

som var så strålende fornøyd med seg selv

fordi han hadde greidd å lage den styggeste lyd som fantes med fela si

de styggeste lyder har jeg jo fått ut flere ganger

jeg visste ikke at det var sjokkterapi da

men ut kom de

men det synes ikke å være nok

til å sette meg fri

HVORFOR

HVORFOR

HVORFOR

sitter jeg fast

fordi jeg "forstår" så altfor godt

at sinte følelser

er livsfarlige

enten de blir uttrykt

eller innestengt

den voksne meg holder igjen

med "fornuften" sin

barnet i meg er ikke trygg på at jeg greier å ta i mot

alt det innestengte raseriet

alt det som den voksne meg mener er heslig

jeg husker en gang jeg som barn trodde meg alene

og smalt til med de styggeste toner jeg greidde å mane frem på et piano

jeg syns den gang det var så sterkt og vakkert

styggvakkert

andre ville vel kalt det for en ramponering av tangentene

senere fikk jeg høre et moderne musikkstykke som lignet

til forveksling mye på mine styggvakre toner fra den gang jeg var barn

det var genialt og nyskapende forsto jeg

det er ikke mye genialt og nyskapende ved mine stadige gjentagelser

jeg kommer aldri til kjernen av alt det vonde

og da jeg i min naivitet tok inn hele bibelhistorien på barnskolen

kunne jeg kjøpe det hele fram til korsfestelsen

da ble gud den allmektige, skrekkelige far

da ble jeg slem

det var ikke særlig vakkert

så prøvde jeg å skjule det

da ble jeg ufri

hvordan skal jeg tørre å reise opp i lyset

med slike bilder på netthinnen

det hjelper svært lite hva jeg prøver å si til meg selv

at gud er et menneskeskapt bilde

på seg selv

når barnet meg sitter fast i vansinnig redsel

eller er det den voksne meg som sitter fast i frykt for

dommedag og straff og evig fortapelse

jeg er så redd

jeg er så redd

for min egen baggasje

for min egen kraft

er det i hele tatt mulig å skrive seg fri

sette seg selv fri gjennom egne ord

jeg tror

jeg tror ikke

jeg sitter fast i en repiterende gjenntagelse

maler om igjen og om igjen

omatt og omatt

på det samme tema

hvor er magien

hvor er frihetens portal

rett foran nesa mi

vil du kanskje si

ja, da er jeg forblindet

for jeg ser den ikke

men mitt siste håp henger i et halmstrå

at jeg skal finne Hjerteveien

først da kan jeg dø

i fred med meg selv

sinna, sinna, sinnatagg

kanskje jeg elsker deg

og beundrer deg

du ga aldri opp

du har vært hos meg hele tiden

jeg ville bare ikke se eller høre deg

jeg kjøpte sammfunnshypnosen

om at snille, søte piker

er det beste gud vet



ja dette var min svanesang

min svanesang

min svanesang

til deg i dag

når svanen synger

dør den



hilsen den stygge andungen

<t>Det jeg nå skal fortelle, er det mest forunderige reise, jeg noensinne har opplevd.

Samtidig som det er det mest naturlige som finnes, som om jeg alltid har vært der/her.



Jeg la meg inn i sengen med Ailos tromme-cd midt på lyse dagen i dag.



Jeg gjorde det, fordi da jeg skrev; nå må jeg ta tyren ved hornene,

fikk jeg opp et bilde av det kraftdyret min sjamanpartner hentet til

meg, på Saivo en gang. Det var et blandingsdyr; bakparten var en ung tyr,

og forparten en gammel bison. Dyret sto inne i en hvit tipi, med hornene

opp mot en tromme, som hang på veggen.



Og da jeg skrev; hilsen den stygge andungen, da kom jeg på at jeg hadde lest

om dette eventyret i boken ; "Kvinner som løper med ulver". Jeg kunne ikke for

mitt bare liv huske hva som sto der. Etterpå så bladde jeg litt i dette kapitelet.

Det var noe om å bli avvist og å finne sin flokk. Noe om å ikke høre til. Men nok

om det. Men det som forundret meg mest, var min evne til glemsel. På det bevisste

plan, en fullstendig glemsel. Men underbevisstheten min måtte jo ha husket alt

dette, tenkte jeg.



Da jeg setter på tromme-cden, blir jeg så overrasket over at den starter med tibetanske syngeboller. Det hadde jeg også helt glemt. Det er den vakreste lyden jeg vet om. Jeg har aldri greidd å reise, og å få opp bilder, med den cden. Bildene har kommet etterpå, i det jeg holdt på å sovne. Siste gang jeg fikk et bilde, bråvåknet jeg av en kjempsterk lyd, som om noen slo veldig hardt på noe, tett inntil øret mitt. Så kom bilde av en rund messing-gjenstand, som så ut som en tromme. Den var dekorert med et vakkert mønster i i tynne streker. Men jeg kunne ikke romme det den gang, det var for voldsomt. Så jeg spratt opp av sengen og så ut av vinduet, så forvirret var jeg, at jeg trodde det var noen utenfor som sto og slo på denne gjenstanden. Men det var ikke noen der ute. Og det var ikke en tromme. Det var mitt eget mandala jeg så.



Denne gangen har jeg ingen forventninger om en reise. Jeg ønsker bare hvile og ro. Men jeg kan jo reise inn i mitt hjerte, tenker jeg. Og ikke før jeg går inn i hjertet mitt, blir alt tomt og mørkt. Det neste jeg husker litt av, er når jeg kommer til meg selv igjen. Det er som om jeg ser noe langt borte. Den minste lille partikkel, som utvider seg ute i universet. Det er som en eksplosjon i sakte film. Og så skjer det samtidig inni meg. Hele hjerteområdet mitt utvider seg til å romme bevisstheten/hodet mitt også. Det er som jeg er inn i en omvendt tidsmaskin. Jeg ser inn i et stort hus, inn i en stor salong. Det er ingen mennesker der. Men jeg vet at jeg sitter der, som barn en tidlig julekveld, før storfamilien skal samles til julemiddag. Jeg sitter der alene, og ser ut gjennom et dobbeltvindu, nesten dekt med isroser. Jeg ser ut mot lysene i andre hus. Jeg ser bortover veien med store snøfonner. Jeg ser opp mot stjernehimmelen, og ønsker meg langt vekk, helt inn i evigheten. Det er som om det jeg, som ligger i sengen nå, har sterke følelser, samtidig som jeg ikke har følelser. Jeg er en observatør, samtidig som jeg deltar. Det er som om jeg reiser fra fortiden og inn i framtiden. Det er som om tiden ikke eksisterer, annet enn her og nå. Så er det, som om barnet reiser mot meg og inn i hjertet. Hjertet som både er inni meg og utenfor meg. Det er som om hjertet rommer hele universet.



Da jeg står opp, ser jeg til min forundring at det er helt mørkt ute. Hvor har det blitt av tiden, tenker jeg. Fordi jeg har en følelse av at jeg ikke har sovet. Det kjentes ut som jeg lå i sengen og var helt stille. Og helt åpen. Det kjentes ut som om jeg ikke hade beveget en muskel. Jeg har ikke en gang leet på et øyenlokk. Da jeg ser på klokken, har det gått bortimot tre timer siden jeg la meg ned. Men jeg husker ingen ting, fra jeg dro inn i mitt hjerte til jeg kom til meg selv. Men det er, som om noe i meg husker. Det er, som om jeg har vært på en dødsreise, samtidig som jeg ble skapt på ny. Det var som om jeg har vært den minste lille partikkel. En partikkel som utvidet seg til å romme alt, ja det kjentes ut som jeg rommet hele universet. Men det er tydelig at dette blir for sterkt for min dagsbevissthet. Da jeg, tilsynelatende, ikke husker noen ting.



Tid og rom forsvant. Tid og rom utvidet seg. Jeg tror jeg har reist blant stjernene. Jeg tror at jeg har besøkt Store bjørn der ute i himmelrommet, eller var det den som kom til meg. I mitt mytesinn er det der mine sjelebiter har vært. Nå kom noe tilbake. Det kjennes ut som om hele barndommen min kom tilbake i et nå. Et nå som alltid har vært. Da jeg våknet var det trettende dag i jul. Da jeg møtte barnet var det julekvelden. Det minner meg om Draumkvedet. Bare at jeg ikke husker selve reisen til dødsriket og hjem igjen. Men noe i meg vet og har erfart. Vil jeg en gang kunne trekke dette sløret til side i mitt jordiske liv. Eller er det bare et minne, som nå er skjult for meg, men som vil være til hjelp når jeg reise over til andre siden igjen? Jeg vet og jeg vet ingen ting.</t>

<t>Som deg, er jeg skapt av jord og himmel

av en mor og en far

i et sammensmelting av en eggcelle og en sædcelle

i meg bor jorden

opp av mine røtter vokser blomster og trær

på min jord vandrer dyrene

i mine trær bor fuglene

alt dette er en del av min arv, min kraft

i meg bor himmelen

på min himmel skinner stjernene

og månen lyser opp mitt sinn

nå venter jeg bare på at jeg skal greie å se at solen også

skinner med hele sin kraft



Men det blir sikkert en veldig lang reise

før jeg finner den ydmykheten som skal til

for å romme dette ufattelige, sterke lys

etter at rinpocheen ga meg sin velsignelse

forvant han liksom for meg

jeg kunne bare noen ganger skimte hans rygg

jeg følte meg avvist og overlatt til meg selv igjen

men to ganger så jeg en svevende, hvit, lysende kule

når jeg vandret ned korridoren utenfor hans rom

den gang, trodde jeg bare at det var et synsbedrag

for meg, som var uvant med å oppholde meg i høyden

tretusenogsekshundre meter over havet

jeg ristet bare på mitt hode og vandret videre i mitt gamle liv

det er omtrent syv år siden alt dette hendte



jeg måtte reise inn i totalt mørke

en reise som tok mange år

jeg måtte inn i mørket for å forstå

at jeg måtte finne min egen vei

og gå den selv

først da kunne jeg erfare at jeg er skapt av alt

og ingenting

kanskje den reisen jeg ble sendt inn i i går

var en reise inn i det uendelige mørke, tomme rom

men ut av det ble lyspartikler født

den sterkeste følelsen var nok opplevelsen av en voldsom ekspansjon

som sikkert skjedde i løpet av et øyeblikk som var mindre enn et sekund

men for at jeg skulle ta det inn

måtte jeg oppleve det hele som i sakte film

da den samme utvidelsen skjedde i min egen kropp

jeg tror det var medfølelsen

som tok imot det nyfødte barnet

i meg selv

født av lys i et kosmisk mørke

til et liv på jord</t>

<t>Det var litt av en integrasjon av deg i deg.

Ingen flere runder nå, der du

roterer og sirkler

om det du

vet

at du skal:

ÅPNE SKRINET

det er just en symbolhandling

vet du

et rituale

som

markerer

at du åpner opp

for å leve ut deg



Du skriver så vakkert!

Copy and paste, send til forlag!

Jeg gleder meg til din første bok!</t>

'Vår dypeste fykt er ikke at vi er utilstrekkelige.

Vår dypeste frykt er at vi har ubegrenset styrke.

Det er lyset vårt, ikke mørket vårt, som skremmer oss.

Vi spør oss selv, hvem er jeg -

som tror jeg er glitrende, tiltrekkende, talentfull eller fantastisk?

Ja - hvem er du - som ikke er det?

Du er skaperens barn.

Det at du spiller liten - redder ikke verden.

Det er ikke noe opphøyd ved å krympe,

for at andre mennesker ikke skal føle seg usikre sammen med deg.

Vi ble født til å synliggjøre Guds herlighet, som er inne i oss.

Den er ikke bare i noen av oss, den er i alle.

Og når vi lar vårt lys skinne

gir vi ubevisst andre mennesker tillatelse til å gjøre det samme.

Når vi er frigjort fra vår egen frykt

vil vårt nærvær automatisk sette andre fri.'

NELSON MANDELA

<t>Her ble det helt stille.

Veldig stille.

Lenge.

Stille.

Stille.

Stillheten.

Å, hvor jeg har lengtet.

Å, hvor jeg har vandret.

Ut, ut, utenfor meg selv.





Mitt hellige skrin.

Fullt av symboler og mantraer.

Dødsdemonen holder zodiaken i sitt grep,

med en lotus fylt av tegn i midten.

Men utenfor, nedenfor, vandrer dyr, flyr fugler,

blant blomster og trær.

Ytterst på sidene; rituelle våpen og en khatvanga;

siddhistaven, med tre hodeskaller, kronet med en trifork i toppen.

Helt øverst, kjenner jeg igjen Kalachakramantraet,

blant mange andre mantraer, og en stupa.



Så har tiden kommet.

Jeg åpner skrinet.

Og blir målløs.

Det er en buddhaskulptur som ligger inni.

Men ikke den jeg trodde.

Jeg måtte ha vært veldig omtåket og forvirret i Tibet.

For det jeg husker, er at jeg la en grovskåret,

brunsort, hel buddhafigur inni skrinet.

Det var ikke det jeg fant igjen.

Buddhafiguren, som jeg tar ut, er støpt i messing.

Riktignok er den brunsort, av elde kanskje...

Men gullfargen skinner gjennom flere steder.

Det er en finmeislet Buddha,

som sitter i lotusstilling, på en dobbel lotus-trone

med ene hånden i jorden,

den andre hånden holder en skål i fanget.

Og håret ender i en topp, en eneste knute, som glimter av gull.

Så snur jeg den, og ser, at den har et nyere lokk av kobber under,

som har løsnet litt. Det har et stempel, halvparten av en dobbeltvajra.

Jeg får det ikke til å stemme, hva har skjedd?

Jeg tar lokket litt til side, og der ligger pakket inn i gult stoff;

noe som ligner på urter, røkelse og tørkede rosa blomsterblad.



Nå ble jeg virkelig stille.









.











Jorflaa, jeg vet ikke hva jeg skal si til deg.

Foreløpig må det bli; takk for at også du åpnet meg,

slik at jeg kunne se,

gjennom min forvirrring,

at en reise ut,

ikke har vært annet,

enn en reise hjem.



Og takk for Nelson Mandelas ord.

De skal jeg ta med meg på veien;

Hjerteveien.







Og til Gro H, min jordmor,

som en sommernatt, under stjernen Arkturus,

hjalp meg å bli født på ny.

Jeg fikk gaver også da, fra formødre og forfedre;

en gullring, en diamantring og penger,

som jeg ikke ville ha. Da ble gavene straks forvandlet;

til en ugle og en pegasus med vinger, så jeg en gang kunne fly.

Og så fikk jeg en gave til, fra selveste Maderakka;

på den fineste lin, hadde hun brodert de mest håpløse korssting.

Det la du Gro i mitt hjerte.

Først nå skjønner jeg rekkevidden av disse gaver, den siste ikke minst;

å elske det imperfekte i meg selv,

var den aller største gaven jeg kunne få, på forvandlingens vei.

Så nå har Hjerteveien blitt tilgivelsens vei. Slik at det som før, var skakt og skjevt,

kan bli rettet opp, så kraften kan flyte friere, også i meg.

Takk til deg du crazy dakini-mor,

som også ga meg regnbuefargene i havet.</t>

<t>Å, så vakkert skrinet er meislet

i dine ord.

Ditt hellige skrin.



Spennende å lese om dets foredlede innhold.

GRATULERER!

Jeg er spent på fortsettelsen.</t>

<t>"når frykten for framtiden slipper taket

vil jeg bli født"



:biggrin:</t>

Å Inger Lise, så godt å se deg igjen.



Det ser ut til, at dette her vil bli en langvarig fødsel.

Jeg har jo vært igjennom det utallige ganger, på

forskjellig vis. Første gangen, var jo på første Saivo,

da du og to til hjalp meg. Og Gro har reist

for meg. Og så minnes jeg nå, at en gang fødte jeg

"bokstavelig" talt meg selv også. Men det var ikke nok.



Jeg sitter fremdeles fast i en illusjon, om at jeg ikke er fri.

Og jeg kan ikke tenke meg ut av den. Fordi erfaringen, om

å være ufri, har satt seg fast i kroppen. Fordi den tilhører det

ubevisste innstinktdypet. Jeg kan ikke endre min tenkemåte og

atferd før jeg har gjennopplevd til gangs, hva det vil si å

bli født på ny, selv. Og enhhver fødselsprossess innebærer vel en

dødsopplevelse også?









Jeg tok ut alt, som lå inni Buddhafiguren, som lå i mitt reisealter,

den tibetanske gauen. Jeg fikk bare en plutselig innskytelse til

å gjøre det. Men da jeg fant fem, tett sammenrullete papirstrimler,

med tibetansk tekst på, inni all røkelsen, kom reaksjonen. Hva har

jeg gjort! Hva har jeg ødelagt! Nå er den lille Buddhafiguren helt

tom. Og jeg var ødeleggeren. Det har rent mange tårer siden den

gang. Eller, hver morgen står jeg opp, med nytt mot, og tror at nå,

nå er jeg endelig gjennom denne prossessen. Men hver ettermiddag

får jeg vondt i hjertetområdet. Vondere og vondere blir det. Til slutt

sitter jeg fast i en mørk, tung depresjon og sovner etter noen timer

av utmattelse.







Men sent i går kveld, sitter jeg ute på terrassen. Jeg syns så synd på

meg selv, at det ikke er sant (jeg har hørt at det å syns synd på seg

selv, kan være den første spiren til egenkjærlighet ). Så kom sinnet.

Tårer og sinne. Hvorfor pokker er det ingen som vil hjelpe meg. Jeg

raser på alt utenfor meg. Uten at det hjelper det minste grann. Men

jeg vil jo greie dette selv, har jeg sagt om igjen og om igjen. Ambivalens.

Ambivalens. Rasende sparker jeg begge føttene mot bakken. Jeg vil ut!

Jeg ble ikke født. Men jeg kom meg ut av depresjonen!



Det må visst litt crazy visdom til, for å komme gjennom dette her. Ikke før

jeg var kommet meg innforbi døren, etter å ha vært i byen i går, tisset jeg

meg ut. Og det uten forvarsel. Jeg bare lo da, i lettelse, fordi det ikke skjedde

i byen eller på t-banen. Men kanskje det var fostervannet som gikk? For da jeg

satt å raste ute på terrassen, noen timer etterpå, var det som om fingertuppene

mine, kunne kjenne toppen på barnets isse. Kanskje det er en liten åpning?



Kanskje jeg denne gangen, må være både den som føder, den som blir født og

den som tar i mot barnet. Jeg må vel greie å bli en far for mitt indre barn også.



Men; naken kom jeg inn i verden,

og naken vil jeg gå ut av den.

Nå synger jeg på; du kan ingen ting ta med deg dit du går...



Unveil nothingness!

Unveil the tree goddesses!

The spider weaves the web!



ENJOY var et kraftord jeg fikk fra en crazy venn i går.

Får håpe at jeg husker på det, hvis jeg må inn i mer depresjon!

Eller raseri!

Putt en tiger på tanken!

VROOOM!

ENJOY!

Flammen er tent



Jeg var på Lydsirkel workshop i går

det startet med frykt og tårer

så åpnet hjertet mitt seg

i håp og tiltro, om at en gang

vil jeg kunne komme fra jeg er til vi er

jeg må bare tørre å bli meg selv først



Under den siste meditasjonen

med holosync og vannlyder

kommer en utrolig elegant og vakker buddhaskikkelse

ja, jeg blir buddhaen, der jeg lå på gulvet

skal jeg dø nå, tenker jeg

jeg ligger jo i dødens posisjon

jeg kjenner at smerten i hjertet blir borte

det blir helt tomt

så begynner energiene å strømme i meg

sterkere og sterkere

ut av hodet mitt fødes lotuskronblader

ikke bare ett, men tusen

ut av fingertuppene mine

vokser grønne stengler med små blader på

det er lianer, som slynger seg rundt min kropp

og ut i romet

selv ut av neseborene slynger lianene seg

og ut av tærne

jeg er i sansenes rike

det er så vakkert og frodig, at det nesten blir uutholdelig

midt i alt det vakre

kommer plutselig et bilde opp

en mann i hvite klær bøyer seg over noe

i et helt opplyst hvitt rom

bildet passer liksom ikke inn

jeg blir urolig, men så er jeg i sansenes rike igjen

i nytelsen, mens tårene renner



Natten i natt, har vært en prøvelsens tid

hodet holdt på å sprenges, jeg måtte bare stå opp flere ganger

siste gangen jeg våkner rant tårene

og jeg forsto, at det er min egen motstand jeg ble konfrontert med

jeg har benektet min kjærlighet igjen

et blaff av sinne, så skjer det

flammen i hjertet blir tent

og jeg kan si; jeg elsker i hjertet

og mitt engasjement ble født

kjærlighetsenergien gjør meg glødende



Men dette var bare én trasformasjon av ett kronblad

nå er det 999 igjen

kan ett lotusblad brenne så heftig

håper jeg at det tar lang tid

med de 999 resterende

og så vet jeg, at jeg har et hav av tårer

å holde ilden i sjakk med

mens jorden vokser seg frodig og grønn

som en dampende, het jungel



999 ganger til, skal jeg i min frykt

benekte min kjærlighet

999 ganger skal jeg forsere min egen motstand

la det skje gradvis

la meg komme til stillhetens vei

slik at jeg ikke brenner meg selv ut

eller andre for den saks skyld





Jeg skal på Lydsirkel workshop i dag også,

med peruanske fløytekrukker, chanting, stille

meditasjon, hemisync- og holosyncmeditasjoner,

jeg tar sjansen på det :biggrin:



Og nå vet jeg hva jeg skal arbeide med i mitt indre i lang tid fremover:

mitt eget begjær. Gjennom frykt og stor motstand, vil nok den nye

ilden i meg, greie å rense også dette og forvandle det til ren kraft.

Jeg har jo erfart, at det tok noen år og gå gjennom forvirring og

uvitenhet, og at jeg greidde det til slutt. Det er bare å brette opp

ermene og åpne opp for alt det nye, det må til, skal jeg tørre å bli

meg selv.



Siden det er første gangen jeg opplever dette, tillater jeg meg å gløde

litt til :biggrin: Så tror jeg at jeg skal ta meg en kjølig dusj før jeg

drar ned til ny økt. Det får ikke hjelpe at jeg møter opp med vått hår





Ikke før jeg har skrevet disse ord

hører jeg en hest vrinske utålmodig

det står jo ikke en hest nedenfor min terrasse

så det måtte ha vært selveste

åndehesten









Og så må jeg få takke Katrinxy, for hennes ord på sonen i går.

Jeg kom ikke hjem før rundt midnatt. Og det var det siste jeg gjorde,

før jeg la meg, å lese hennes ord. Jeg tror de hjalp meg til å gå

gjennom i dag tidlig.





Katrinxy;

"Flyktig förnimmelse/Flyktigt sus



Björnarnas njutning ger drömmarna barn



Längtan också



Vänskapen med................





................... visst berörs vi när andetagen möts"

<t>Flott å lese at du er på vei. La de 999 andre falle mens du gir deg i kast med å tøyle hesten.</t>

<t>Ikke før jeg hadde snudd meg

og sto oppreist

ble jeg sendt rett ned i bakken igjen

jeg trodde, at denne gangen

ville det ikke skje

men det ble jo noen timer med indre ro

og stille glede

det er barnet i meg

som har blitt trygg nok

til å reise seg opp

det er barnets seksualitet

jeg greier å romme

det er vel mer barnets sensualitet

tenker jeg nå

men ikke forsto da

jeg sto midt i sirkelen og ga slipp på skam



Jeg søker stillhet, jeg gjør det

men jeg leste hva dere andre skrev her inne i går

og det traff meg så hardt

at jeg ble sendt rett i bakken

jeg er ikke der, jeg er så langt derfra

som herfra og opp til månen

mens kvelden ennå var ung

sovnet jeg fra alt

selv om jeg prøvde så godt jeg kunne

å slippe det vonde

fra hjertet og ned i jorden

hele meg makter ikke å stå oppreist ennå



Jeg finner trøst i Gunillas ord

i hennes dikt om veven og merkelig tid

om at her på sonen veves kjærlighetens bånd

og at motstand kan vise seg å være flyt

alt hva jeg prøvde å gi slipp på det tunge i går

så var trykket i hodet så sterkt, og trøttheten så stor

at jeg måtte bare gi meg over og sovne fra alt

men jeg sovnet ikke fra alt

jeg bare lot min dagsbevissthet, kritiker og ego

få seile sin egen sjø

for inni meg våknet tenåringen

og ville ha et ord med i laget



Mens natten ennå var ung, våknet jeg

med en gråtende tenåringsjente inni meg

så ble hun virkelig sint, fordi jeg bare vil snu meg

og legge meg ned som et offer igjen

jeg trodde en stund hun ville sprenge seg ut av min kropp

men så kjente jeg at trykket i hodet var borte

og da lot jeg henne få komme frem med sitt sinne

og midt oppi det hele begynte jeg å smile

og takke for all hjelpen jeg får

til å lage sprekker i mine skall



Så motstand viste seg å være flyt

fordi jeg er i mytens land

og der skinner solen

akkurat så sterkt

at isen smelter

jeg er glad jeg er i trygge omgivelser nå

at jeg kan være åpen, at det er greit at ting treffer meg

slik at jeg går i bakken, gang på gang

når veven blir vevd i kjærlighet

kan jeg glede meg over mitt sinne og min skam

det er rom nok, både utenfor og i meg selv

fordi jeg nå vet, at i mitt mørke ligger nye muligheter



Jeg er i flyt, jeg er midt i forvandlingen

og jeg vet, at for hver gang jeg reiser meg opp

vil jeg bli sterkere

og blant alle de bitre bær

vil jeg finne ett som er full av livets sødme

det har bjørnen i mitt hjerte fortalt meg

da kan jeg stå trygt

i min egen seksualitet

det skjer når jeg i medfølelse kan omfavne

både min skygge og mitt lys

for å gi slipp på alt

da åpner tomhetens rom seg

og stillhetens gave vil bli skjenket meg også

da kan virkelig elven flyte fritt









men før alt dette skjer

spinner jeg mine egen tråd

farger jeg mitt garn

vever jeg mitt stoff

og mitt eget bånd

med innslag av lys og skygge

alt går i rødt

rødt i ulike sjatteringer

fargene er rene og klare

jeg syr og jeg syr

ubehjelpelige sting, når tårene faller

det hender jeg stikker meg til blods

men jeg gir ikke opp

jeg syr mine egne sko nå

mine helt egne røde dansesko

jeg må arbeide jevnt og trutt

fordi jeg har et håp om at mine røde nye sko

skal bli ferdig til mitt aller siste

saivoooooo</t>