-OG, at man kan stille seg til disposisjon for det beste slik som denne opplevelsen handler om.
Det nærmer seg julen 2003 og jeg er på vei hjem med tog.
På et av stoppene er det mye snø og fordi vårt vognsett ikke når perrongen får jeg og en ung dame lov til å stå i døråpningen og røyke av konduktøren. Dette er en meget pen ung dame, høy, slank, lyst halvlangt hår
-men det er en annen slags tiltrekning jeg føler. Underlig.. Alderen tipper jeg til å være ca 18-19 år. Plutselig prøver agendatogdørene å lukke seg, før sensorene merker motstanden og åpner dørene igjen blir vi klemt mot hverandre.
Sånn kommer vi i prat, hun viser meg tillit og er veldig åpen. Hun forteller at hun snart fyller 16... og er på vei dit hun bor, et hjem for ungdom med tilpasningsvansker. I det toget skal gå videre får "noe" meg til å be henne sette seg ved siden av meg, følte at det var mer å si og var ganske forvirret.. "En "sånn" spenning mellom to kjønn er det ikke
.Hun setter seg ovenfor meg og praten går videre.
Jeg ser og "merker" at hun er påvirket av narkotika, at hun har et problem, at de kommer til å se det når hun kommer frem til hjemmet.
Dette benekter hun først men blir i tvil, så hun ringer en venninde og får bekreftet at hun var blitt lurt natten før.. Hun var blitt fotografert, filmet osv...
Da åpner hun seg enda mer, hun ville så gjerne forklare, at jeg skal forstå, se en sammenheng, se hvem hun er.
Hun forteller om en storebror som noen år tidligere hadde tatt livet av seg pga sine stoffproblemer.
Hun sier at hun har prøvd "alt" for å prøve å komme i kontakt med ham -hun vil så gjerne vite om han har det bra nå.
Hun forteller om en far hun ikke har kontakt med en søster som det går bra med og det hun kaller sin gale ... mor.
Hun gir meg eksempler på galskapen, førr jævlig!
På en måte har moren tatt livet av broren, mener hun og sier:
"Hun fikk det nemlig for seg at min brors hund var besatt av onde ånder, så en dag da han kom hjem hadde mamma fått den avlivet".
"Da klarte ikke han mer".
Der og da er det som jeg forsvinner inn i historien og den fletter seg perfekt sammen med et drømmesyn jeg hadde bare noen dager tidligere.
En avdød hadde kommet til meg og fortalt sin historie, det hadde vært så sterkt for meg at jeg hadde skrevet den ned for å huske alt.
Nå fikk jeg svaret, nå skjønte jeg hvem som kom til meg den ettermiddagen, det var denne jentas bror.
Det første han viste meg var et bilde av han, moren og hunden hans (jeg ser det er en golden retriver og bare "vet" det er en tispe)
Jeg spør jenta om det var en g.r.-tispe, overrasket bekrefter hun dette og lurer på hvordan jeg kan vite.
Jeg sier at jeg får med meg litt mer enn de fleste, at jeg av og til er litt "sånn" at jeg får se.
Hun blir fjern i blikket, sier at: "Han var så glad i den hunden..."
Jeg føler at det er viktig å få sagt mer av det jeg har fått se gjennom brorens bevissthet.
Jeg sier at han la fra seg noe hjemme da han for siste gang gikk derfra, at det var lite, gjemt, han tenkte veldig hardt på akkurat dette, det var viktig at det ble funnet.. det ENESTE viktige som var igjen.
Jeg spør hva det var og får vite at det eneste som lå igjen var et brev til henne, hans avskjedsbrev. Hun hvisker det nesten.
Jeg trenger å fortelle resten, få og GI bekreftelser på at det jeg sier og vet er riktig, så jeg fortsetter..
"Han gikk ned innkjørselen, tar så til venstre, det er nedoverbakke, mot havet". Hun nikker og sier at det stemmer, at han hoppet ut fra et stup, havnet i sjøen og ble funnet i et garn.
-Toget er nesten stoppet der hun skal av og jeg rekker såvidt å fortelle det siste og viktigste som broren hadde vist meg.
-Jeg forteller om veggen av vann som han kommer gående ut av, naken, helt "ren" går han over på den andre siden.
Ingen problem tok han med, alt var vasket bort.
Jeg tror hun forsto at hennes bror fremdeles er omkring av og til, at hennes forsøk på å nå ham til slutt hadde lyktes.
Da hun gikk føltes det som jeg gav slipp på en lillesøster som jeg visste hadde gått seg bort.
Men hun smilte.
Så gikk toget videre...
Dette er noe av det fineste jeg har vært med på der jeg har hatt en fot i hver "virkelighet".
Sånt gjør meg ydmyk og takknemlig fordi det gir et videre perspektiv på det "å være", selv om det altid oppstår 50 nye spørsmål for hver ny innsikt..
Håper flere kan dele av lignende opplevelser.