Sjaman.com – Forumarkiv

Finn kraften her, står det som en liten overskrift her på forumet. Finne kraften? Hvor er denne kraften.
Jeg vet ikke om jeg fant kraften nede i de dype daler, ihvertfall ikke i den gjørma som jeg har bakset og kavet med å komme meg opp fra. Gjørma ble så til de grader kvikksand, der det var nærmest umulig å komme seg opp fra. For nede i kvikksanden fant jeg en sånn dyp smerte, som gjennomborret min kropp og sjel at det gjorde fysisk vondt. Mens jeg bakset og kavet i kvikksanden, kom mine hjelpere støttende til i prosessen, men når man kaver i kvikksanden har vettet forlatt en og min vennlighet likeså, de var reist bort på ubestemt tid. Jeg fornektet de, selv om jeg så de, så mente jeg at de ikke fantes. Jeg snudde ryggen til, jeg ville bare opp av dette dragsuget av en kvikksand, og fortsette mitt liv med øynene lukket. I denne prosessen forsøkte jeg å tenke positive tanker og kjærlighet til alle, men nei denne smerten overdøvet alle sånne tanker. Jeg ble stilt til veggs og fikk møte min egen frykt og redsel, i denne tiden fikk jeg sylskarpe bilder av fæle vesener som gjennomboret meg med sine gale øyne, det minnet fælt om det ansiktet jeg møtte i speilbildet om morgenen. Det var ikke mye kjærlige tanker om det trynet jeg så i speilet. Kanskje det kunne ordnes hvis jeg fikk et langt opphold på et kursted med spabehandling, med dyprensende kurer og ansiktmasker, og en bli ny dag i et ukeblad.
Min selvmedlidenhet og min indre smerte nådde store høyder.
Jeg forsøkte å komme meg gjennom dette på et vis, en kveld jeg la meg, lukket jeg øynene, og et sylskarpt bilde av en ørn viste seg. Ørnen var så nær der den viste seg først i profil, så vendte den langsomt på hodet og så på meg med sitt skarpe blikk. Jeg har ikke opplevd maken til et sånt blikk, et eller annet skjedde mens jeg så inn i øynene. Smerten var der fremdeles, men nå ville jeg bli venner med smerten, ørnen hjalp meg med det. Jeg gikk inn i ørnen, og jeg fløy over et blått landskap av fjell og hav.
Jeg fikk låne ørnens blikk, og mens jeg fløy over dette landskapet, suget jeg til meg alle inntrykkene. Smerten avtok litt etter litt, etter at jeg ble venner med smerten og godtok den, kunne den nå få slippe løs i dette landskapet. Det ble gjort med kjærlighet.
Etter ferden takket jeg ørnen.
Om jeg fant kraften kan jeg ikke påstå, nå er jeg "tom". Det er en befriende og litt merkelig følelse.
Jeg tittet i speilbildet mitt på nytt en morgen, minstemann på 4 år som satt på gulvet og strevde med å ta på seg longsen, tittet opp og sa med et strålende smil "Mamma, du er nesten like fin som meg".

Så vakkert og sterkt, gikk rett i hjertet det du forteller

Takk for at du deler

Kraften finner vi ikke inne her, det har du rett i. Den må vi finne via oss selv. Men vi kan få tips, råd og ikke minst hjelp og støtte av hverandre.

Inger Lise.

Flott  og gripene  fortalt Kolibri,,
Kraften  finner du  i deg selv..
Slik  kom kraften  til meg ...
Jeg  måtte ta et oppgjørr med   fortiden,  ikke og  fortrenge den, men og  tillgi og forstå... Stille meg  selv mange spørsmål  hvor jeg  fant svar  via  meditasjons turer i  naturen,eller trommereise. Jeg  måtte selv   tørre   og åpne opp for og  finn min egen  kraft. Jeg gikk ikke  på  kurs..  jeg leste ikke  bok ,,heller ikke i trommesirkler.
Etter hvert  ble styrken   bygget opp innen  fra og alt som var sorg tidligere  ble  til  positiv  tanke..Jeg   ble et helt menneske  som lever i nuet..  tør og vandre ut i min verden, Jeg tør og gå ut i den  virkelige verden med  min stolthet og hevet hode..  uansett  hvor fattig jeg er på god  gull og penger..

Lykke til
Mvh
*Skapheksa*

Takk for det kjære dere
Jeg vet at kraften må komme fra en selv, hittil har jeg gått rundt i sirkler og ikke ville vedkjenne meg denne kraften. Kanskje finner jeg den en vakker dag, og her inne får jeg mange impulser fra andre, og jeg kan kjenne meg igjen på hva andre opplever.
Dere er unike mennesker alle sammen.
I går etter at jeg skrev innlegget, fikk jeg øye på, hva skal jeg kalle ham, min høye blå mannlige venn. Jeg prøvde å godta det at jeg ser ham som den han egentlig er, og jeg opplevde at jeg så ham tydeligere, og det var en vanvittig kjærlighetsenergi fra ham.
Det handler om å tørre og være åpen for det man ser, jeg har faktisk hatt en frykt for å åpne meg mere, for hvor mye skal man egentlig se. Det er vel frykten for det ukjente, og samtidig er det så kjent.

Takk for at du delte. Dette var flott å lese og du er heldig som kan se din usynlige venn og beskytter.

Hei Kolibri.
Jeg synes heller ikke det er lett lett vise kjærlighet til alle når demonene herjer. Men heldigvis har du din ørn og dine hjelpere, og jeg har mine. Det er det godt å tenke på når det står på som værst.

Du skriver om din indre smerte og Ædni om sitt indre tomrom. Tror smerte og tomrom er i slekt med hverandre. Om jeg finner fram til tårene mine blir tomrommet mitt fylt med varme og glede og smertene forsvinner langsomt som mørket senker seg etter solnedgang.
Jeg leter fremdeles etter en gangbar vei til tårene mine (nei, ikke hver dag og alltid. Jeg gleder meg over livet. Jeg ler. Det er bra. Men av og til trenger jeg å finne fram til dem). Jeg var i mørket uken før jul. Der satt jeg i lavvoen og gråt. Det ble en fredelig stemning til. Og: ja, hva er dettte?
Oppe på debattsonen er ulven. Og det finnes en ulvejoik. Vi prøvde oss på den også der. Om jeg hører ulvejoiken er det kraft, aggresjon men samtidig også lengsel og tårer i den.
Kanskje du finner fram med ørnen din. Jeg vil forsøke å gå på ulvens vei.
Hilsen
Gåååja

"Liljee":

Hei Kolibri.
Jeg synes heller ikke det er lett lett vise kjærlighet til alle når demonene herjer. Men heldigvis har du din ørn og dine hjelpere, og jeg har mine. Det er det godt å tenke på når det står på som værst.

Ja, og det er en fin trøst i det.

Jeg ønsker deg lykke til på ulvens vei Gåååja. Det er så sant det du sier om tårene, av og til trenger man å finne frem til dem. Jeg prøvde faktisk å rømme i fra dette en stund, men det nytter jo ikke over en lengre periode.

Er det noen her som har drømt eller sett ting som man har opplevd i etterkant??
Jeg har ihvertfall det. Det er så rart når det skjer, for du hvet at du har sett det og gjort det før men gjør det alikevel.
Noen som hvet hva dette kalles??

"Katta":

Er det noen her som har drømt eller sett ting som man har opplevd i etterkant??
Jeg har ihvertfall det. Det er så rart når det skjer, for du hvet at du har sett det og gjort det før men gjør det alikevel.
Noen som hvet hva dette kalles??

sanndrømthet, synskhet, de ja vu?

"Katta":

Er det noen her som har drømt eller sett ting som man har opplevd i etterkant??
Jeg har ihvertfall det. Det er så rart når det skjer, for du hvet at du har sett det og gjort det før men gjør det alikevel.
Noen som hvet hva dette kalles??

Ja jeg har perioder (heldigvis lengesiden nå) hvor jeg er sanndrømt om døden. Drømte at folk døde, og samme dag døde det et menneske jeg kjennet. I drømmene fikk jeg aldri vite eksagt hvem som skulle dø, men jeg visste at noen kom til å dø.

Har også perioder hvor jeg får en slags "beskjed" om at dit bør jeg ikke dra i dag, det bør jeg ikke gjøre osv...
Vet også når noe skal skje på forhånd  "i dag kommer feks tante å sier det/ gjør det ..." eller "i dag ringer tlf med beskjed om..." osv..

kjære Kollibri.
Jeg går til særlige steder i naturen,dér "kommunikerer" stedet  med mig og jeg fyldes af stedets "overnaturlige" energi /kraft.
Uden selv at nævne oplevelsen-gaven-påfyldningen-indtagelsen af stedets kraft,  så får jeg straks stor  reaktion fra mennesker jeg møder,de reagerer på kraften, tiltrækkes af den , og jeg bliver stærk og let og glæden,- der er tilført mig - gør mig ligesom til eet med naturens underfundighed ,som jeg elsker,det tilføres mig så ,alle de "overnaturlige" evner forfriskes,styrkes.
Man siger det kommer indefra. For mig så tilføres det mig udefra -til det , der er dybt inde i mig.
Igår fandt jeg et fantastisk natursted selvom det er Danmark.Et storslået område. Jeg straks følte dyb samhørighed med stedet og kærlighed  og tillid til det.
Det er et sted, der skræmmer nogen ,fordi man sagtens kan styrte ned i døden. hvis man gjorde sig umage for det.
Jeg kommunikerede med stedet, imens jeg bevægede mig afsted i halvmørket,det var ikke klart måneskin,men månelyset oplyste alligevel gennem skydækket. Det var SÅ fantastisk dejligt.
Jeg synes du skal lede efter særlige steder,måske gør du det allerede,det ved jeg jo ikke,men ellers du mærker det straks når du er der,det kommer bare,du skal bare være nøgtern og åbent sansende,sådan gør jeg ihvertfald.Men jeg ved  jo ikke om det er måden for dig.Kærlige hilsner piamaia.

Tusen takk for det piamaia Det er synd og skam at jeg ikke er mere ute i naturen, enn det jeg er. Som barn var jeg flittig nok, og kunne oppsøke mine favoritt plasser. Jeg skal ha dette i minne, og oppsøke naturen og forsøke å finne frem til kraftsteder.
Flott å lese om dine opplevelser i naturen

Det glæder mig at jeg kunne glæde dig, jeg glæder mig på dine vegne til du skal begynde at opsøge dine favorit pladtser igen og du finder sikkert også nye...hej hej