Min Reise til Nord
Jeg viste det var nord som sto for tur denne gangen, hele kroppen verker etter å dra…
Jeg lukker øynene og gir slipp, det som kommer får komme det er slik det skal være.
Det er ikke snakk om å falle bak eller ned i tid, det er ikke snakk om å stige opp eller fly…
Jeg bare ER…
Ser meg rundt, kjenner lukten av jord, regn, føler vinden som varsomt smyger seg rundt meg.
Står i en dal mellom høye trær, di ser ut til å berøre himmelen, og himmelen er turkis
Jeg hører havet i det fjerne, sangen av bølgene som slår mot land er som balsam for en trøtt sjel…
Og jeg er trøtt, føler meg gammel, vil bare døse, suge til meg av denne livgivende energien som omgir meg her i dette som virker som en urørt del av jorden, eller en annen jord i en annen tid… urørt av menneskenes herjinger.
Da med ett, opp fra jorden kommer den vakreste kvinne jeg i mitt liv har sett…
Hun ser på meg, hun strekker sine armer ut, de er utrolig lange di omfavner meg i en klem som jeg kun kan beskrive som legende.
”Jeg er din mor, jeg er moren til at som er, og alt som noen gang har eksistert”
”velkommen hjem barn”
Jeg blir målløs, det er vel det mest dekkende ordet jeg kommer på.
”Du vet at din reise snart er over, det er på tide å samle sammen alle di løse trådene nå, du skal hente den kunnskap du gjennom århundrer har tilegnet deg, for du er på din siste reise bland menneskene, og dette vet du”
”Det du derimot ser ut til å ha glemt er at for å fullføre reisen må du lytte ikke bare til hva menneskeånder sier, men du må besøke dine venner naturåndene”
”Bror fjell har gitt deg din styrke og den vil bli forsterket, søster vann vil slukke din tørst når det gjelder den kunnskap du søker og av meg vil du fortsatt få all den kjærlighet du trenger slik at du ikke blir tom selv”
”Du skal bli den vennen du en gang var med naturen, da først kan du si at din siste reise er over, men barn ikke fortvil… du har all den kunnskap du trenger og mer til, du har en gammel sjel og det vet du, det er kun å aktivisere denne kunnskapen på nytt og la den bli en del av deg”
Jeg klarer ikke å snakke med Mor jord, jeg tror ikke mine ord kan respektere henne høyt nok så jeg holder munn og ser på henne med respekt og takknemlighet.
Så er hun borte, men nå hører jeg noen, men klarer ikke å se dem
Men jeg ser et dyr, en form for drageøgle tror jeg det er, den sitter 2-3 meter unna og ser på meg
Jeg hører plutselig en stemme i hodet som sier, ”jeg er din krigsenergi, det er på grunn av meg at du kan reise på dypet og jeg forbinder deg samtidig til jorden”
Jeg ser på dette merkelige dyret og et lite sekund ser det faktisk ut som om den smiler til meg.
Jeg hvisker en takk til dette dyret som har brukt sin energi på meg
Da hører jeg havet igjen, det lokker meg nærmere og nærmere, jeg kan ikke kjempe i mot lengre så jeg går mot lyden, jeg lukker øynene og lar lyden av bølgene føre meg dit jeg skal, jeg eier ikke frykt får å gå feil eller falle, jeg bare lar meg lede… trygg på at jeg gjør det rette.
Lukten blir mer rå, luften skarpere, underlaget mer ujevnt… jeg bruker alle mine sanser, trygg på at det stemmer som Mor jord sa, at naturen og dens ånder er gamle, glemte men likevel kjente av meg.
Jeg kjenner at underlaget er endret, jeg går i vann…
Jeg blir litt usikker et øyeblikk, burde jeg åpne øynene, jeg vil jo ikke drukne heller…
Men øynene forblir lukket og jeg går videre, vannet er nå nådd over hoftene på meg, det er kjølig, samtidig er det rensende og kjærlig
Jeg stopper opp et lite øyeblikk, fortsatt med øynene igjen, jeg har nå vann til haken, bølgene river i meg det er vanskelig å holde ballansen…
Fornuften kobler inn nå, dette er ren galskap, jeg kommer til å drukne… vannet hvisker stille ”stol på meg”
Og hva gjør jeg, jo da jeg går videre… vannet går over hodet mitt og det er ikke mer grunn under bena mine… jeg slipper alt og flyter av gårde
En kjempemessig hvit hval kommer, jeg flyter med den i dens dragsug…
Så skjer det merkeligste av det merkelige, jeg er kommet inn i en luftlomme i havet, jeg kan stå her, jeg puster og mine klær er ikke våte lengre… hvalen er der også, han ser på meg og sier
”Hyggelig endelig å få treffe deg personlig”
Takk det samme sier jeg, (mens logikken raser i hodet mitt, Tina du snakker til en hval på havdypet, kom deg til lege)
”Det er jeg som ble sendt for å møte deg, og får å si at du skal la havet rense deg, gi havet all ditt indre og du vil få nytt igjen bare enda mer”
Jeg kjenner denne hvalen, jeg har følt han før og sier greit, jeg gir hele meg til havet, mens jeg sier det åpner min mage seg og all verdens tanker, følelser, ord, handlinger og gjærninger tømmes ut av meg, jeg faller på kne og føler meg fullstendig tom, en tomhet jeg ikke kan beskrive med ord…
Da ser jeg hvalen nærme seg og før jeg får reagert er han forn inn i magen min og magen er lukket…
Jeg blir stum av forbauselse og så blir alt sort…
Jeg åpner øynene og ser at jeg igjen er i den dalen jeg kom til, alt er som før men jeg er som ny J
”velkommen White Spirit Horse Woman” hører jeg en stemme si…
Jeg snur meg og der står han denne gamle vakre indianeren med alle sine fjær, di er lysende hvite med unntak av en sort og to røde.
”Du skal nå slutte å forundre deg over det som skjer, Du skal ta denne hvite kalven med deg på din videre vei, og du skal være trygg på at jeg er her, vi er her alle og du når oss når du ønsker”
Så senker han seg ned på et kne og ser på meg…
Jeg ramler lynraskt ned på begge mine knær og ser på han
”kom deg opp” sier han
Jeg røyser meg opp i samme fart og ser på han, han legger et skinn på gresset, på skinnet legger han en stein, den er rødlig og ser litt ut som en bit av en murstein…
Han legger to hvite fjær og en rød, og noe annet jeg ikke klarer å tyde, han vifter noe voldsomt med armene og jeg hører han messe, jeg blir helt fortapt i denne messingen og flyter av gårde…
Så slår jeg igjen opp øynene, denne gangen også alene på samme sted i den samme dalen, men skinnet og tingene som indianeren brukte ligger sammenbundet ved mine bein.
Jeg har en følelse av at skinnet skal ligge der, at jeg kan reise tilbake hit når jeg trenger det
Jeg forbereder meg på å komme tilbake til hverdagen igjen, det er tungt å forlate dette stedet.
Foran meg ser jeg igjen samme symbol som jeg så i øst.
En stor sol, midt i solen er det en stor måne og midt i månen er dette sorte kattedyret( sort puma tror jeg), og jeg ser min hvite ugle over solen, på hver side av den er det en fugl, en ørn og en ildfugl, men nå er det en hvit hval under solen og på den ene siden har den en hvit kalv og på den andre siden har den denne drage øglen.
------------------------------------------------------------------------------ Det var nord -----------------
Lys & Kjærlighet
Tina
Anonymous
