Ta denne for hva den er, min reise nr 5, hverken mer eller mindre...
---------
Det skulle vel egentlig gått lengre tid før jeg dro av sted til det som ble kaldt ”jordens indre kjerne” men situasjonen ville det annerledes…
Rent tilfeldig, eller var det… jeg vet sannelig ikke… men vi skulle på scootertur i Nord Sverige, da alt tok en annen retning enn planlagt, hytten vi skulle leie var dobbel-booket, så da sto vi der 4 voksne og fire barn og lurte på hva ”påkker gjør vi nå” i minus 18 grader…
Da kom vår scooter venn og sa at vi kunne få en privat leilighet fult møblert og fritt til disposisjon til samme pris.
Vi takket ja og dro dit til leiligheten, da var det jeg fikk sjokk nr en, for hva var det jeg kom til, jo da en leilighet med en sjamans sjel, med tegnede kraftdyr, gevirer og samisk kunst, det var himmelen på jord for meg, og øhh, jeg var nok litt tung å dra ut derfra igjen da resten skulle ut å kjøre scooter…
Uansett, en natt da di andre sov, ble jeg vekket av en eldre sjaman, han sa ”Du skal stå opp og du skal ta din reise nå”
Jeg har lært noe nå, jeg stiller ikke så mange spørsmål… svarene kommer likevel.
Jeg sto opp, gikk i stuen og satte meg i sofaen, da kom sjamanen igjen ”Til høyre for tlf i gangen, under avisene ligger det en cd, den skal du sette på”
Jeg gjorde som han sa, gikk og fant cd`n, den hadde ikke cover og det sto ikke noe på den, det var ”hjemmekopiert” cd.
Den vakreste tromming jeg noensinne har hørt fylte rommet, stearinlysene på bordet la en dempet glød i rommet og di tegnede kraftdyrene våknet til liv, jeg var på tur igjen…
Gaupa, dette vakre smidige kattedyret kom til meg og sa ”jeg skal følge deg et stykke på veien” du skal langt i dag, lengre enn du noen sinne har vært… du skal til begynnelsen, da jorden var ny, luften ren og kraften sterk”
”Jeg vil også følge deg min venn” Det var sjamanen, han var en liten mann av størrelse, men av visdom er han som et bibliotek.
”Du kan ikke gå hele denne veien alene som du gjorde med di andre turene dine, for det er mange lag å passere for å komme dit du skal i dag”
”Du må tømme deg og fylle deg mange ganger og du vil bli testet langs denne veien”
”Du er en seer, du kommuniserer og du er sterk, men du er ikke sterk nok enda til å reise denne turen alene fordi det er så veldig lenge siden din sjel var her sist.”
Det kjennes ut som om jeg passere bommullskyer & vegger harde som flint og et helt spekter i mellom disse to.
Jeg er glad, trist, sint, alle følelsene raser som bølger igjennom meg en etter en og samtidig.
Så står jeg der, fast.
Jeg kommer ikke av flekken, ikke frem, ikke bak.. jeg klarer ikke å røre meg, klarer ikke å si noe, men det er ikke noe å si uansett, Gaupa og Sjamanen er borte…
Fanget et sted i mellom dimensjoner av tidlige tider… det er mørkt, jeg kjenner på følelsen…
Jeg er ikke redd, jeg er vel mer frustrert over å ikke komme videre… litt irritert over å bli stoppet…
Da går det opp for meg, jeg skal ikke la noe stoppe meg, jeg skal nå mitt mål…
Jeg fokuserer på å samle all min styrke, all min kunnskap og hele min sjel i det å få fri tilgang til å passere dette energilaget… det skjer noe pussig, jeg vokser, vokser og vokser, jeg har på følelsen av at jeg er stor som et fjell, jeg kjenner styrken som elektrisk puls flytende gjennom kroppen…
Og så blir jeg slengt løs med en voldsom kraft, jeg raser videre nedover og nedover…
Skikkelsene jeg ser her er merkelige, eller kanskje er di mer glemte og uvanlige…
Mange er halvt dyr og halvt menneske, noen er store som kjemper andre er små som maur, di flyter rundt med meg i sine egne baner gjennom disse energilagene…
Fargene her er uvirkelige, det er nyanser som ikke er likt fargene hjemme, men fargene lever… alt har en puls her nede, og jeg er nå en del av denne pulsen.
Svarte H* , jeg landet med et skikkelig smell, midt i en våt jordhaug som lukter merkverdig og har en konsistens som leire, jeg kaver litt for å få dratt håret bort fra øynene, gnidd vekk noe av denne massen fra ansiktet og ser meg rund, mørbanket i kroppen…
Da kommer slangen, snikende mot meg…
Jeg kjenner panikken boble i kroppen og kaver panisk for å komme meg opp av denne klebrige massen ”tzzztzzz” sier slangen… da ler jeg til jeg nesten mister pusten…
Kom igjen dere, alt snakker til meg, kom ikke å fortell meg at slangen, det ene av to dyr jeg i virkeligheten er livredd er her nede og kryper rundt og lager vanlige slangelyder, *ler*
Da blir slangen med ett pen, den får en kvinnes ansikt og hun smiler og sier
”Det er riktig som du sier at du hører alt snakke, men det du må lære er å gi slipp på din logikk, og det klarte du… blir du redd eller lar deg skremme av illusjoner kan det koste deg dyrt”
”Du er aldri alene, men noen ganger må du kjempe alene for å få tilgang på din kraft, nå har du fått slangens kraft, den vil hjelpe deg å fordøye og integrere arketypiske energier som gjenfødsel og død på en ny måte, du vil i tilegg få dypere forståelse for transepersonlige ting forbundet med psyken, men dette kommer ikke over natten, det vil integreres i rett tempo nå som det er åpnet opp for det”
”Du skal se på slangen som din venn, på lik linje med andre dyr, vi er alle like betydningsfulle på hver vår måte, alt som lever, er.”
Nå er vi på nytt i fritt fall, sjamanen, Gaupa og jeg…
Da ser jeg det, jeg ser meg ikke mer… min kropp er borte, jeg er en glidende masse, jeg er bare sjel, bare et være her i denne tidskarusellen, og det er så deilig, så riktig og så rent…
Den der kroppen er egentlig et stort hinder merker jeg nå, kunne jeg valgt ville jeg nok forblitt sjel… jeg er lei av mine vandringer på jorden, så trett og med en enorm lengsel etter å komme hjem, hjem dit hvor jeg kan være som nå, ett med meg selv, i meg selv, i alt som er, har vært og kommer…
”Jeg forlater deg nå, du trenger ikke følges av meg mer, takk for at jeg fikk dra sammen med deg, det har vært lærerikt for meg, til vi møtes igjen, sier jeg nå farvel og gå trykt på myke poter men med bestemte skritt mot dine mål, du vil nå dem og du vil nå dem med styrke og visdom”
Gaupa forsvant nå, hva var det den hadde lært mon tro…???
”Nå er turen kommet, du skal gi bort all din kunnskap, din styrke og din puls til jordens ånd, du skal gi alt du noen sinne har mottatt fra jorden tilbake til den…
Du skal gi ditt liv, og åpne din sjel…”
Jeg tror jeg tenkte i et millisekund…HVA
Men så var det borte, jeg nikket til Sjamanen og kjente på hva som skjedde…
Jeg ble ganske enkelt ”drept” på en sugende og uttømmende måte, mens pulsen ble svakere og svakere til alt ble svart…
”Venn, du må våkne nå, det er over, reis deg opp og føl, virkelig føl…”
Jeg slår opp øynene, og ser rett inn i ansiktet til min sjaman, …
Rundt meg er alt rent, og klart… luften er frisk og verden står i ro, jeg kan endelig fokusere ett hundre prosent på meg selv…
Jeg fyller lungene med luft, føler at jeg er sterk som en bjørn, men likevel svak som en baby, jeg er meg på mitt beste, på mitt reneste og mitt sterkeste, samtidig er jeg barnet som leker bekymringsløst, krigeren som kjemper di rettferdiges kamp…
”Du er nå ved begynnelsen, jordens yngste dager, slik skal det en gang bli igjen, men det er en vei og gå for å nå dit… du skal være bland dem som viser denne veien til andre, men du skal gjøre det med et ydmykt hjerte og en krigers styrke, veien vil ikke bli enkel bestandig, men jeg vil komme når du virkelig trenger meg, du skal ikke tvile på deg selv, din vei har vert bestemt lenge”
Så tar sjamanen meg på skulderen og vi reiser opp og tilbake igjen…
Denne gangen er det uten hinder eller store variasjoner i energilagene eller verdenene, det er strake veien tilbake og jeg kjenner at jeg stritter i mot, jeg vil ikke… ganske enkelt vil ikke tilbake, jeg stopper, og vender meg vekk fra sjamanen med tårer i øynene…
”Dine tårer er di samme tårene som naturen har grått igjennom flere årtusener, nå vet du hva som er ødelagt barn”
Han ser på meg med forståelse…
”Du skal vende tilbake for å fullføre det som er blitt bestemt, og du skal gjøre det nå, jeg forstår din lengsel etter å slippe, men din tid er ikke inne riktig enda barn, du har mer arbeid å utføre, men du blir støttet og du er ikke alene, dessverre er det å vite en byrde å bære, men din rygg er sterk…”
Så er jeg tilbake i leiligheten i Sverige, cd`n er stanset og huset er stille, jeg klarer ikke å legge meg igjen, tårene renner og renner…
Hva er det vi driver med, vi mennesker, hvorfor ødelegger vi det som er fullkomment med vår uvitenhet og ikke minst med viten og vilje!!!
Menneskene er nok di dummeste dyrene i klassen, dessverre er jeg ett av dem…
Dette var en tung reise, samtidig var den nødvendig, jeg trengte å se for å forstå, trengte å møte meg selv utenfor meg selv på nøytral grunn.
La det bli med dette, reisen er gjort og jeg er sliten, jeg trenger å puste lys nå, fylle lungene med denne nye forståelsen og integrere denne turen…
Jeg vil også si at noe er ikke tatt med her, reisen var lang og det som er utelatt er linket sammen med di 4 andre reisene jeg har hatt, og jeg har opplevd dem igjen parallelt med denne, men å skrive alle fem sammen har jeg simpelthen ikke tid til i denne omgang, kanskje kommer det senere…
------------------------------------------------------------------------------ En igjen--------------------
Tina
)
