Den siste reisen
I denne omgang og i denne settingen blir dette min siste reise.
Med en sorg over at det som var er forbi, at utviklingen har tvunget frem en ny side og med undring over dette nye reiser jeg ut på denne turen…
Ingen tromme, ingen musikk og ingen spesiell setting var beskjeden jeg fikk fra min åndelige lærer…
Så jeg setter meg ganske enkelt ned og tar det som det kommer, steg for steg på veien, på min vei mot meg selv, i meg selv… i alt og allting…
Tankene raser av sted som bølger mot min logikks strand, jeg møter meg selv på mitt verste og mitt beste, på mitt sterkeste og mitt svakeste… jeg er hundre prosent fokusert på å være alt jeg har vært, alt jeg er og alt jeg kommer til å bli, i en tetthet her og nå.
Aktiviteten øker rundt meg, her i egget mitt eller auraen min føler jeg en elektrisk puls, den er stikkende og pulserende, og rundt meg fylles rommet av mine venner fra den andre siden, av menneskeånder, dyreånder og naturånder
Kjærlighet er følelsen som råder, en dyp sterk og klar kjærlighet som gir uten å kreve noe tilbake, en kjærlighet helt uten grenser… og jeg blir fylt av denne kjærligheten, den omfavner meg og vugger meg inn i en slags kokong av fullstendig harmoni…
Jeg blir lett i hodet, nesten litt ”ruset” og føler at jeg stiger oppover…
Løftes opp og føres tilbake, opp og tilbake, opp og tilbake…
Retningsansen min som er dårlig i utgangspunktet glimrer fullstendig med sitt fravær og jeg bryr meg ikke, jeg er trygg og vet at jeg langt fra er alene…
Jeg legger hele meg i hendene på mine guider som nå fører meg mot mitt bestemmelsessted…
Tankene er sløvere nå, det virker som om jeg skal være nullstilt når jeg kommer frem, hvor hen det enn er…
Så er det som om vi stopper, jeg samler meg såpass at jeg får åpna øynene og da ser jeg at jeg står på noe som ligner en plattform som henger i løse luften midt mellom himmel og jord, jeg ser ned og det er som å se ned fra et fly på en klar dag, jeg ser opp og himmelen er blå mot lilla, det er helt ufattelig vakkert og jeg kjenner tårene renne nedover kinnene mine…
Da hører jeg en stemme som sier:
”Du skal nå kvitte deg med alle dine tanker om hva du vil møte, du skal tømme deg fullstendig for så å fylles med ny og høyfrekvent energi, denne energien gjør deg i stand til å se di skjulte kodene og finne løsningene på svarene som enda ikke er blitt stilt…”
Hjernen min fungerer som klister, jeg hører hva som blir sagt og gjør meg klar for det som kommer, men forstår det ikke fult ut, det er nok slik det skal være nå, for ingenting er uten en hensikt…
Jeg faller på kne og kjenner at sjelen min, at JEGET forlater skallet av en kropp jeg har…
Den er forresten nydelig den følelsen av å være frigjort fra kroppen, jeg ser på kroppen min…
Den vrenges og det kommer en slags tåke ut av den…
Så danner det seg en slags sølvfarget energi med gullspetter i, denne energien roterer først sakt og så raskere og raskere med retning mot solen… denne energien minner meg om en slags tornado slik jeg har sett dem på tv…
Kroppen min blir løftet opp og energien forsvinner inn igjennom øynene, munnen, nesen og ørene… resultatet er at kroppen ser ut til å leve å bevege seg uten meg… merkelig følelse og syn dette her, til slutt danner det seg en liten gnistrende del av denne energien som legger seg som et ”kastemerke” midt over tredje øye før den forsvinner inn der og…
Så er jeg med ett inne i kroppen min, men det kjennes ikke ut som min kropp, jeg kjenner blodet sin bane i kroppen, jeg hører mine hjerteslag synge en slags messing til meg…
Øynene mine ser nye ting, nye nyanser i farger, jeg hører og alle lydene er vanvittig høye… når jeg forsiktig prøver å bevege armer og ben føles det ut som om di er lange nok til å nå dit jeg vil nå med tankene ikke bare det som faktisk fysisk er min kropps lengde…
Jeg føler meg som en slags glidende energi med en kropp som er for liten…
Men, men, det er vel en mening med dette og…
Så hører jeg stemmen igjen:
”Du kan se meg nå, og du er klar til å dra videre på din reise”
Kjære himmel mannen er rent skinnende lys og pulserende energi, intet annet… og stemmen hans kommer ikke fra noen munn men fra hele denne energien som er han.
”Hit til meg kan du komme tilbake for renselse og påfyll av denne energien du har fått, dette kan du gjøre når du føler at du trenger det og jeg vil ta imot deg for jeg er din Alfa, den som er din høyeste åndelige dørpasser”
Jeg forstår at han bruker disse ordene fordi det er dem jeg kjenner fra mitt liv med åndene på jorden og jeg takker han av hele mitt hjerte, jeg vet at ikke alle får treffe sin dørpasser og jeg føler meg veldig beæret over dette…
”I dag skal du få reise på besøk til store ånder og deres dimensjon, du vil se og føle hvordan det er der, dette fordi du lettere skal kunne videreformidle din kunnskap til dem som kommer etter deg”
Da bærer det av sted igjen, oppover…
Men denne gangen er det som om jeg blir sugd rett opp i en slags trakt av lys, eller opp en tunnel hvor lyset er vanvittig sterkt og klart i enden.
Ved enden av denne trakten blir jeg stoppet av et lysvesen, jeg har ikke andre ord for å beskrive denne, jeg vet ikke om det er kvinne eller mann, dyr, menneske eller blanding av alt, jeg tror det er en blanding av alt…
Denne lysende ”personen” ser på meg med øyne som gransker meg fra utsiden og inn, uten ord… så nikker han og lar meg passere…
Her er alt ubeskrivelig, det er vel det eneste dekkende ordet…
Det er som et eventyr klipt ut av 1001 natt, her er farger levende, ord overflødige, naturen er pulserende her er himmel og jord en og samme ting og alt samtidig…
Personer passerer og jeg vet intuitivt hvem dem er og hva di heter, stillheten er lammende og helende, det passerer en kvinne med en hvit oksekalv, her er egyptiske gudinner, norrøne gudeskikkelser, gamle vismenn, små lekende barn, dyr og fabeldyr…
Sort og hvit, gammel og ung, natt og dag, øst og vest, sol og måne… alt er ETT og i harmoni…
Det hersker en slags undring til mitt besøk, en slags nysgjerrig og samtidig vitende summing gjennom massene av skikkelser…
Jeg har en følelse av å høre hjemme her samtidig som jeg vet at jeg kun er på besøk og at jeg er på lånt tid her og nå…
Da kjenner jeg intuitivt at noen bak meg vil ha min oppmerksomhet, jeg snur meg forsiktig rundt og da ser jeg nok et av disse lysvesnene som slapp meg inn her…
Ordene hans kommer, di blir stilt og rolig plassert i hodet mitt ett etter ett mens han ser på meg med noe som kanskje kan sammenlignes med et smil, jeg ser ikke ansiktet hans men føler smilet hans, det er den beste måten jeg kan beskrive det på…
”Her har du aldri vært før, men vi ønsket deg hit for at du målrettet skal arbeide for oss og med oss, din dørpasser vil i gitte tilfeller formidle beskjed til deg fra oss, og nå når du har vært her kan du lettere forstå hva det er snakk om”
”Du går din vei med styrke og klokskap, men du gjør også feil, disse feilene er en del av det å være menneske, du skal bedre lytte til din indre stemme og ikke veie alle tanker på en vekt men formidle dem som du får dem… det er opp til motager å plassere dem, du er kun budbringeren”
”I din verden er du ung, men for oss er du gammel, hent din visdom og bruk den, der ligger nøkkelen for deg, husk at det er din oppgave å formidle ikke bevise, selv om det er bra at du beviser mye er det likevel ikke alt som kan bevises, noe må erfares av hver enkelt”
”Vi vet at du føler deg redd for ikke å bli trodd eller å bli missforstått, det skal du heve deg over fordi du vet hva din kunnskap består i og du skal være trygg i den kunnskapen”
”Du skal få en gave av oss før du drar, det er muligheten til å plukke tilbake noen av di ting du har ofret på din reise igjennom tidene fra jordens spede morgen”
”Når du reiser herfra vil du se biter av energi som svever rundt deg, plukk med deg dem du når, di er plassert på din hjemtur for at du skal nå dem”
”Farvel barn og takk for din evne og lyst til å være øyne og munn for oss på jorden”
”Du er velsignet med styrke og mot, gå i kjærlighet tilbake til din verden”
Så er jeg ved enden av sjakten, denne gangen vil jeg tilbake, her hører jeg ikke hjemme nå, ikke på lenge, mest sannsynlig aldri.. men tiden får vise hva fremtiden bringer J
Jeg lar meg falle ned i denne sjakten, ser disse energibitene som passerer og flyter rundt meg og for hver bit jeg plukker føler jeg en brikke falle på plass i mitt indre puslespill, jeg plukker og plukker, det er ikke alle jeg når men veldig mange, resten får jeg tak i senere… det vet jeg.
Så lander jeg på baken på denne plattformen i luften hvor jeg traff min dørpasser, han er her enda…
Her vil jeg derimot være, her er det helt ok, her passer jeg inn på en måte, jeg føler at jeg er hjemme her i mellom verdene…
Her kan jeg være menneske og ånd, hver for seg og samtidig… en fantastisk følelse.
Jeg spør om jeg kan få beholde denne nye energien jeg fikk da jeg kom hit, og om han har et navn jeg kan kalle han når jeg vil nå han…
Jeg får lov å beholde energien og han sier ”Jeg sa jo at du kunne komme å få nytt påfyll når du trenger det… ”
”Da du var dørpasser sist mellom livene valgte du å være på denne plattformen, derfor føler du en tilhørighet hit, men du skal ikke tilbake hit som dørpasser, det er andre og mer utfordrene oppgaver som er bestemt for deg, din vei er meget klar, tvil ikke på det”
Han gav meg og sitt navn, eller i alle fall et navn jeg kan kalle han, men det er mellom han og meg…
Så var jeg tilbake i meg selv, i mitt liv her og nå…
Mine reiser er over i denne sammenheng og jeg ler litt og lurer på om jeg får bestått eller stryk av min lærer som dytta meg av sted på denne utfordringen som dette har vært…
Det har vært 6 reiser som har snudd ting på hodet, vrengt meg fra innsiden og ut og tilbake, ting har ramlet ut av perspektiv og fått nye perspektiv…
Jeg har oppdaget helt nye ting ved meg selv og fått nye utfordringer og ny kunnskap…
Intresangt og slitsomt, men veldig, veldig givende.
------------------------------------------------------------------------------- Slutt ---------------------------
