Jeg gikk ned for å finne en kraft. Den skulle ligge skjult og glemt, nederst i de bortgjemte kroker idet underbevisste. Jeg visste ikke hvor jeg skulle, jeg bare fulgte ulven og den gamle, vise.
Veien var lang og kronglete med lyse sletter med frodig vegetasjon og fjellområder der hvit snø gnistret på toppene. Mørk og dyster skog rugende, der gamle graner stod tett i tett med skjegget vaiende i iskalde vindgufs.
Så kom vannet. Det duvende, bølgende, uendelige.. Jeg slapp meg ned i det. Fløt av gårde. Lot strømmen ta tak i meg og lot meg viljeløst forføre. En stor vind kom forbi. Bølgene vokste seg mektige, med skummende topper som rullet over meg. Jeg skrek av angst og vannet fløt inn.
Kald og stiv sank jeg ned mot bunnen. En muddersky steg opp, vred seg i vannet som en slange. Så la den seg vakkert ned igjen, dekket meg med sin mørke dyne. Jeg sank videre ned. Klemte meg ned mellom sprekker og porer. Sank i jord usett av sol i uante tider. Et fjell steg opp i den mørke jorda, kvasse tinder stikker i halvgrodde sår. Sjelens forvridde, værbitte stumper stikker ut..
Mørke og smerte rives i stykker av vakker sang. Er det en Sirene? Ei hulder? Jeg ligger så vondt og sangen lokker, men øyet er ennå sårt og ømt.
Da rives jorden i tusen biter og fallet blir stort. Jeg klamrer meg fast i luft, jeg har mistet alt vett og forstand. Så husker jeg brått. Og brer ut mine vinger. Seiler av gårde i skumring som smaker som vårregn og mose og svovel. Lander mykt på en bregnetue som er litt brun i kantene. Synet er dårlig, jeg myser rundt meg. Får se en øyenstikker og tenker at det er synd at ikke sola skinner på den.
Da er brått den gamle og ulven der og jeg innser at jeg har vært alene en stund. Vi vandrer gjennom fremmed natur. Skoger av enorme bregner med åpne saler der geysirer spyr sitt kokende raseri mot skyene. Så blir vegetasjonen mer sparsom og det er steiner og berggrunn som blir mer dominerende. Steinene har en merkelig blålilla farge. Mot horisonten ruver et fjell. Det er enormt stort og mens jeg betrakter det eksploderer det og skyter en stråle av ild og røyk opp mot himmelhvelvingen.
Den gamle og ulven går foran meg. Rett mot dette ville, gale og forlokkende fjellet. Jeg kjenner frykten stiger ettersom vi nærmer oss og jeg begynner å sakke akterut. Da er et noe som dytter meg i ryggen. Jeg snur meg og ser rett inn i gule øyne med skrå pupiller som blinker mot meg som lakkerte kullbiter. Angst. Panikk! Jeg kaster meg rundt og flykter i blinde. Da jeg stanser er jeg halvveis opp fjellsiden og øyet mitt ser.
Jeg vender meg mot den steile og harde bakken og brøler i vrede. Det stikker i halsen og hjertet er hardt av frykt. Jeg synker i kne og den gamle mumler noen ubegripelige ord. Så løftes jeg opp i sterke (armer?) Bæres mot toppen av det frådende fjellet. På kanten av stupet blir jeg holdt fram, som om jeg er et slags offer, rekker jeg å tenke.. Så slipper (han) taket og atter en gang faller jeg ned i frykt og angst. Ilden i hjertet av det gale fjell er fortærende varm og jeg brenner fra hode til føtter. Smerteskrikene overdøves av drønnet fra neste utbrudd av sinnssykt raseri.
Igjen synker jeg ned i vannet og kjenner det lindrer mot rykende kjøtt og bein. Jeg rives med av sterke strømmer, de frakter meg vennlig mot land og kjærlige bølger løfter meg inn på en strand så hvit og vakker som snø.
Jeg kaver meg opp og står på gebrekkelige bein. Kunne trengt noe å støtte meg på og tanken er ikke før tenkt før den gamle og ulven dukker opp. Sammen går vi innover stranda mot en klynge med palmetrær. En kokosnøtt ligger på sanden og den gamle tar den opp og åpner den. Han holder den fram og jeg tar imot og drikker.
Det smaker himmel og jord, er rikt og mektig, fylt med farger i blått og hvitt, rødt og grønt. Melken fyller magen og varmen brer seg fra sentrum i kroppen og utover. Energi og kraft fyller meg fra rot til krone, og videre utover.. Fortsetter og fortsetter i det uendelige.. Jeg vokser med søylen. Den står som en akse gjennom meg.
Så, idet hver ende av aksen når sine ytterste grenser, løser kroppen seg opp, forstøves og fordampes.. Tilbake er aksen, som sakte..sakte..flyter gjennom et (tomt) rom..
