Healingritualer er også sjamanerfaringer.
Vi var en gruppe på omkring 15 personer. En kveld med mørke ute rundt hushjørnene, samlet vi oss i det rommet der vi arbeidet. Stedet heter Mesnabakken, er et kurssenter nær Lillehammer, et sted som ligger for seg selv, øverst opp mot skogen.
Vi begynte ritualet med å kaste mytologi omkring i rommet, så det forandret seg fra å være en stue i et pensjonat til å bli et ritualrom eller et rundhus i en annen tid enn nå. Der ble vi kursdeltagere omformet til en healingsirkel rundt et bål. Vi kom sammen som en stamme fra en annen tid. Nå hadde vi samlet oss fordi en person, en kvinne i vår krets som trengte healing. Der besluttet vi oss for hva vi skulle gjøre. I dette tilfellet gikk vi sammen om følgende: Vi måtte vi ro åndebåten over havet, til den andre siden, for å søke healing for henne der.
Igjen kastet vi mytologi omkring oss, Sirkelen i rommet formet seg til båten på fjorden. Da vi satte oss i båtform på gulvet, ble vi ett med båt og roere. Bak satt han som styrte båten. I båten lå hun som trengte hjelpen. Roerne satt omkring henne. I baugen satt hun som skulle lede, hun som speidet, hun som så leia i det ukjente farvannet. Foran lå det store havet.
Vi skjøv fra land. Da sangen tok til, falt roerne inn i takten. Ferden tok til.Vi rodde ut i det ukjente. Vannet var omkring oss. Land forsvant bak oss. Dypet vokste under kjølen. Bølgene vugget oss der vi rodde. Vi var på detvide, åpne havet. Under oss svøme fisk og havdyr, dyr vi kjente og også fremmede skapninger fra dypet, noen vennlige, andre skumle, noen selvlysende, andre dystre. Men vi bare sang og rodde. Vi rodde gjennom strømmer og tåkebanker, rodde inn i uvær og ut av det. Vi hvilte på det vide havet. Vi rodde videre.
Da så hun i bauen land forut, en stripe land i det fjerne, og etter hvert dukket kysten opp. Vi kom inn i ei lei, som smalnet mellom holmer og øyer, til en anløpsplass. Der la vi til. Noen tok imot oss. Det var de som hørte til i det landet vi bare besøkte. De løftet klienten i land. De bare henne opp i et eget hus. Vi roere fulgte også med i land. Vi vandret i våre sjelekropper opp til huset, så på det som skjedde der, så på den healingen hun fikk av spesialistene som tok seg av henne.
Vi var som sagt omkring 15 roere, og hver av oss så det som foregikk med våre egne øyne. Vi var på den andre siden. og sansene våre oppfattet det. Vi så noe felles, men samtidig noe helt individuellt og særegent.
Behandlingen var over. Hun ble båret tilbake, ble lagt ned i båten. Vi var klare til å ro tilbake. Da sangen tok til, skjøv vi båten fra land. Hun som holdt utkikk ledes oss ut av det trange farvannet, og med nød og neppe unngikk vi å renne på land. På det åpne havet ble det fart i roingen. Men veien var lang. Strabasene gjorde oss slitne. Igjen måtte vi hvile. Omsider nådde vi til hjemlige farvann. Til slutt kunne vi fortøye båten der vi kom fra.
På nytt kastet vi mytologi omkring. Roerne i båten formet seg om til sirkelen i rundhuset, sirkelen rundt bålet. Der ved den lysende ilden i halvmørket i rundhuset delte vi erfaringene fra ritualet. Vi berettet om det vi hadde sett på turen inn i åndeverdenen, og om det som hadde skjedd der. Og om hvordan behandlingen hadde foregått. Vi fortalte det vi hadde opplevd til henne, som ritualet var tilegnet.
Og hun kunne fortelle noe, ikke så mye, ikke så tett i tid innpå det hun hadde erfart.
Så takk vi mytologiens slør vekk. Vi var tilbake i det ordinære. I sofaene, i den ordinære stuen diskuterte vi denne erfaringen. For hva hadde vi egentlig opplevd der i mytologiens land? Vi lette etter ritualets grunnform, fant ut hva som fungerte og hva vi trengte å arbeide mer med, for at denne felles healingreisen skulle bli så kraftfullt som mulig for den som trengte healingen, men også for oss andre, vi i de andre rollene og funksjonene underveis.
Flere ganger har jeg rodd åndebåten. Hver gang har jeg vært den som styrer. Vi trener fortsatt på ritualet. Alle burde erfare alle roller, også det å være den som ritualet er tilegnet. Gradvis finner vi frem til vår måte å gjøre det på. For erfaringens gave er kunnskapen, den gamle, nye kunnskapen som kommer tilbake.
Ritualet kommer fra indianere som bor på nord-vestkysten av USA og syd-vestkysten av Canada.
Ailo Gaup
WOW, nu ved jeg hvad jeg er gået glip af, denne vidunderlige, fantastiske åndekano tur.. Det er noget jeg må prøve en dag, det er sikkert. Bare det at læse om det, var så stærk en oplevelse, at jeg sad længe og bare fornemmede styrken i rejsen. og havde næsten fornemmelsen at trætheden efter det slidsomme arbejde...
Endelig en der kunne fortælle mig en oplevese om Åndekanoen.... Tak for det
Hilsen Shamanen
