Hodestups inn i en tunnel med myriader av stjerner
som farer forbi med lysets hastighet(føles hvertfall slik)
Ut av ett svart hull stupende ned
i ett kjølig tjern og der på bredden sitter ulven
og venter. Jeg lar det kjølige vannet renne over meg
og skylle meg "rein".
Jeg går naken opp til ulven og vi
løper side om side mot ett berg.
Det er bratt og jeg kjenner det tærer på kreftene,
men ulven tar meg på sin rygg og bærer meg opp
langs bergryggen. Vi kommer fram til ei hule.
Der står igjen den "hvite dama" og ønsker meg velkommen.
Nå forstår jeg hva hun sier.
Hun ønsker meg velkommen og forteller
at det jeg søker vil jeg finne, hvorpå hun peker
inn i hula.
Det er svart, bekksvart og kaldt der, jeg går lenge
og skimter etterhvert et svakt lys i det fjerne.
Det åpner seg ett stort rom, nesten som en katedral,
og der inne er det lunt og godt og ett gyldent lys som gløder.
Jeg ser meg omkring og og får øye på noe som
ligner ei stor maleriramme fra rennesansen(kraftig, forgyllet og med
masse ornamenter)
Ramma ligger på en sokkel og jeg går bort til den.
Når jeg ser ned på den har den ikke noe bilde,
men derimot har det vært ett speil.
Dette er nå knust i mange biter.
Jeg kan se at alle bitene er der, men de sitter ikke sammen.
I det jeg skal bøye meg over, får jeg øye på noe
som minner om ei trakt i emalje.
Jeg tar trakta og bøyer meg over speilet og titter.
Da er det som om "helvete" er løs. Skikkelser bryter løs
mellom speilbitene og tar tak i meg, river hud og sener av meg
og innvollene spres utover .
I øyekroken ser jeg ulven stå i åpningen, avventende.
Fortsatt holder jeg i trakta, og med det som er igjen av meg
klarer jeg å sope kroppsdeler og speilsplinter ned i denne.
Akkurat i det siste bit faller ned, kommer den "hvite dama" fram
sammen med ulven og en uendelig varme sprer seg rundt meg
samtidig som alt forandres til hvitt og rødt. Idet jeg tror jeg skal brenne opp kommer en mild vind inn over meg, og skrekken glir over i en salig nytelse.
Den "hvite dama" legger en hånd på min venstre skulder og ut av trakta
glir bitene inn tilbake på plass hos meg sjøl. Ulven slikker føttene mine
og ber meg sitte opp. Og med ett byks hopper den opp i ramma
og vi forsvinner i en rasende fart. Vi farer forbi kjente skikkelser
som vinker idet vi passerer. Ferden ender på ei gress slette like ved tjernet
og ved ett stort grantre sitter den unge indianeren jeg har møtt tidligere.
Han ser på meg og nikker lett på hodet mens ett smil synes om hans munn.
Da er jeg tilbake, og hele kroppen "koker" av den samme glød jeg følte første gang jeg virkelig var forelsket. Puuhh. Nå skar jeg la detta synke inn i ro og fred før jeg tenker for mye.
