Takk Ailo for den fremgangsmåten du har beskrevet.I går var en tøff reise, men det handler om å ikke legge lokk på ting, det må opp og frem i lyset, for at det kan skje en healing. Håper dere bærer over med meg, at jeg nå dynger på med mine reiser.
Jeg tegnet sirkelen på et ark, fokuserte på det en stund. La meg ned og reisen kunne begynne. Først bare mørke, så kommer denne universelle tonen som jeg synker inn i.
Det er vanskelig å fokusere på sirkelen, men til slutt forsvinner den ut av syne og jeg hører joikingen.
Jeg befinner meg på en holme, det er mørkt og stjerneklart. Mannen som joiker står på holmen og joiker mot nordlyset, som strekker seg utover hele himmelen. Jeg tror han joiker nordlyset. Jeg setter meg ned, og joikingen når frem til meg som en sval vind, den feier over halsen min og ansiktet. Den feier over ørene mine, jeg kjenner en boble av glede i hjertet. Samtidig har jeg fysisk vondt i hjerteregionen, en stikkende smerte. En sel kommer på land, den ser på meg et lite øyeblikk før den glir ut i sjøen igjen .
Det er riktig koselig her på holmen, sitte slik å se på nordlyset. Mannen titter på meg med jevne mellomrom, mens han joiker. Med ett øker han styrken og joiker nå av full hals, med ett står vi nå plutselig på det stedet der jeg vokste opp som barn. Jeg står på moloen og har oversikt til den plassen. Jeg er sjokkert og rystet, og jeg føler meg grundig lurt av denne mannen som har ført meg dit.
Han ser bestemt inn i øynene mine. så er vi på skolen, han går ved siden mens jeg gjennomgår alle faser, i løpet av de årene jeg gikk på den skolen. Det er direkte pyton, og jeg raser og gråter meg gjennom skoletiden, for det dukker opp mange øyeblikk jeg må stå og se på, gå igjennom. Jeg blir tvunget til å gjøre det.
Så er vi bak huset der jeg vokste opp. Nå står jeg og ser på drømmen som jeg hadde som barn. Jeg hadde en drøm da jeg var ca 12 år, og den skal jeg nå se på nytt. Det er merkelig hva mannen skal ha meg til å se på, nå er det denne drømmen.
Jeg drømte da som barn at jeg lå i snøen, bak huset. Der ble jeg spist opp av ulver. Ryggen min bestod av hehe fiskepudding, og jeg husker den følelsen av å bli spist i ryggen. Jeg ser dette på nytt igjen, men nå går jeg inn i det på nytt. Nå ligger jeg der, og blir overfalt av snerrende rasende ulver. De sliter og glefser tak, til jeg er fullstendig maltraktert. En hvit ulv står litt lenger unna og følger med på dette.
Jeg synker gjennom snøen, og jeg forsvinner ned i jorden, langt ned til jeg raser ned i en grotte.
Her sitter en dame forretningsmessig kledd i rød drakt klar. Hun sitter ved et gammelt bord. Jeg får beskjed om å sette meg ned på en stol fremfor bordet. Hun har en grønn bok fremfor seg. Hun tar opp en blyant og tegner et symbol, det ligner på en S. Hun sier at jeg på en tidligere reise for et par år siden, så dette symbolet som var formet som en S på ei tromme, den var farget rød dette symbolet. Nå tegner hun den ferdig, og sier det skal være et 8 tall. "Den åttende trommen er nå på vei", sier hun. Jeg vet ikke hva hun mener med dette, men tenker at svaret kommer nok en dag.
Joikingen begynner og det er på tide å dra tilbake.
Det var mye fortrengte ting, som kom opp, som jeg har måttet bearbeide nå i ettertid. Jeg har forstått at for å komme videre, så er man nødt til å gå i seg selv, finne tak i smerten, få det opp og ut av systemet.
Mitt ønske er å kunne hjelpe andre, men jeg måtte ikke glemme meg selv som jeg trodde man kunne gjøre.
Beskrivelsen og tankene rundt reisene dine svært interessante - takk for at du deler 
Å lese dine historier åpner nye dører også i meg. Det vi gjør har betydning på flere plan. 
