Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg befinner meg inne i en hule i fjellet.
Jeg er i luften,...bare er...tilstede...som en tilskuer.
Et bål lyser opp rommet i fjellet og flammene lager varme, dansende symboler på veggene.
Det er lunt og hjemmekjært her, men en sorg...så ufattelig sår og trist vibrerer i luften.
Der sitter en mann og en kvinne med et lite barn mellom seg...huleboere fra svunnen tid eller indianere.
Barnet er sykt og livet er iferd med å ebbe ut. De steller så omsorgsfullt og varsomt med den lille og
alt er så stille og rolig. Jeg er i ett med den sorgfylte atmosfæren...er på en måte sorgen.
Med ett reiser det seg en enorm kobra ved bålet...majestetisk og skremmende. De voksne blir skrekkslagne
og i panikk styrter de ut av hulen. Jeg blir barnet som ligger igjen...alene og forlatt av mine kjære.
Kobraen beveger seg mot meg i glidende, hypnotiserende bevegelser...med et inntenst blikk.
Jeg kjenner ingen redsel. Den kommer helt bort til meg og ansiktet på den er tett inntil mitt. Jeg ser inn i
øynene på den og det oppstår en helt spesiell kontakt mellom oss. Jeg føler kjærlighet, glede og tillit.
Det er som om den vil forberede meg på at den er nødt til å gjøre meg vondt for at jeg skal bli frisk.
Jeg strekker en arm mot den og den åpner gapet og viser to sylkvasse hoggtenner. Den hugger til over
underarmen på meg. Jeg kjenner giften strømme inn i meg som mørke skyer som kommer veltende.
Den fyller meg og jeg blir svimmel og flytende, men jeg er likevel så klar at jeg sanser at jeg er der, i hulen,
sammen med kobraen. Jeg strekker ut den andre armen og kobraen hogger til og biter meg i den også.
På nytt kjenner jeg giften fylle meg og nå føler jeg at jeg svever avgårde. De mørke skyene fyller meg og
pulserer rundt i kroppen.
Så ser jeg en skog innhyllet i tykk, grå skodde. Jeg kommer gående nedover en skråning mot denne skogen.
Mange trær er hugget ned...over et stort område og jeg føler sorg over den raserte skogen.
Til høyre for meg ligger havet og fjellene og lokker med sin friske, salte luft. Til venstre ser jeg en uendelighet av skog...så langt synet rekker.
Jeg må velge hvor jeg skal gå...til havet eller skogen. ønsker ikke å velge for begge deler er like viktige for meg.
Men jeg er tvunget til å velge og føler håpløsheten fylle meg.

Reisen ender her, da jeg blir revet tilbake av "virkelighetens" lyder rundt meg...!

Ser nå at dette innlegget karnsje skulle ligget under kraftdyr og dyresjamanisme. Det er ok hvis det blir flyttet.
Jeg lurer på om det er noen som vet noe om kobraen, hva den symboliserer? Går den karnsje for slanger generelt?
Det var en mektig opplevelse og jeg blir veldig takknemlig for svar (går greit med engelsk, men helst på norsk).

Det var sterkt å lese om denne reisen din, jeg vet dessverre lite om kobraen. Men en tanke som kom da jeg leste om reisen din, var at dette kansksje handler om transformasjon.
Du sier at du må velge mellom skogen eller havet. Hvorfor må du velge?

hmm ser nå at det var litt toskete spørsmål det siste. Jeg vil heller spør om hva det er som gjør deg så motløs når du skal ta det valget? Du sier begge deler er like viktig for deg, men om du nå skulle velge foreks skogen, så er det ikke dermed sagt du går glipp av havet. For havet kan komme en annen gang.

Det finnes ikke toskete spørsmål...
Det at jeg måtte velge mellom havet og skogen, var galt for meg, fordi vi kan ikke ha det ene uten å ha det andre...tror jeg. Blir det noe fornuft i det her?
Begynner å bli ufokusert...er på jobb og akkurat nå er den kritiske tiden...da jeg er mest trøtt. Heldigvis skal jeg snart hjem.
Vel, uansett husker jeg det slik. Ikke det ene uten det andre. Nesten som å velge mellom å ha tak eller gulv i huset ditt...det blir liksom ikke helt fullstendig.
Skjønner?