Det er natt under ekvator. Ingen stjerner synes gjennom skylaget.
Denne delen av verden kalles ”The Lost World ”, som romanen av Sir Arthur Conan Doyle. Indianerne vet at dinosaurene lever her fremdeles.
På kartet står det Canaima, Venezuela.
Vi sitter rundt et bål på en strand.
Et paradisisk sted, der dagen er en tefarget lagune med rosa strender, palmer og ville fosser.
Så reiser jeg meg og går.
Jeg går ned til elva, ut i vannet
svømmer utover i mørkt vann
Utover og videre utover,
glemt er alt annet enn et nå.
Sakte blir det som syntes fjernt før jeg reiste meg, nært og tydelig
og jeg husker min intense vannskrekk
giftige vannslanger
og kraftverket like ved
Panikken tar meg,
Svart vann, svart himmel, aner ikke lengre hvor land er.
Nå finnes bare opp og ned, intet annet.
Noen prøver å redde meg, men må gi opp
Summelyden i ørene mine blir sterkere og sterkere.
Panisk kjemper jeg mot understrømmen som drar meg mot kraftverket
med panikken kommer bildene av en sønderslitt kropp
slitt i fillebiter i sluser og gitter
før turbinene tar tak i det som kommer igjennom
og lager megawatt.
tanken blir tåkete, følelsen nummen, kroppen tung
lyden er øredøvende og jeg kjemper mot strømningene under overflaten.
En klar tanke slår gjennom. Dette er de siste minuttene i mitt liv, jeg kan få dem med meg eller kjempe meg i svime inn i døden.
stillheten kommer, en stor ro, stillstand
jeg slipper taket
og svever sakte inn i vannmassene, lenge
og uendelig kort
en tid med intet.
Plutselig er jeg oppe i overflaten igjen,
Var det alt? spør jeg mitt nå så stille sinn
føler meg underlig nok lurt.
Lurt av døden,
inn i livet
Ingen strålende lys og kjærlighetsfulle stemmer
Bare intet
Eller var det det?
svøm, sier noe i meg, Svøm!
Jeg vet akkurat i hvilken retning.
Jeg svømmer til jeg ikke klarer mer, gir opp, synker.
Svøm! sier det, igjen
Og igjen
Endelig kjenner jeg fast grunn under føttene og kravler utmattet opp på en strand i elva ”Kroning”. På det språket er navnet mitt en tittel.
Høyt over elva og skydekket, følger Kometen Hyakutake sin bane gjennom verdensrommet.
Aldri var den så nær jorden som den natten/dagen, Yahk'utah.
Navngitt av Mayaene, den som skulle vekke jorden til kjærlighet, glede og harmoni.
Det leste jeg for ikke lenge siden.
Og etterpå?
Da kom årene med tiltagende ubegripelighet, ukontrollerbare bevissthetsendringer og kaos. Visste ikke lengre hva som var innenfor og hva som var utenfor. Aldri når. Aldri hvor. Omkranset og gjennomboret av levende frykt i stadig nye skikkelser. Total oppløsning.
Ubegripelig selv for ekspertene som prøvde å redde meg med sin i overkant sterke medisin og metode.
Til slutt ble jeg oppgitt, jeg var utenfor redning, igjen.
Takk til dem for det.
Så gjorde jeg jobben selv.
Da jeg endelig kjente fast grunn under føttene denne gangen, var det grunnfjell. Det var til og med en sti der. Den hadde jeg allerede hadde gått på en stund, uten å vite det. Høyere og høyere ble fjellet, brattere ble stien.
Så ble fjellet hellig.
Ikke lenge etter kom noe og begynte å male fjellet til fin sand. Så er det da mulig å se det som ligger bakenfor, om ikke annet i korte glimt, det er finmalt sand i lufta.
Skulle ikke forundre meg om den viser seg å være rosa når den får lagt seg til ro,
og blir en strand i en paradisisk lagune…..
Gro
Jeg tvilte på om jeg skulle legge ut dette her, noe har etter hvert vokst seg hellig og noe dødt.
Men kanskje har det hele allerede begynt å vokse seg til noe helt annet.
