For en god stund siden, opplevde jeg denne reisen.
Jeg har lenge måtte kjenne på den, dvele ved den å tenke på den.
Den var så vakker, så underfull.
Før jeg mediterte, ba jeg om å få se mine kraftdyr og de som følger meg.
Det bar inn i tunnelen, av litt grov fjellstruktur. Ut av tunnelen, over et blått hav. Noen peilet meg inn mot en strand. Ble satt av. Jeg vil så gjerne snu meg å se, men det går så tregt.
Men en skygge i vannet forteller meg om en stor fugl som letter.
I neste omgang står jeg ved en sti i skogen. En merkelig sti. Den ligner en u, å jeg står midt i bøyen på uèn. Litt på utsiden av stien, i skogskanten.
Til venstre for meg, ender Uèns sti inn i en grotte...Til høyre for meg ender U`en seg inn i skogen. Jeg betrakter skogen, den er stille, trygg og forventende. Noe rører seg der borte i grotten. Jeg titter bort, å ut kommer det en bjørn. Stor bjørn. Rett bak, en bjørnunge. De vagger på stien. Mot meg, forbi meg i usvingen, å ser så de går med bakenden på stien som fører inn i skogen.
Så kommer det lyder fra grotten igjen. Flere dyr kommer. En hund, ligner en collie, shæfer. Et lite dyr, husker ikke helt, tror det var hare. Mener også jeg husker en skilpadde, hehe. Ulven kommer, så grasiøs. Alle går som de to bjørnene, mot meg, forbi meg og fra meg.
Flere lyder. En liten gutt kommer ut, i kortbukser. Han drar en lekebil etter seg, i tre...i lang snor.
Så kommer det flere, å det tok nesten pusten min. Et følge kom ut av grotten. Et høyreist vakkert folk, kvinnene hadde noe kronelingnende på hodet, allesammen, i nydelige kjoler. Mennene var stolte og i nydelige klær de også, virket gammelt og ja, har ikke ord på det egentlig. Et ord dukker opp.....Hils skogsalvene!
Jeg står med åpen munn, ser følget glir avgårde, lydløst, stolt og med hærlige lys rundt seg.
Plutselig ser jeg en hånd. Jeg følger etter hånden. Kommer inn i et lite skogholt, der ser jeg et bord. Hånden viser meg noe på bordet. Tre små kister, alle forskjellige fasonger. Laget i merkelig tynt gull, med mønster, så man kunne skimte rød fløyel gjennom.
Jeg vet jeg får velge ut en av disse. Jeg falt øyeblikkelig for en. Hånden tar opp kisten, tar ut en liten rød fløyelspose. Tømmer innholdet i hånden sin, hånden som ser gammel men sterk ut. Steiner. Det klirrer i steiner. Hånden blir rakt frem mot meg, å jeg tar øyeblikkelig fatt i en stein. Ordet *citrin* hører jeg.
Så blir det mørkt. Reisen er over.
Jeg rister på hodet, dette var så vakkert.....men sant?....Mitt lille trøll av tvil kommer igjen.
Så husker jeg....kisten min. Der alt havner av ting jeg får tak i, men som jeg aldri får tid eller anledning til å bruke, fordi jeg ikke aner hvordan.
Lukker opp min kiste i tre, kamferkiste. Roter, å finner min pose med steiner. Å der ligger en liten citrinstein. Jeg går på nett, å finner citrin, leser dens egenskaper. Å blir forundret over hvor mye det stemmer...med det som var i mitt liv da.
Min aller flotteste reise hittils. Så ydmyk og stolt jeg var, over å få se alt dette, og disse fantastiske vesnene.
Ja, det var en fantastisk reise. Jeg også ble forundret over alvefolket. Rett etter reisen la jeg ut her inne et spørsmål om alvefolket, om noen visste noe om dem. Så søkte jeg på nettet, å leste litt om at skogsalvene er mer høyreiste en andre....da fikk jeg jo litt ståpels. Men uansett betydning....så var det møtet full ladet med ydmykhet og en æresfølelse så stor fra min side. At jeg trodde egentlig ikke på det selv, med en gang. Men nå vet jeg :wub:
Hmmm, finne frem steinen igjen, å rense den. :icon_razz:
Å Kira, takk for nydelig dikt ;)
Skulle jo sjekka ut dette... 
