Jeg fant ikke sieidisteiner. Det jeg fant var ikke so oppsiktsvekkende heller. Det er heller ikke et stort hus. Det er bare en hytte på fjellet. Likevel var jeg overrasket over det som fantes da vi begynte med utbyggingen.
Til å begynne med måtte jeg rydde på loftrommet. Der var det leketøy jeg hadde leket med som barn men ikke barna mine: foreldrene mine hadde ryddet bort alt, det var pakket ned helt nøye med påskrift på pakkene. Bare: ingen visste at det var der.
Og til slutt (håper minst at dette er slutten, utbyggingen er ikke helt over) rev jeg ned det gamle kjøkkenet. Jeg oppdaget at noe skjedde med meg under jobben. Samme kveld fikk jeg en forkjølelse som ble verre og verre, Til og med med bihulebetenning og følelsen av å være alvorlig syk.
Siste gang jeg hadde hatt noe lignende var det for to år siden på kurs med Ailo. Og da visste jeg om temaet som hadde kommet i gang. Hva var det nå?
Ja, som barn hadde jeg ofte vært forkjølet. Hadde ofte bihulebetenning. Det gamle kjøkkenet måtte være lenken. Men hvor hen?
Under vasken hang den gang oppvaskbaljen. Den var i blikk og jeg pleide å sitte på kakkelovnen og bruke den som tromme mens foreldrene mine spilte på cembaloen og fløyten (forferdelig bråk syns jeg nå men jeg fikk lov å gjøre slik).
Jeg satt og trommet. Jeg forestilte meg at jeg satt på kakkelovnen. Jeg så foreldrene mine. Moren satt ved cembaloen og så nøyaktig på notebladet. Faren stod litt hengslete ved siden av og fant ikke nok pust til å blåse en kraftig tone.
Det var ikke bare at de spilte musikk. De spilte teater. Det var noe de ville ikke se. Noe de visste at det var viktig men kanskje de var redde for?
Jeg konsentrerte meg på scenen. Bak moren åpnet det seg et hull i stueveggen. Et tunnel gikk ned i fjellet og jeg kom til en hule jeg hadde vært en gang før (det var for lenge siden og også på en trommereise). Jeg hørte skrik. Hjelp! skrek stemmen. Jeg kunne ikke oppdage hvorfra stemmen kom eller om det var bare en eller flere stemmer. Det var ekkoer fra alle kanter: hjelp! hjelp! hjelp!
Jeg snublet fram langs hulen og kom endelig til en stor sal. Det var et bord i midten med en sort duk på. Og noe avlangt under duken: et dødt menneske.
Jeg tok duken opp for å se hvem som var under den. Det var morfaren min. Han var helt frisk og takket meg for at han edelig fikk gå sin vei og være i fred.
Da jeg kom tilbake til stuen stod foreldrene mine foran instrumentene sine, så på meg med strålende, fornøyde ansikter og takket de også. Så var reisen over.
Morfaren min døde i fjellhytten da jeg var tre år gammel. De sies at han var hjertesyk men han døde på et hjerneslag. Jeg synes det var ikke bare det kroppslige hjertet han var syk på. Og kanskje foreldrene mine hadde alltid hatt dårlig samvittighet at han døde i deres hytte.
For meg var morfaren min en viktig person. Han kunne sitte og lage oransjebiter mens han fortalte meg et eventyr. Og i fortellingen var det et bestemt ord han hadde pekt på før: hver gang han sa ordet fikk jeg spise en oransjebit.
På kurs meg Ailo gikk jeg en gang på tur med morfaren min. Ja, det var fint. En gammel, erfaren mann som likte meg godt.
Jeg ser han fremdeles ligge på morens seng. Det var mitt første møte med døden og det var et godt møte. Jeg visste at alt var som det måtte være den gang. Men kanskje det var ikke alle som visste akkurat dette?
Hilsen
Gåååja
PS: bildet viser det tomme kjøkkenet . . .
