For deg som gidder.....denne er laaaaang!
Jeg la meg ned, med den hensikt…..å møte mørket i meg, møte frykten.
Kalte på min hjelper og mitt kraftdyr. Aner ikke hvem de er, jeg bare
kalte på dem. Fortalte min hensikt og ønske, om reisens ferd.
Inn i mitt mørke, som jeg lenge har fryktet. Det mørket som stenger
mitt syn, min innsikt. Som bare lar meg se brøkdeler av det jeg søker.
Jeg reiste i stillhet. Lyttet oppmerksomt på suse/pipelyden som stigende
pulserte i meg. La det være sagt med en gang, mye skjedde, Om det er rett rekkefølge,
aner jeg ikke. Jeg bare skriver ned, det jeg husker, det som kjentes riktig ut.
Ut av tunnelen, i mørket. En hest møter meg. Svart hest. Den pruster,
den venter på meg. Hva skal jeg gjøre? Den har ingen sal. Bare reimer.
Jeg forstår at jeg skal på ridetur. Jeg setter meg på hesten, og kjenner
formelig musklene jobbe, der den setter av gårde. Som en vind galopperer
vi bortover, i mørket. Jeg kjenner manen piske meg i ansiktet, og i et øyeblikk
glemmer jeg frykten. Selv der jeg ikke ser noe, bare føler det bærer av sted.
I noen få hærlige sekunder, ser jeg oss to. Meg ridende på denne svarte og
vidunderlige skapningen. Etterhvert blir det svarte grå. Vi galopperer i vannskorpa,
nær en strand. Noe skjer. Hesten letter. Store svarte vinger folder seg ut. Å vi flyr
galopperende, over vannet, over fjellet, over til neste strand. På veien hører jeg ørna.
Den sirkulerer over oss.
Hesten tar meg til en strand, der i det mørke. En grotte ser jeg. Snur meg, og skjønner
at denne biten må jeg gå selv. Jeg svelger tungt, finner veien inn i grotten. Grovt fjell.
Og helt porøst. Jeg stryker fingrene bortover fjellet, fingrene lager striper, å grus faller som støv ned. Grotten blir smalere, et skittent lys er der fremme. Tilslutt er grotten så smal, at jeg ser bare et lite hull. Jeg vet fjellet er porøst. Denne veggen med det lille hullet er rødorange. Jeg bryter bit for bit, åpningen blir snart stort nok til å krype gjennom. Jeg kommer inn i en ny grotte. Fargene blir syke. Jeg ser giftig grønt vann, nærmest syder der inne. Men jeg fortsetter.
Nå nærmest sint. Roper ut at frykten skal forsvinne. Jeg er ikke redd den lengre. *Men vet du ikke, at du trenger meg?* En rolig stemme. *Jeg trenger deg ikke mer, du har stjålet nok fra meg nå*..roper jeg sint tilbake. *Jeg vil ha tilbake mitt syn, min hørsel, mitt liv*
En latter, rå latter fyller grotten. Et øye ser på meg, gjennom et lite hull. Jeg vet jeg har med meg et septer. Septer med et lys, en bergkrystall. Jeg prøver å kjøre septeret i hullet, men øyet lukker seg, å jeg treffer bare stein. Men det er nok til at jeg plutselig står på toppen av fjellet. Jeg skuer utover vannet, fjellene rundt, skogen. Den skyfri blå himmelen. Ørna skriker. Jeg ser opp. De sirkulerer over meg. Jeg setter plutselig to fingrer i munnen, og plystrer. Ørna kommer ned. Jeg setter meg på ryggen, å vi flyr. Fra det lyse trygge, til det mørke og skumle.
Ørna setter meg av der nede, i den mørke skogen. Min skog, mitt landskap. Jeg vet det er mitt.
Skogen er vissen, den er tørket ut. Jeg prøver å klatre over de gedigne røttene som slynger seg over bakken. Vegrer meg mot greinene som slår etter meg. Jeg får tak i en grein, niholder på den, hvisker kjærlige ord. Den trekker seg tilbake. Slutter å angripe meg.
Jeg går videre. Midt i min egen skog, ser jeg øyet igjen. Første gangen var øyet grønt, nå brunt. *Du vet dette er bare begynnelsen? Du vet du vil møte verre ting, om du fortsetter?* Stemmen taler igjen. *Jeg er klar, klar for å bli kvitt deg, å jeg er fortsatt ikke redd deg*…svarer jeg tilbake. Jeg tar frem septeret igjen, denne gangen treffer jeg øyet så vidt. Nok til at et hyl fyller skogen. Igjen setter jeg septeret i bakken. For å heale skogen min. Men den er så nedsyltet, at det hjelper ikke. Ikke med denne reisen. Det buldrer i skogen. Frykten er sint. Jeg blir slynget med stor kraft ut av skogen. Ser meg selv bli kastet opp og ut i intet.
Jeg svever der i intet. Til jeg blir trekt ned, i svimlende fart. Jeg plystrer, ørna er nær, og berger meg på sin rygg. Jeg ligger utslått på ryggen til ørna mi, der den frakter meg tilbake til fjellet.
Den setter meg ned, å jeg hvisker takk. Stryker den fra nebbet, å oppover mot panna. Ørna bøyer hodet. Jeg tar et skritt tilbake. Ørna stirrer plutselig på meg. Så begynner den å hakke på meg. Hakker meg i panna, i øyet. Ørna begynner å spise på meg. Men det tar lang tid. Den tar bare små biter. Jeg ligger plutselig på bakken, i den mørke skogen. Hesten kommer. Den hjelper å spise meg. Det er som jeg står på sidelinjen, og ser de spiser meg. Ser tilslutt bare beina ligge der. Skjelettet. Men er ikke redd. Så ser jeg bjørnen i et lite øyeblikk, før det blir mørkt.
Jeg ser bjørnen rulle noe, frem og tilbake, i gjørma. Ruller en ganske stor gjenstand frem og tilbake. En kokong. Det er meg. Jeg kjenner meg inni der, der jeg står og ser på. Bjørnen er forsiktig. Kjærlig. Der den ruller på meg. Jeg er plutselig i kokongen. Bryter ut av den. Ser hendene mine bryte skallet. Jeg reiser meg. Jeg er naken. Jeg er sterk. Jeg strammer alle muskler, strekker meg mot himmelen. Strekker hendene opp.
Plutselig er vi i en lys skog. Jeg har klær på. Ulven er der. hesten, bjørnen og ørna. Ulven er leken. Springer rundt beina mine. Drar meg i buksebeina. Bamsefar tulter etter, dytter meg over ende. Vi leker. Tilslutt ligger jeg oppå bjørnen, på magen. De står så på rekke og rad. Jeg går først til ulven, stryker på den, og takker den. Så bjørnen, så ørna, så hesten….som nå er hvit. Jeg får høre hvorfor jeg opplever dette nå. Fordi jeg oppsøkte frykten. Jeg fant motet til å søke fienden. Jeg hadde ikke fått utrettet stort ennå, men nå var jeg klar. Til å kjempe snart.
En siste ting, på min reise. Tilbake i grotten. Der blir jeg tilbudt tre kuler. Ingen av dem gløder. Jeg får beskjed om, at de inneholder alt jeg kan ønske meg. Jeg lar septeret mitt bestemme. Jeg tenker som så, at den kulen som begynner å skinne ved berøring av mitt lyssepter, den kulen er riktig. Den ene kulen vegrer seg mot septeret mitt. Den forsøker komme seg unna. Jeg stikker septeret inn i kula, den eksploderer. Bitene spres utover i grotten, og blir plutselig til støv. Det samme med de to andre kulene. De vegrer seg mot mitt septer, og får lide samme skjebne. De knuses, og blir til støv. Jeg hører et hjerte dunke hardt. Aner ikke om det er mitt eget, eller frykten sitt hjerte. Men det føltes godt, å knuse disse døde kulene. Som jeg ikke trenger til mitt formål.
Jeg setter meg på hesten. Vi galopperer som før, i lyset. Det er fantastisk. Vingene folder seg ut, å vi flyr. Vi er i ett. Ørna sirkler skrikende over oss. Den hvite flotte manen kiler meg i ansiktet. En frihetsfølelse jeg aldri har opplevd maken til. Reisen slutter med, at jeg forteller mine nye venner, at nå er jeg sliten. Og må fordøye alle inntrykk. Å hvor gla jeg er for å ha dem der. Rundt meg!
Det var fantastisk å lese om reisa di. Og du var modig som turte å gi deg i kast med din frykt.
Takk for at du deler
Kjempeflott silva 
