Denne reisen begynner med at jeg befinner meg i et trangt lite rom, veggene er av mur.
Jeg kjenner tydelig angsten for å stå i dette lille rommet. Heldigvis står jeg mot en lys furudør, og nøkkelen står i nøkkelhullet. Men da jeg skal til å låse opp døren, forsvinner nøkkelen. Dette skjer hver gang jeg prøver. Jeg vet ikke min arme råd, for her vil jeg ikke være.
Jeg sier ut i luften, at nå behøver jeg hjelp. Intet skjer.
Jeg stirrer fortvilet på døren, og jeg prøver å dytte mot den. Treverket kjennes veldig levende ut under hendene mine. Det går strømninger inn i hendene mine og videre opp armene. Det er en intens varme og kribling som pulserer i armene mine nå.
Jeg begynner å snakke til døren. Ber den åpne seg for meg. Det glimter av grønt lys i døren, og jeg ser det vokser en gren fra døren som strekker seg mot meg. Jeg tar tak i grenen og kjenner samtidig lukten fra den. Etter hvert vokser treet seg større, og døren forsvinner inn i treet. Sterke røtter planter seg ned i gulvet, og jeg kan nå klatre oppover treet.
Øverst i treet kommer jeg til en vei. Jeg klatrer opp til veien, og får øye på en slede.
Av en eller annen grunn begynner jeg her å gråte.
Jeg setter meg opp i sleden, og der står det hvite reinsdyret. Her blir jeg overstrømmende glad og gråter ennå mer. Ja, det er vel kanskje bra, for tårer renser, sies det.
I tillegg til denne hulkingen, kjenner jeg en bølgende varme i magen. I brystet en brennende varme. Jeg har ikke opplevd maken til varme. Brenner som ild gjør det.
Jeg er merkelig glad der reinsdyret nå drar av gårde, med meg sittende opp i sleden.
Hadde jeg nå hatt julegaver i en sekk, kunne jeg vært selve julenissen.
Reinsdyret snur hodet mot meg, mens den kaster på hodet. Den begynner å stige oppover. Nå flyr vi over nattehimmelen. Jeg er veldig glad.
Så lander vi og jeg stiger ut av sleden. Den joikende mannen kommer bort til meg med sitt solskinnssmil. Han kommer veldig tett inntil. Jeg har lyst til å rygge bakover. Men han har solen i seg, så da blir jeg stående. Han legger hånden mot brystkassen, og jeg kjenner en god varme fra hånden hans. Ilden i hjertet har fått mer fyringsved. Det kjennes slik, for varmen øker. Han ser på meg nordlyset i sine øyne og dette evinnelige smilet sitt. Han sier to ord på samisk. (har ikke peiling på ka det betyr). Han gjentar disse ordene flere ganger.
Jeg oppdager at jeg har fått skaller på føttene. Jeg beundrer disse til jeg også oppdager en kofte som er blå. Den forandrer seg til en hvit. Nå står jeg med en hvit samekofte på.
Jeg fryder meg nå. Hulkingen har gitt seg for lenge siden.
Nå kommer reinsdyret med sleden, og jeg stiger opp igjen.
Ferden drar videre til det stedet der mine røtter stammer fra. Jeg står på fjellet og ser ned over fjorden. Vakkert er det. Her må det litt gråting til.
Så er reinsdyret der, og ferden går nå igjennom en tunnel. I tunnelen møter vi på en stor reinsdyrokse, den er mørk grå i pelsen. Så er vi inne i et ovalt rom. Der inne står det et lite tre, og det er mange kvitrende gråspurver i treet.
Det er benker som står langs veggene, og i midten et ildsted. Jeg kan så vidt ane at det sitter en del folk på benkene, med samekofter på.
Den joikende mannen ser jeg tydelig, og han ber meg sette meg ned på en av benkene.
Han stiller seg over bålet. Det ser ut som han vifter røyken slik at den stiger oppover, gjennom den lille åpningen i taket.
Alle i rommet joiker, mens jeg lytter.
Når de er ferdige, kommer mannen bort til meg med en bok. Boken er bundet inn av skinn. Jeg stryker andektig over det brune skinnet. Jeg åpner boken, og blar i sidene. Papiret er kremhvitt og helt nydelig, litt tykt og gode å bla i. Det er skrevet med en nydelig skrift i boken, og alt står på samisk. Jeg trykker boken inntil meg og smiler takknemlig til mannen.
Jeg går ut. Det er fremdeles natt, og over himmelen danser nordlyset. Jeg danser med.
Reinsdyret kommer med sleden, for nå hører jeg trommen kaller tilbake.
Jeg ”våknet” til med en kjempegod følelse og varme i meg.
