Jeg var på reise for å besøke navajo-indianerne. En kveld i Kalifornia, før jeg kom til reservatet, gjorde jeg en sjelereise dit jeg skulle. Det var som å flly gjennom en mørk natt, sådd av stjerner og jeg visste at hver stjerne var en mulighet til kunnskap og innsikt, men dro forbi dem alle. Jeg kom i sjeleham inn over navajo-reservatet. Jeg fikk følelsen av at noe lå i luften. Det var som om store øyne fulgte meg. Jeg fløy inn over enslige hus i ørkenen, over små landsbyer og over sletter og dype canyoner. Jeg hadde vind i håret, eller fjærene. Øynene hadde nye linser. jeg kunne se i mørket. Selv mus blant muld kunne jeg seg. Ingen andre, bare de store øynene kunne se meg.
Et hus fikk som en ring av lys omkring seg. Det var målt for min reise. Vinden tok meg videre. jeg kom langs den berømte elven gjennom Grand Canyon, fulgte den motstrøms. Der kom jeg til et sted der to elver møttes. Det var som et sted i den ordinære verden, men i en annen tid, for menneskene var kledd i naturklær, de levde på en annen måte enn slik indianere og vi andre lever i dag. Det var som om stemmens forfedre kom ut av mytologiens levende land for å hilse meg velkommen.
Jeg tok en fly til Flagstaff. Der leide jeg bil og fikk meg et kart. Jeg skulle til et lite sted som het Lukachukai. Veien tok meg som gjennom kulisser fra en gammel cowboyfilm, for landskapet er en gammel havbunn og fjellene står som trassige søyler opp av det flate landet. Vekstene var harhudete, piggete og årvåkne. Deler av forsteinede trær lå i sanden. En freemmed ånd hersket her, annerledes enn den jeg var vant med fra vidder og skoger i hjemlige områder. Jeg tilbrakte en natt i ørkenen. Det var eksotisk for meg, mørkt og varmt som det var og med kor av coyoter omkring meg.
Neste dag kom jeg til Lukachukai. Det var en liten landsby med postkontor, noen butikker, en bensinstasjon, en skole og spredte hus. På postkontoret spurte jeg hvor mine bekjente bodde. De så uforstående på meg. De kjente ingen med det navnet. Jeg gjentok navnet. Men fikk ingen annen respons enn et spørrende blikk. Jeg fortalte jeg hadde skrevet brev til dem på denne adressen. Nei, de visste ikke hvem personene var. Det kunne ikke stemme, mente jeg. Det stemte svarte de. Men, sa jeg, nei,avbrøt de, ingen med det navnet her.
Jeg gikk inn i butikken, en frontierbutikk med det av praktiske ting som behøvdes blant indianske småbrukere og sauebønder og andre beboere i reservatet. De visste heller ikke hvem mine bekjente var. Det var nesten som om de heller ikke forsto den engelsken jeg brukte. Da jeg spurte om å få låne telefonen, ristet de på hoodet, som om de ikke forsto ordene jeg sa. Det var også som om språket ble borte, ordene forsvant, som trær i tåken. Øynene trakk seg vekk fra meg. Jeg kjente meg mer og mer forvirret, jeg var som i en boble og kunne ikke komme ut av den. Det bygde seg noe opp omkring meg. Noe som isolerte meg. Det å finne veien videre virket nesten umulig. Jeg fikk bare lyst til å dra min vei. Komme meg vekk herifra. Hadde jeg kommet hele denne lange avstanden hit til Luchachukai, uten å få treffe dem jeg skulle treffe?
Jeg kjørte ut av bebyggelsen, svingte inn på en grusvei, ned en liten canyon uten elv og opp på andre siden. Der vokste en skog av nåletrær rundt et fjell. Det lignet en den bare issen av en hårløs gigant, som hadde skallet seg opp gjennom ørkenen. Jeg gikk mot fjellet, måtte finne kraften og klarheten igjen. Det var en sprekk i fjellet. Jeg gikk inn der. Den smalnet og smalnet, og dypest inne var en grop. Det lå tørt gress der. Jeg var ikke den første som hadde søkt inn i denne skallen. Jeg satte meg ned. Jeg tømte meg for tanker og inntrykk. Jeg visste jeg var på rett spor, og klamret meg til håpet om at det jeg støtte på bare var en utfordringer av en eller annen art. Jeg måtte bare holde hodet klart. For jeg hadde blitt ønsket velkommen av landet og forfedrene da jeg for noen dager siden fløy over stedet i ørneham.
Med en gang jeg satte meg ned der inne i hulen, var det som om fjellet tok til å arbeide med meg. Det begynte å tygge meg opp fra alle kanter. Det tok til seg min uro, gav meg tilbake det jeg trengte, en tanke, en visshet, og en viljepil som for gjennom forvirringen, til klarhet. Jeg så det som hadde samlet seg omkring meg, og som nesten hdde att fra meg motet og skremt meg unna dette stedet.
Dette var et gammelt land. Det hadde vært befolket i lang tid. Mektige sjamanklaner hersket her. De ville at alt skulle foregå på den rette måten. Man kunne ikke bare komme kjørende hit ut og tro man var velkommen, slik uten videre. Jeg måtte lære meg en minimum av etikette. Jeg måtte hilse på "de eldste" som voktet visdommen, og hilse på råderne i naturen og ikke minst på de sultne forfedreåndene og trixterne. Jeg måtte forklare mitt ærend, gi gaver og mott gaver og så kunne jeg nærme meg rådsilden i sirkelens indre med forsiktighet og respekt. Jeg kunne ikke fare frem som en vanlig ignorant gringo og jeg ville få vite noe om landets kraft og folkets hemmeligheter.
Da jeg noen timer senere kom ut av hulen, dro jeg tilbake til landsbyen. Alt kjentes lettere. Den første jeg spurte og hvor jeg kunne finne en telefon, nikket vennlig tilbake, fortaltel at det sto en telefon bak skolen. Jeg dro tid. Der sto telefonboksen. Telefonen var i orden. Jeg slo nummerne. Jeg fikk kontakt. Alt fungerte som i en helt ordinær og vanlig verden. Ti minutter seinere svinge en truck opp foran besinstasjonen. Ut av den kom min navajo-bekjent, med et bredt smil om munnen. Alle de ekstraordinære problemene var med ett som borte fra denne verden.
Huset hun bodde i var det jeg hadde sett på trommereisen. matriarken var medisinkvinne.
-Javel, sa hun, var ikke du her for tre netter siden? spurte hun, for du ligner en som for forbi.
-Jovisst, jeg for forbi.
-Hunden vår merket deg også, for den holdt et svare leven den natten.
-Beklager, sa jeg, at jeg forstyrret.
-Du skal ikke beklage at varslet at du kom på besøk. Det er ikke noe galt i det. Snarere er det rett. Slik visste vi at noen ville komme, men vi visste bare ikke hvem.
-Jeg forstår.
-Du kunne godt fortalt at det var deg. Du kunne tatt en telefon eller skrevet oss et kort.
-Ja, det ble bare ikke til det.
-Tenk om vi hadde vært bortreiste. Da hadde du dratt den lange veien til ingen nytte
-Jeg så jo at dere var der, svarte jeg.
-Siden vi ikke visste hvem det var som ville besøke oss, la vi beskyttelse omkring huset, for vi var redde det var noe ubehagelig som var på vei mot oss.
-Jeg tror jeg merket det, svarte jeg.
.......
En del dager seinener ville Matriarken at vi skulle dra på tur. Hun pakket noen kurver inn i bagasjerommet og sammen med henne og hennes sønn og datter la vi i vei mot ukjent destinasjon, for ingen ville fortelle meg hvor vi skulle. Det skulle være en overraskelse. Så jeg styrte bilen på hennes anvisninger langs veien gjennom det flate og støvete landet. For meg var det som om vi kjørte i ring på kjerreveier, der den ene milen som vi la bak oss lignet på den neste. Langt om lenge forandret landskapet seg. Det begynte å helle. Langt der fremme var noe grønt og så noe blått. Vi kom frem til noe som lignet en stor innsjø. Det var noe kjent ved stedet, men jeg visste ikke hva. Mariarken ledet oss ut av bilen, mot stranden. Det var ganske høytidelig på en merkelig måte. Stedet vi var kommet til var en lang strand, ganske øde, noen store gamle trestokker var skyllet opp på sanden. Hun la et vevet teppe ut på bakken nær vannet, tok ut medisinposer, strødde maismel i alle himmelretninger og gav så offergaver til innsjøen. Deretter gikk hun i gang med å synge på navajo-språket og sangen tok meg som med ut over innsjøen og ned gjennom den, som om det var skjult et Saivo-land under vannflaten. Der så jeg igjen de menneskene jeg hadde sett på trommereisen De bodde i huler og dyrket jorden, og fjelveggene var ekket av hellereistninger og malerier. Vi var på et sted hvor to store elver møttes og stedet var beskyttet av en hvit bøffel og en mektig klan av medisin.
-Hva er dette for et sted? spurte matriarken med, da sangen var ferdig. Det var en test. De likte å teste. De elsket å skape uforutsigbare situasjoner. Det hadde jeg fått lære i løpet av de dagene som var gått siden jeg overraskende dukket opp.
-Dette er hvor to elver møtes, svarte jeg.
- To elver, sa hun, hvor er de to elvene, for her er bare vann.
-To elver der nede, svarte jeg, to hellige elver, to forfedreelver, en elv av visdom og en av medfølelse, la jeg til.
-Nesten rett, men ikke helt.
-De som bor der dyrker jorden og elsker kunst. De bor i huler i et fjell som de har dekorert med hellige tegn. Deres liv er et rituale. Det er dine forfedre, svarte jeg henne.
Hun fortalte at stedet hadde vært bebodd en gang i tiden, men nå var det demmet ned. Det hadde vært et av navajoenes hellige steder som var oversvømmet av "Utviklingen". Her hadde det skjedd som var planlagt skulle skje med Masi, da de første planene om utbygningen av kautokeino-Altaelva ble kjent på 1970-tallet. For her var det stededt der navajoene adde de kommet opp fra en tidligere eksistens til denne verden. Nå var alt under vann.
-Nseten rett, sa jeg, men ikke helt?
-Ikke bvare to elver, svarte hun, men tre. For vi kom opp på en underjordisk elv , så her møtes tre elver, selv om bare to var synlig for gringoene søyne...
Hun smilte sitt barske og sorgmunre smil der på stranden, stranden av visdom og stranden av smerte. Nå var hun fysisk sett så nær dette stedet som hun kunne. Hun fylte seg med kraften. Hun delte den med meg. Så hadde hun også overlistet meg. Hun hadde gode grunn til å være fornøyd, forholdene tatt i betraktning og selv om alt var oversvømmet.
For få i det mektige og grådige Amerika visste noe om det hun hadde fortalt om landets skjulte kraft og stammens hemmeligheter og få hadde tillagt det noen betydning da elvene ble utbygd.
Beste hilsen fra Ailo Gaup
Veldig fin historie,Ailo!
En blir så inspirert å høre på slike sjamanerfaringshistorier. Mektige saker.For få i det mektige og grådige Amerika visste noe om det hun hadde fortalt om landets skjulte kraft og stammens hemmeligheter og få hadde tillagt det noen betydning da elvene ble utbygd
Denne form for tilgang til dypere hemmeligheter som ligger i naturen i et land må jo være noe av det mest spennende som finnes å erfare. Jeg fikk gåsehud av å lese historien. Navajo gir en slags gjenklang for min del ang den indianerstammens historie osv. Føler at det er noe med Navajo som tiltaler meg og som har med min karmiske historie å gjøre...Deilig å kjenne på energier nå av å lese denne historien. Og om Navajo-hemmelighetene i naturen...blir helt CRAZY av å tenke på dette....
Jeg får så lyst til å tilkalle en Ørnesjel og la den fly meg inn til der hvor de som følger gamle tradisjoner eller sjamanisme blant Navajo-stammen lever....og den naturen de erfarer der!!
