Sjaman.com – Forumarkiv

Når jeg hører på folk hvor lei de er og hvor forbannet de er på drittværet som raser rundt og hindrer våren i å få komme til, tenker jeg på hva som ligger i alt dette.
Selvfølgelig blir jeg lei av og til, jeg også og forstår derfor hvordan andre har det i forhold til været som gjør så mye av seg her nord akkurat nå.

En liten tankevekker er hva dette været gjør med oss i forhold til milde vårbriser, duskregn og solens varme stråler, som ser ut til å få fram "det beste" i oss.

En kveld (sent...natt...kl.00.20) satt jeg alene og forberedte meg på å krype i loppekassen. Uværet raste rundt hushjørnene og regnet drønnet i taket. Skikkelig senhøst-vær! Ingenting som minnet om vår. Kaldt var det også.
Med ett var det som om noen sa til meg: "Nå skal du gå ut, finne en åpen plass og sette deg slik at vær og vind når deg."
"Hva er nå dette, tenkte jeg. Ut, nå midt på natta, og i et forykende uvær?"
"Gjør det, svarte stemmen, og sitt der til du ikke klarer mer. Og mens du sitter der Skal du kun føle, ikke tenke,...bare føle."
Dette var så absurd at jeg rett og slett ikke kunne la være.
Så jeg tok på meg regnjakke og støvler, tok med et sitteunderlag og gikk ut i den stormfulle natta.
Jeg satte meg midt på plassen foran huset, i skredderstilling og inntok en slags meditasjons-modus. Det var sannelig ikke enkelt i et slikt drivende uvær. Men, merkelig nok, etter en stund gled jeg inn i en tilstand som lot meg slappe av og jeg kjente hverken kulde eller væte.
Vet ikke hvor lenge jeg satt slik, karnsje 25 minutter, karnsje 40 minutter...
Og de følelsene som raste igjennom meg mens jeg satt der er noe av det sterkeste jeg har opplevd. Mange ting dukket også opp underveis, uten at jeg skal gå nærmere inn på det.
Det som var så utrolig, var den "varmen" jeg følte, den enorme kraften og den fantastiske følelsen av å være i ett med naturkreftene. Det utviklet seg på en måte en storm inne i meg også, som røsket opp i både det ene og det andre.
Jeg følte meg så til de grader levende og tilstede.
Jeg følte meg sensuell og maskulin, tilintetgjort og nyfødt...

Da jeg omsider reiste meg opp og gikk inn, var jeg iskald, men varm innvendig.
Jeg følte meg som en nyutsprunget rose, søkkvåt og sensuell...som hadde hatt tidenes stevnemøte med de mektige værguder.

Ennå kan jeg kjenne de piskende slagene av regn mot ansiktet og den rivende vinden...ennå er der rester av en storm inni meg, som nekter å gi seg før alt drivgods er skylt på land...

Etter en slik opplevelse, ser jeg på våren og sommeren som en deilig dessert...

Fantastisk flott. Vet du, dette har jeg alltid hatt lyst til å gjøre selv. Sitte der ute mens uværet herjer.
Så flott å høre at du fikk denne opplevelsen. I dag har jeg klaget på været. Ellers er jeg positiv, uansett om det regner, blåser, for varmt. Alt har sin sjarm.

Herlig at lese! Föle... kallet... fölge...
Det er ikke i de solskinsrige vädren man får de beste erfaringene... Tvert imot

sommeren som en deilig dessert

Den tar jeg med meg 

Kira 

Jepp! Godt å gå ut å være "et" med naturen og elementene,
så hvorfor bare være glad i naturen i godvær??
Ikke akkurat "i gode og vonde dager" det vel..
Så, bra forklart, forfriskende fortalt og et fint poeng:)

Du verden for en fantastisk forfriskende opplevelse. 
Jeg er også et naturmenneske men dette har jeg ikke prøvd,
hørtes ut som rene vidunderkuren. 

Etter mitt år på havet i min værneplikt, er et av mine fineste minner en røff, stormende og sint Vestfjord (Lofoten) med sterk strøm og vinden som uler over hvite skumminger i hver eneste kjempebølge, som kom fra alle kanter, som møtes og reiser seg mot hverandre, kriger med hverandre, eliminerer hverandre for så å bli slukt av neste kjempebølge. Kaos.
Besetning på tå hev for å mestre værgudene. Rolig og stille stemning ombord. Rart å komme til en rolig havn etterpå.

Jeg har også koset meg på hurtigruta mellom Vadsø-Vardø
mens restene av bølgene skylte over styrhuset selv om jeg da ble ganske kvalm.
Fikk kansje noen ideer av inlegget hær hvorfor jeg liker dårlig vær på havet (såfremst jeg er i en sjødyktig båt.)
Å kjenne hvordan kreftene "river" i båten fra alle kanter kan være fantastisk, så lenge det ikke blir tragiske følger.

Som rake motsetningen var innseilingen til Trondheim i skinnende vårsol,
i et speilblankt hav som koset seg i solstrålene var også helt fantastisk.

Huuiii, det stormer i og rundt Kira!

Takk for en skildring som blåser fersk vind i min rettferdighetssans: jeg elsker allslags vær og utsetter meg frivillig for det - bare så det er sagt! Forøvrig har jeg hatt hund...

(Hva var det første man lærte meg i Norge: Det finnes ikke dårlig vær, kun dårlige klær. Men utsagnet treffer ikke alltid poenget. Hva med barfot i regnet, halvnaken i snøen?)

Hvilken herlig opplevelse, Kira!  :biggrin:

Å legge seg ned i gresset,
og bare la regnet øse ned,
å la seg bli kjærtegnet
av vinden og regndråpene,
det er en skjønn opplevelse!

Det er en fantastisk opplevelse, den som Kira har hatt. 

Jeg har gjort det selv et par ganger, dessverre lenge siden sist.

Derfor en oppfordrig til alle her inne, innkludert meg selv: GJØR DET DU OGSÅ.

Takk for at du deler , Kira 

Det er fantastisk! Jeg gjorde også det samme...men det var ikke kaldt, det var på en strand
på Zanzibar( Afrika )...hehe.
Men poenget er det samme. Det var skikkelig storm , lyn , torden ...

Uværet var i direkte kontakt med følelsene i meg, og jeg følte meg i et med universet 

Jeg elsker det dramatiske i naturen, spesielt lyn og torden  !!!