Om nettene kommer de sterke synene og blander seg inn i søvnens hvile.
Det passer veldig dårlig. Nå som jeg har det så bra og er fornøyd etter mine siste indre kamper.
Jeg sier bestemt for meg selv, at nå vil jeg ha fred.
For mitt indre, dukker en mann kledd i kofte opp. Han står i stuen min. Jeg selv ligger på soverommet.
- Hvem er mannen som stod på stuen min? spør jeg min forhenværende som stikker innom neste dag. Han fnyser stort sett til den alternative verdenen. Men har tidvis en skremmende intuisjon.
- Aslak, sier han bestemt. Han beskytter deg.
Hm, det får meg til å huske da jeg stod på gravstedet til min bestemor, nå i sommer. Vinden visket navnet Aslak til meg. Forstod ikke da hvorfor jeg hørte det navnet.
- Beskytte mæ mot ka?
- Æ vet da fan, svarer han. Kan æ låne din pc?
Jeg regner med det er en ny hjelper.
En kvinne med kofte dukker opp noen dager senere. Hun står og ser utover et vann. Jeg liker meg ikke.
Flere episoder med vann dukker opp. Så kommer det en liten mann. Han nekter å gå før jeg hører etter. – Stallovann, fare, fare, sier han til meg. Et oppsvulmet hode ligger der i vannet.
Neste gang han kommer, må jeg ned i vannet. Langt der nede ser jeg en underjordisk hule. Jeg kaver meg fort opp av vannet. Dette vil jeg ikke. Jeg er også forbannet på min overlivlige fantasi, som lager til slike syner.
Da han kommer for tredje gang, går jeg ned i vannet. Ulveøyne lyser i vannet. Eller er det panterens øyne jeg ser. Lungene mine fylles med vann. Jeg kveles. Jeg drukner langsomt, mens det oppsvulmende hodet flyter rundt meg. Hodet forvandler seg til min stefar. Tilgivelsen kommer mens jeg drukner.
Endelig fred. Nå er jeg vel ferdig.
Jeg synker til bunnen, rett ved siden av den underjordiske hulen.
Der inne venter skrekken. Jeg flyter innover, så langt nedover, mens mørket ler rått av min angst.
Jeg strander på fjæresteinene ved fjorden, der mine forfedre har levd.
En kvinne på siden min. Ansiktet hennes er stivnet i dødens smerte. Et gjennomtrengende hyl kommer med ett fra kvinnen. Det gjør meg stiv av skrekk.
En svart, åleglatt skapning kryper opp av vannet. Alle mine skrekkvisjoner ligger i den skapningen.
Den kan minne om en edderkopp, der den kryper hvesende mot meg med sine mange underlige forvridde armer og ben. Skapningen er enorm. Den kommer raskt i mot meg.
Den holder meg fast, mens den graver en grop i sanden. Han presser meg ned i gropen, med et raseri som gjør meg handlingslammet. Så begynner han å skufle sand over gropen, til den dekker skuldrene mine. Så går han i gang med å dekke til hodet mitt.
Skjelvende ber jeg om hjelp. Jeg kjenner et press under føttene mine. Langsomt blir jeg dyttet oppover. Sanden er blitt såpass løs at jeg nå kan se hva det er under meg.
Det kan se ut som røtter fra et tre.
Noen slikker meg forsiktig i hånden. Ulven er kommet med samekniven.
Skapningen brøler av sinne. Den dytter meg ned i gropen igjen. Jeg klarer å holde meg fast til den ene store armen. Han drar armen til seg, prøver å riste meg av. Jeg følger med, opp av gropen. Han slenger meg rundt til jeg lander pladask på bakken. Jeg vil aldri klare å nå opp, for å få kjørt kniven gjennom hjertet. Skapningen er nå så rasende, at det blåser som en orkan rundt ham. Jeg får nesten ikke puste, så sterk er vinden. Det er kraftige høye bølger i vannet.
Kvinnen skriker stadig ut sin smerte.
Taust spør jeg vinden om den kan være meg til hjelp.
En annen orkanvind kommer feiende ned fra fjellene og rett under mine føtter.
Vinden er mine stylter, slik at jeg endelig når opp til hjertet til skapningen.
Dette er virkeligheten nå. For døren til min hverdagens verden er stengt.
Jeg er der i øyeblikket, mens orkanene blåser vilt rundt oss.
Fjærsteinene hagler rundt oss. Mange av dem treffer meg.
Dette ser det ut til at skapningen liker. For han gliser bredt med sine råtne tannstubber.
Jeg holder på å miste motet.
Det blinker i gull fra hånden min. Jeg ser på kniven. På et vis finner jeg styrke i den.
Jeg ser på gullet som stråler fra kniven.
En sterk kraft begynner å bygge seg opp i meg.
En kraftig joik høres på siden. Det er ikke den blonde joikende mannen som jeg har møtt før. Dette er en annen, men jeg har ikke tid til å se etter.
Jeg kjører kniven gjennom hjertet på skapningen. Et vanvittig hyl kommer fra den.
Sammen med hylet kommer et sukkende klagehyl ned fra fjellene.
Skapningen synker i sammen. Ned på stranden. Det flyter utover. Blodet flyter. Alt blir til en uformelig masse. En grå ulv på siden, med åpent snerrende gap. Jeg kjører kniven gjennom hjertet dens. Jeg blir kvalm av denne uformelige massen og snur meg bort.
Da jeg snur meg igjen, sitter det en mann der. Han ber om tilgivelse fra kvinnen med dødens smerte i seg. Han hadde druknet seg på grunn av forsteinet hat, forklarer han kvinnen.
En lysport formet av vannet, åpner seg der ved strandkanten. Mannen og kvinnen drar inn gjennom lysporten.
Klagesukkene farer forbi meg som en iskald vind. De følger etter gjennom lysporten.
Den joikende blonde mannen kommer gående mot meg. Han med godhet i smilet.
Bak ham ser jeg regnbuen strekke seg over fjorden. En hval svømmer rundt der ute.
En gråspurv kommer flyende. Kvitrer rundt oss.
Så begynner han å joike. Han joiker hjertet.
Det er en nydelig, lavmælt joik. Jeg får tårer i øynene, fordi den er så vakker å høre på.
Den sorte panteren er kommet. Så glad jeg blir.
Nå er det på tide å ta avskjed med panteren, sier mannen.
Jeg blir fortvilet. Den har vært min følgesvenn så lenge. Men jeg forstår. Det er tid for å slippe taket i den.
Jeg takker den for all hjelp. Den joikende mannen sier jeg kan tilkalle den kun i ekstreme tilfeller.
Vi sitter der i fjæresteinene. Jeg og den joikende mannen.
Jeg er enormt sliten.
Rundt oss, opp av jorden vokser kjærligheten fra Moder Jord, i form av oransje roser.
Nå har jeg tenkt til å ta en lang pause fra indre demoner.
TAKK for at du deler
