Sjaman.com – Forumarkiv

Idag skal lille Alvar på skattejakt. Ikke etter ytre fjas og denne verdens forgjengelige skatter, men etter de vakreste, flyktigeste og mest uhåndgripelige skatter, barndomsminner.

Alle har et aller første barndomsminne, og det kan godt gjenkalles som et magisk øyeblikk, en terskel, en stasjon, på veien hit.

Mitt er noe ekstremt, men vær så snill å ikke kom med den at "dette er noe som noen har fortalt deg" Noen har bedre husk enn andre, og andre husker lengre tilbake. Man kan vanskelig sette grenser for andres hukommelse utifra sin egen...Bare stoppe den fra å dele. Eventuelt lure en til å slette det.

Hmmm...hvor var jeg nå, det var ett eller annet. Søren jeg glemte det...Jo, det var det første barndomsminnet!

Jeg var nøyaktig ett år og to dager gammel, omlag på timen. Det er i mitt tilfelle lett målbart, ettersom det første minnet er fra min andre julaften. Jeg lå syk i barnesenga, som var flyttet inn på stua. Min oldefar hadde latt meg få smake på pipa hans, noen dager før, og det tålte jeg ikke da. Jeg har imidlertid vært nokså glad i piperøyking senere, ja sigarer også.http://www.youtube.com/watch?v=4zTdND11MP4

Min mor og min far hadde vært i Amerika, og de hadde også kjøpt meg en trekkopp gakk-gakk av blikk, i gilde farger,som kjørte rundt på trehjulsykkel. De trakk den opp for meg, og forundret fulgte jeg denne mens den kjørte rundt i ring på gulvet, mellom juletre og pakker.

Ingen andre enn meg husker det, og den skatten får ingen røvet fra meg. Ei heller den neste her:

Jeg går vel omlag et og et halvt år tilbake i tid, jeg kan ikke ha vært mange månedene. Jeg lå i barnesenga, og så opp i taket, så kom det lyder som trollbandt meg, merkelige lyder. Jeg tenkte det nok ikke, men jeg minnes i det fjerne at jeg fornemmet noe slikt som at det er slik stjerner snakker. Det var en melodi som stømmet fra radioen, og jeg synes det var så vakkert.

Senere, da jeg vokste til fant jeg ut hva den het, og noen ganger tar jeg den fram. Det er "Elizabethan Serenade"
av Ronald Binge. Når jeg hører den idag, så vet jeg at jeg hadde rett, det er slik stjerner synger!

free download: http://www.ez-tracks.com/getsong-songid-20974.html


Og du da?




" De som påstår at de husker  80- tallet, kan neppe ha vært der."

Mitt første minne er bare en følelse.
En følelse som stadig dukker opp, spesielt når jeg har lagt meg og like før
jeg sovner. Jeg kan plutselig kjenne at jeg er innhyllet i noe mykt og
ligger stødig og trygt. Som om jeg ligger inne i en kokong. Mens jeg er
i denne følelsen, har jeg ikke ord...bare tanker og de er også på en måte
myke og lette (ingen konkrete, bare svevende).
Jeg er vel ikke helt 100% sikker på at dette er et minne fra tidlig barndom,
men det er noe som sier meg det.
Jeg har mange ganger lurt på hva dette er og den den eneste logiske
forklaringen jeg kan komme på er at det må være et minne fra da jeg var
liten. Men hvor liten? ligger jeg innhyllet i et mykt baby-teppe, eller er
det et minne fra min tid i mors liv?
Hvordan kan man eventuelt finne det ut?
Det neste jeg kan erindre, er mer sikkert. Jeg er født i mars (fiskene) og
dette var sommeren etter at jeg fylte 2år. Min farfar hadde kyr og vi bodde hjemme hos
ham og farmor da dette hendte.
Jeg satt på ryggen til ei ku og husker veldig godt hvordan det føltes.
Varmen, bevegelsene og den gode, gammeldagse fjøslukta.

Ellers må jeg med beklagelse få si at det er de minnene som er triste og som
ennå gjør litt vondt, som sitter best i hukommelsen.
Der har jeg og et par fra da jeg var ca. 2år, men de skal jeg la ligge.

Mitt første minne er så sterkt og personlig at jeg ikke greier formidle det.

Et tidlig minne er fra en gnistrende ,kald vinterdag oppe i skogen med Mamma.
En av mine mange ,rare grand-onkler hogger tømmer i ei bratt li,og drar det på hest og slede i snøen  opp til en hovedvei?
Så  befinner jeg meg brått i det trygge fanget hans -oppå en stor,grønn kjelke,og i vill fart suser vi to ned hele den bratte lia i, for lille meg, vill og usannsynlig fart!
Et kick!,en døråpner av kulde,snøføyk,frostrøyk,fart,sol,furutrær,moro,varme og litt utrygghet!
Dette er også et minne som ingen andre husket noe av,men det gjør jeg.
(Og lia er styggbratt den dag i dag..)

Et annet minne,ja trolig faktisk mitt andre,er lukten og lyden av gammel hund. Ja hund.
Jeg låg mye i ei barnevogn ute når det var fint vær,for jeg likte det,er jeg blitt fortalt.
Jeg hadde en gammel vokter som var stand-by det meste av den tiden,og han luktet relativt spesiellt.Og bjeffet iltert til "kikkere".
Jeg fikk aldri sett han desverre,for jeg var jo liten og reiste meg ikke nok i /ut av vogna  til å se.
Men jeg hadde bevisstheten om denne "noen",og lydene og luktene han gav fra seg.
Denne vokteren vandret så heden før jeg husker mer fra dengang,men jeg har alltid gjenkjent og likt hundelukt siden,og elsker disse forlengst tamme ulvene...
Hundeglam derimot....

Jeg husker godt min Mormor som bodde på Bryne,Hun elsket eventyr,og leste fra tusen og en natt,til meg og mitt søskenbarn,om kvelden når vi skulle legge oss var det spøkelses historier med morsomme og merkelige avsluttninger.(blod i trappene,blod i trappene osv.(noe med ajax).
Hun døde av livmors-kreft,og det var en stor sorg,da min mor kom inn til meg en kveld,og fortalte at hun hadde vandret videre.
Men så har jeg møtt henne i ettertid,da minnene om henne plutselig har blitt levende igjen,nok til å føle varmen fra tiden vi hadde.


(jeg prøvde å laste ned den sangen Elisabethan,men det er muli pcen min er for treig))

Takk for døren du åpnet i minneboka Alfar.

Fint å tenke på förste minnet... 

Midt förste minne er en promenad i skogen med min farmor, som jeg ikke traff så mye. Det vhor naer min mamma var på sykehus og jeg skulle bli 5 år, sommeren etter. Min mor vaer meget streng, men farmor vaer så snell og oppfylte nesten alle mine önskninger. En önskning vaer köttbullar...

Vi gikk på en promenade og hon viste meg hvitveis i skogen. I min hjemme-skog fantes ikke de blomstren og jeg har altid haft ett speciellt forhold till hviteveis, siden den gangen. Varje vår må jeg sitte i en hviteveis-bakke og nyte. Där jeg bor nu, er det mye hviteveis

Takk för denne tråden!

Jeg husker at jeg gikk meget stolt og med gledesbankende hjerte gjennom byen - alene. Og hvordan jeg krysset en stor gate, på fotgjengerfeltet, omgitt av mange lange, raske voksne ben.
Flere tidligere minner har et lignende innhold.

Mange år senere sa min mor : Allerede som lite barn løp du bestandig bort fra meg.
Men hun hadde misforstått: Det lille barnet løp ikke fra noe/noen -
jeg løp ut i verden av ren oppdagelseslyst og glede, jeg løp mot nye horisonter.

Mitt første minne er en drøm - som ca toåring drømte jeg at jeg gikk i hagen utfor huset vårt, og så at der hang det en rosa hengekøye, med noen i. Jeg gikk nærmere for å se hvem det var, og det viste seg å være en diger krokodille.  Jeg ble livredd og våkna. (Merkelig nok har jeg ikke noe minne om å ha vært i den hagen fra før, selv om jeg drømte om hagen  )

Mitt første minne jeg har er fra min brors barnedåp. Jeg var ca 1 år og 10mnd, han er 1 1/2 år yngre enn meg. Vi bodde i et lite hus (50kvm) og det var kjempemange mennesker i den lille stuen (jeg har en svær slekt). Jeg hadde på meg en flott vinfarget fløyelskjole, hvit strømpebukse, lakksko og et perlekjede. Jeg husker jeg var så fin og løp rundt i det lille huset og gledet meg over at alle skulle være samlet.

Et fantastisk minne

RITA