Ligger på gulvet i sirkelen. Er renset i salvierøyk og ”klar som et egg”. Sjamanen skal foreta en healingseremoni. Han begynner å tromme. Jeg lytter til tromma, den har en vidunderlig lyd, hører rytmen som et raskt trav.
Så er det brått som om lyden i tromma forandrer seg, eller kanskje det er hørselen min. Nå hører jeg ikke rytmen så tydelig lenger, isteden vokser det fram en intens synging. Syngelyden vokser i styrke, blir øredøvende og stenger ute alle andre lyder. Det er umulig å ikke lytte til den. Så begynner jeg å reise, trommesangen suger meg med, det nytter ikke å prøve å stå imot.
Jeg går ned, inn i det indre. Derfra går ferden ut i mitt indres verdensrom. Det er som en reise både innover og utover samtidig. Jeg følger hele tiden sangen til tromma, med meg har jeg min venn ørna. Det er veldig mørkt der ute. Jeg kan ikke se en hånd for meg. Jeg er veldig glad for at jeg har lyden fra tromma og hjelpen fra ørna.
Da skjer det, lyden fra tromma blir borte!! Sjamanen har sluttet å tromme!!! Sammen med tromma forsvinner også ørna, og en annen ting som jeg aldri har tenkt over før men som alltid er der når jeg er ute og reiser, en slags ”navlesnor” som jeg kan følge på min vei tilbake til den ordinære virkeligheten. Nå er alt dette borte. Jeg er blind. Jeg er fanget i ett mørke uten noe å hjelpe meg med. Jeg er redd, jeg kjenner panikken stige i kroppen. Jeg gråter, ber, roper ut forbannelser. Ingenting hjelper.
Hvor lenge jeg befinner meg ute i dette mørket aner jeg ikke. All følelse av tid og sted er helt borte, jeg bare er, i en kaotisk heksegryte av frykt, sinne og desperasjon. Jeg er kald, dødsens kald. Etter hvert blir jeg sliten, orker ikke lenger å opprettholde de sterke følelsene, slapper av og litt etter litt roer jeg meg og bare er.
Det neste som skjer som jeg husker tydelig, er at jeg er på en kirkegård. Det er sommernatt, og det eneste jeg kan se foran meg er rekke på rekke med hvite trekors som gløder mot meg i mørket. Jeg blir forbauset da det går opp for meg at jeg ikke kan røre meg. Det tar litt tid før jeg skjønner hvorfor. Jeg kjenner sjokket bølge gjennom kroppen når jeg skjønner at jeg er spikret opp på ett eller annet og at jeg er død. Brått er ravnen der. Den setter seg på den venstre skulderen min, kikker nedover kroppen min. Så hugger den til med nebbet, rett i hjertet. Den trekker ut kjøtt og spiser grådig.
Idet dette skjer merker jeg at sjamanen er ved meg for å gi meg healing, jeg kjenner at han rører ved foten min. Jeg husket at jeg tenkte, med stor forbauselse, ”Hvorfor f—n gidder han å bry seg med meg?? Jeg er da død! Det må da være veldig bortkastet tid, mye bedre å konsentrere seg om de som lever. De har da utbytte av det!”
Så er jeg ute i mørket igjen, og nå er ørna med meg igjen. Ikke at det gjorde store forskjellen egentlig. Den er ikke til mye hjelp lenger, den avventer hele tiden hvilke valg jeg gjør, hvilken retning jeg reiser. Men uansett er det ganske deilig å ikke være alene. Vi farer av gårde sammen i ett mørke som er helt ugjennomtrengelig.
Etter et uant stykke tid får jeg øye på noe som ikke er like mørkt som alt det andre rundt meg. Jeg setter kursen mot det og ettersom jeg kommer nærmere ser jeg at det er hodet til en gigantisk ørn jeg har fått øye på. Da vi kommer helt borttil får jeg beskjed om å bevege meg bort til kjempeørnas høyre øye. Det er enormt stort, får meg til å føle meg som en liten mygg. Jeg ser inn i det. Det er stort, blankt og brunt. Det har en utrolig dybde, som om hele universer kunne få plass der inne. Så lyder en tordnende røst, jeg får ordre om å gå inn i øyet til ørna.
Jeg kjenner motstanden i meg. Jeg har IKKE lyst til å gå inn der. Men det nytter ikke å protestere, ørner er egentlig både sta og utholdende… Det er en sinnssykt merkelig følelse jeg får når jeg går inn i øyet til ørna. Men ellers er det ikke store overgangen, jeg går fra ett mørke til et annet. Også der inne vaser jeg rundt i evigheter uten å huske noe særlig av det. Antakelig ikke så mye å huske, kanskje. Eller kanskje det dukker opp i mitt minne senere?
Mens jeg er der inne begynner sjamanen å tromme igjen og jeg skjønner at det er på tide med retur. Først må jeg finne igjen øyet til ørna og gå ut igjen, ellers kan jeg ikke vende tilbake til den ordinære verden. Det går i grunnen ganske greit. Den vanskelige biten kommer når jeg skal finne veien ”hjem”. Igjen er ikke ørnevennen min til noe særlig hjelp. Her må jeg nok gjøre alt grovarbeidet selv, skjønner jeg. Jeg famler meg fram på måfå, men etter hvert får jeg liksom en følelse av at jeg er på rett vei. Etter hvert blir jeg tryggere, det går fortere og etter en tid får jeg en veldig sterk følelse av at nå skal jeg bare opp, så er jeg ”hjemme”.
Jeg går opp, og der blir det stopp. Det er ingen vei opp der, ikke noen åpning, gang, tunnel eller noe. Jeg skjønner ingenting. Jeg er brennsikker på at det er rette plassen nå. Det er akkurat som om jeg kan lukte det. Jeg leter og leter, og igjen kjenner jeg at panikken begynner å røre på seg. Det var da f—n så vanskelig denne reisa skulle være!! Jeg følte det som om jeg stanget hodet mot en vegg.
Da gikk det opp for meg! Det var jo akkurat det jeg gjorde!! Jeg kikket opp, eller mer myste, og da fikk jeg se at åpningen opp var der, men den var dekket av et tykt lag med is (som om jeg ikke var kald nok fra før). Jeg hadde ingenting å hjelpe meg med, jeg måtte bruke hender og føtter for å slå hull på isen slik at jeg kunne komme opp. Tromminga hadde sluttet for en stund siden, det var ingen hjelp å få. Jeg banket og slo, sparket, dunket, ja til og med bet, for å få hull nok til å bryte gjennom. Og jeg klarte det til slutt! Jeg kravlet oppover, helt utmattet. Da jeg var kommet ordentlig på plass i meg selv igjen rullet jeg meg over på siden for å hente meg inn igjen og for å prøve å få igjen varmen.
Det er den mest spesielle og strevsomme reisa jeg har hatt noen gang tror jeg, men jeg har allerede lært mye av den, og har en følelse av at mer lærdom kommer.
Hilsen alabast
Sneik meg inn på Saivokurset som var på MB nå, lært maaaasssse som ikke du kan(tror jeg), ihvertfall om meg selv 
Ringer deg 
