Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg bråvåkner i dag tidlig.

Den første tanken som dukker opp, er at jeg "forstår" hvorfor det er viktig for meg
å sende fra meg det jeg har skrevet.

Det skaper etterreaksjoner!

Det kan være tvil, angst, skam frusrasjon eller sinne.
Disse følelsene tar jeg med meg inn i natten og kanskje inn i drømmen.
Men jeg husker jo ikke drømmene mine lengre.
Etter at jeg har sendt fra meg teksten, går jeg ofte inn på sonen og leser i deres
tekster.

Det er alltid et eller annet som treffer meg.
Et sårt minne kan dukke opp. Eller det kan være at jeg leser om noe som skremmer meg eller noe jeg er uenig i, noe som gjør meg undrende, fortvilet, irritert eller sint.

Jeg vet det ikke, i det øyeblikket jeg leser det, men det virker ofte, gjennom dagen og natten ,som et risp, et stikk eller et dypt kutt i mine sår.

Så etter en natt våkner jeg opp, den vonde følelsen blir akutt,
Tankene og/eller bildene om/på smertefulle hendelser trenger seg på.

I dag er jeg ved et nytt vendepunkt.

Nå er jeg ikke lengre bare i vonde minner og sår som andre har påført meg.
I dag dukker jeg ned i følelsene av at jeg har påført andre smerte,
med min væremåte.

Jeg sitter med en brennende følelse i magen og har lyst til å kaste opp.
Men gjør jeg det?
Nei jeg sitter her og skriver og pøser nedpå med kaffe og røyker som besatt.

Da får jeg et vagt minne om det første diktet (tror jeg) jeg skrev her inne.
Det handler om selvhat.
Jeg orker ikke, i dag, å lese det om igjen.
Å gå inn på sonen, å lese alt jeg har skrevet, å lese mellom linjene,
i mine egne tekster, tiden er ikke inne for det, ennå.

Hadde PMfunksjonen virket, skulle jeg skrevet om dette bare til noen få.
Men akkurat nå, når jeg trenger det som mest, virker den jo ikke.
Og følelsene presser seg på, jeg orker ikke å være alene med dem.

Lurer en stund på om hvilken lenke det passer å legge disse skriblerier inn under.
Kanskje: Jeg trenger healing straks.
Men mens jeg skriver dette, merker jeg at tårene stopper opp. Et sinne eller en kraft vokser fram.
En besluttsomhet som gjør at jeg bestemmer meg for å legge dette ut på forumet,
slik at hvem som helst kan lese dette.

Ja, besluttningen er tatt, jeg legger det ut, så kan dere alle se hvor fæl og slem jeg
føler meg i dag.

Hva etterreaksjonene bringer fram av følelser denne gang, vet jeg ikke.

Jeg tar sjansen.
Jeg stuper uti det det dype, mørke vann, her på sjamansonen.

Jeg skal redde lille meg.

Mvh  shri


PS. Hvor i all verden skal jeg legge disse skriblerier.
    Geronimo har provosert meg slik, at dette ikke kom opp som et dikt.
    (Når PM funksjonen er i orden, sender jeg kanskje deg en, Geronimo?)

    Jeg legger dette bare inn under en vilkårlig lenke.
    Så får moderatorene flytte på den.
    Passer det ikke inn noe sted, får dere bare slette det (SMIL).

Jeg vil bare takke deg for et innlegg som det gir meg mye å lese. Å lese noe som er så rent og direkte uten forsøk på å skjule seg bak en eller annen maske virker "helende" i seg selv. kanskje det er slik at isteden for å kaste opp, og holde alt til din egen kropp, så kaster du det ut her og at vi andre faktisk kan næres av det du kaster inn? Kan det du karakteriserer som "slem" og "fæl" være kraft? Kanskje det er andre rundt deg som har gitt deg det bilde av deg selv? Du tar opp et stort tema og jeg tror jeg må tenke meg litt om før jeg skriver mer.....   

Hei shri, du gjorde helt rett, få det ut, skriv det, skrik det eller hva du vil.
Men hva du enn gjør videre idag,
IKKE gi slipp på denne følelsen, forsøk å stå i det,
forsøk å ta det inn og se hva er det som ligger bakenfor?

Fikk lyst til å dele en historie, hvis opphav jeg ikke veit.

"Det var engang en ung kriger, og en dag kom hans lærer og fortalte ham,
at tiden var kommet for å lære å kjempe mot sin egen frykt. Det hadde den
unge mannen ikke lyst til. Den type kamp var for skremmende. Fienden lå altfor nær
allerede i utgangspunktet. Men læreren insisterte og gav ham instruksjoner for kampen.

Dagen kom, da den unge mannen stod på den ene siden av kampplassen og frykten stod på den andre.
Krigeren følte seg med ett veldig liten, mens frykten visste at den var gedigen og nærmest
uovervinnelig. Begge hadde sine godt forberedte våpen. Da reiste plutselig den unge krigeren seg
og gikk mot frykten, bøyde seg tre ganger til jorden i hilsen og spurte: "Kan jeg få tillatelse til å gå i kamp med deg?"
Frykten svarte: "Takk for at du viser meg den respekt, at du spør om tillatelse"

Da spurte den unge krigeren: "Hvordan kan jeg overvinne deg?" og frykten svarte: "Mine våpen er at jeg
beveger meg raskt og plutselig, kommer fort innpå deg og snakker høyt og tett opp i ansiktet ditt. Da blir
du så vettskremt, at du instinktivt gjør alt jeg krever av deg.
Hvis du IKKE gjorde som jeg sa, hadde jeg ingen makt"

Slik lærte den unge krigeren å beseire frykten.
Hver gang frykten kom ble han redd,
men han gjorde aldri lenger det frykten bad om"

Takk Shri. Dette er flott flott flott. La kraften komme.

Jeg må avgårde snart, så jeg må komme tilbake senere. Vil bare du skal vite at jeg har lest, og at jeg bryr meg om deg.

Så flott at du skriver om dette shri, og det hører hjemme her på sonen. Jeg er ening med Wolf når han sier at du ikke skal la det passere, men stå i det og prøve å tenke på hva som ligger bakenfor. Kjenn at kraften fyller deg. 

RITA

Så flott å lese Shri !!!
Ahh, jeg kjenner ditt humør og din kraft

Det er befriende 

Takk

for at du deler
for at du tør stå i det
for at du er den du er


det er faktisk forløsende å lese for andre

dele det man har , for å være en del av noe
gi en gave
andre får en gave tilbake

( kaffe ) og røyker som besatt 

Kjære shri.
Jeg har sittet her og hengt over innlegget ditt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive til deg, så jeg lar bare ordene komme som det faller seg naturlig.

Det er god terapi å skrive det av seg, skrive av seg sine følelser. Så kan du legge det ut på sonen, hvis du vil. Da kan andre dele av dine erfaringer på både godt og vondt. Det er også tøft å gå igjennom det du gjør nå. Du kjenner på de vonde følelsene, du får det opp, du skriver, du forteller nøyaktig slik det føles for deg. Når du da deler det med andre, foreksempel å legge det ut på sonen, så er du TØFF. Nemlig.
Det er sannelig ikke bare, bare å fortelle om livet slik det har vært, og det kan være en lang prosess i tiden frem til man våger å dele det med andre. Når man så gjør det, vitner det om styrke.

Jeg elsker å lese dine dikt, bare så du vet det.

Jeg kjenner healingkraften, fra dere,,, NÅ!
Den vonde smerten i nakken smelter bort!
Fra mitt hjerte, tårer og takk for at dere
hjelper meg med å redde lille meg.
Klem til dere alle fra shri

Kjære Shri

Å stå fram med hele seg, på godt og vondt, er skremmende.
Frykten kan gjøre at de negative følelsene kommer opp i astronomiske proposjoner.
Tør man gå inn i det, vil man oppdage at de monstrene man så kun var skygger skapt av fryktens flakkende fakkellys. Når de trekkes fram i dagslys har de plutselig mistet både kraft og størrelse, og man ser at dette kan man da faktisk bekjempe. Eller leve med. Det var slett ikke så ille som man trodde.

Dette er i sannhet en sjamanøvelse. Lille deg er ute og henter tilbake din kraft. Snart kan du ikke kalle deg lille lenger...

Vi trenger ikke redde deg, du har kraft nok i massevis, du trenger bare å lære å stole på deg selv. Så er vi heiajengen som står og klapper og kommer med tilrop mens du redder deg selv   



Stor klem 
Inger Lise

Hei Kjære shri.....

Du har fått så mange fine svar  her, som jeg egentlig bare kan skrive under på.
Så jeg trenger ikke si noe annet enn....

Du er modig du, tøff te benet. Og åpen.
Takk for at du la inn innlegget ditt.
Du hjelper kanskje meg nå, med å en dag
tørre være åpen om min største frykt.

Takk du lille STORE....

"shri":

Hadde PMfunksjonen virket, skulle jeg skrevet om dette bare til noen få.
Men akkurat nå, når jeg trenger det som mest, virker den jo ikke.
Og følelsene presser seg på, jeg orker ikke å være alene med dem.

Jeg tar sjansen.
Jeg stuper uti det det dype, mørke vann, her på sjamansonen.

Det var en god beslutning, så får vi alle ta del av dine ord.
Iblant er det noen mening med det som skjer... idag var det på tide för deg, at ikke sende PM (tidligere var det sånn för meg, men da skulle jeg ikke skrive noe alls  ) for nu sir du at vi er mange som bryr om deg og önsker deg at ta deg igjennom transformasjonen til et liv med kjärlighet til deg selv (og alt).

Klem til deg!