Til mine søstre og brødre. Et eventyr om dårskap
Det var en gang for lenge, lenge siden, jeg dro ut i kamp og strid. Jeg skulle nedkjempe frykten i meg selv. Jeg allierte meg med mange sterke menn. En åndekirurg gav meg sine våpen, en kniv, en dolk, et sverd. Jeg lærte å rispe, stikke og støte, dypt i fiendes buk.
En grusomt streng nattarkivar, en stor strateg, la opp for meg sin slagplan. Med tålmodighet og presisjon, skulle jeg gå til angrep, i nattens mulm og mørke, mens fienden sov. For å hisse til kampglød, fant jeg den største sjaman. Han så dypt inn i fremtiden, han så at seieren ville bli stor. Han trommet frem mitt sinne og mitt raseri. Slik at jeg med voldsom kraft kunne ta striden opp, mot det mørke i meg selv.
Den store åndehøvding, med fjærpryd på sitt hode, han samlet sine stolte krigere, vi red ut i kamp. Etter slaget, i morgengryets svake lys, ble sand og støv pisket opp av hestens hover, i vill galopp. Og fienden de ante ikke hvor mange de hadde kjempet mot.
Ved min side red min våpendrager. Han trøstet meg mellom slagene, da jeg lengtet hjem. Han mildnet sårene jeg hadde fått i kampens hete. Han hvisket vakre ord i mitt øre. Han gav meg også harde, burleske ord, han ropte de ut med fynd og klem. De skulle gi meg mot og styrke, til å gå inn i neste kamp.
Hvor kampene fant sted, se det, har jeg glemt. Men beretninger om disse, skal visst, ligge strødd her utover sonen et sted. Nå kan jeg bare minnes svakt, lukt av blod og svette. Det hender at små glimt av kampens ild og hete og lyd av hestehovers tramp mot jorden, plager meg i drømme.
Nå ligger jeg her, helt utslått på mitt leie, og forstår at seieren ikke gav meg hele mitt liv tilbake. Jeg forsto ikke, at da jeg forlot mitt hjem, i kompaniskap med sterke menn, da glemte jeg en ting, mitt søsterskap og mitt moderskap. Jeg la noe av min sjel igjen, derute på krigens valplass, min lyse kvinnesjel.
Nå stiger den mørke heks opp i mitt indre. Hun plager meg, hun håner meg, og kaller meg for din dumme gås. Hun roper ut med stor kraft; og du som trodde at du bare trengte menn, javel, nå ligger du jo nede for full telling igjen. Du glemte en ting, at søsterskap og moderskap krever at du er tilstede, at du gir og får.
Og hvor er lysfeene, som slo ring om din vugge? De vendte deg ryggen da du dro ut i strid med dine kampklare menn. Du trodde også at det bare fantes en sorts kvinnekraft, den lyse, lette, rene. Men det du ikke vet i dag, er at ved din vugge sto også den mørke fe. Hun rispet deg med teinen sin, full av gift og mørk kraft. En gift som har lagt glemselens slør omkring de gaver du fikk av lysfeene.
Du din dumme gås, sier den mørke heksen, du glemte at for å bli hel, var det ikke nok å hente kraft fra menn for å nedkjempe frykten i ditt indre.
Et liv må også leves i glede. De gavene du fikk var; blomster, urter og krystaller. Du fikk penn og papir og bøker og en spådom om at du ville gå mystikkens vidunderlige vei. Disse gaver ville ha gitt deg stor glede, men den onde feens gift, fløtt fritt rundt i dine årer. Du gav avkall på alt det fellesskap dine mødre og søstre kunne ha gitt deg. Du svek dem, du kunne ikke forstå, at å skape er også en styrke. Det er en kraft, som krever mot og utholdenhet. Det er en kraft som må pleies og dyrkes frem.
Nå har de vendt deg ryggen, disse søstre og mødre. De gikk lei av å vente, på at du skulle vende hjem og forstå, at gavene du mottok også krever mot og styrke, de må også hentes frem ved kamp mot motstand, kanskje i redsel, blod, sorg og tårer.
Du, din dumme gås, ler den onde heksen rått, nå kan du ligge der ribbet og foruten dine fjær!
Hvorfor fosser disse ord ut av min munn, hvor kommer de fra? Jo, i nattens mulm og mørke, sniker jeg meg inn i sonens labyrinter og leter meg frem. Det hender at jeg møter en nattarkiver på min vei. Han låner meg sin lykt og nøkkler, slik at jeg kan vandre fra rom til rom, for å finne sonefolkets skatter nedlåst i skuffer og skap. Jeg tar ett og ett pergament frem og setter meg i en krok og leser litt og funderer på om jeg kan låne litt fra dem.
Det sies at det spøker her på sonen nattestid. Nå er jeg veldig redd for spøkelser, og det hender at jeg tar og låner min søsters usynlighetskappe og sniker meg forbi. Den får hun alltid tilbake før hun våkner opp. Så tilgi meg kjære søster, for at jeg bruker litt av din kraft! En gang når jeg blir sterk nok, skal jeg klare å ta i mot ditt raseri, for at jeg en gang svek deg og snudde ryggen til.
Den sorte heksen blir nå rasende, hun skriker ut en hemmelighet hun ikke skulle røpet, at det er to krefter, som fremdeles herjer inne i meg og at disse må forenes for at jeg skal bli like hel, som jeg var da jeg kom ut av min mors liv. Om de en gang blir sammensveiset til en kraft, ja, det gjenstår å se.Det blir kanskje et nytt eventyr, en annen tid, et annet sted.
Er denne fortellingen min egen? Ja og nei.
Opplevelsene og følelsene kjenner jeg jo igjen.
Men ordene som bryter frem, hvor kommer de i fra?
Det vet jeg ikke lengre, jeg bare tar i mot og øser de ut
til mine venner som seiler her inne på sonens hav.
Hilsen en mor og en søster
shri
Inspirerande å høre om dine mediumistiske erfaringar,Shrii.
(Ayahuascha)
Jeg håper virkelig du fortsetter å øse ut ordene, på denne fabelaktige måten du har gjort det her 