Sjaman.com – Forumarkiv

Fra jeg var liten har jeg tegnet hus. Var ikke gammel da jeg begynte å tegne dem som snitt, to-dimensjonale dukkehus og  drømmehus for små søte papirvesener – og meg. Fantastiske hus, med hengende hager og glasstak , uten kjeller. Jeg hadde et dukkehus også, som jeg hadde mye glede av. Jeg levde i disse drømmehusene mine. I meg selv var det for vanskelig for meg å leve den gangen.

Jeg ble eldre, jeg fortsatte å tegne hus, gikk løs på oppgaven med stort alvor. Studerte ferdighuskataloger, lærte meg husbankens finansieringsregler studerte og observerte Jeg var 12-13 år den gangen, jeg har dem enda. De er slett ikke dårlige, men tross nitidige observasjoner av omverdenen, kjeller har heller ikke de. Så sluttet jeg. Gjorde andre ting.

Den lå der i det indre fremdeles, trangen til å tegne hus. Så ble den påtrengende og jeg begynte å studere arkitektur. Like før jeg var ferdig med studiene begynte det å knake faretruende i fundamenter og bærekonstruksjon.
Mitt eget hus, jeg, brøt  sammen. Totalkollaps Jeg havnet i institusjonspsykiatrien, splitter pine gal, en vridd, vrengt og kaotisk haug i kjellermørket omgitt av de vesener som bodde der.
De var slett ikke søte og små, ikke var de laget av papir heller.

Etter en knallhard, kronglete og lang vei kom jeg meg ut, og inn i meg selv igjen. 
Etter hvert fikk jeg satt et bein innenfor mitt gamle fag.
Men se nå lå det så alt for mye i veien for meg.
I mitt indre het det ett eller annet sted at man blir smertefyllt og  gal av å engasjere seg i for mye i hus.
Jeg ville heller tegne bilder av hus, av andres hustegninger. Så det gjorde jeg.
Men den forbaskede døra ville så absolutt ikke være lukket selv om jeg låste den gang på gang.
Tilslutt gav jeg etter. Inn i arkitekturen igjen.

”Prosjekt ulyst” ble satt i gang og snart omdøpt til ”Prosjekt LYST”.

Jeg begynner nå se noen usynlige tråder som vever seg gjennom livet mitt.
Det begynte for alvor da en som het Shaman ringte for å få bygget sitt hus, nå skrives det riktignok med Z, men uttales som  engelsk "shaman". Markagrensa går midt over tomta til Shaman, den er i Oslo. Det finnes heller ikke noen godkjent vei dit, til det gamle forfallne huset som står der

Da begynte jeg få øynene opp for dybden i det tilsynelatende trivielle. Plutselig fikk det en sterk og tydelig spirituell dimensjon for meg mitt fag. Jeg  trodde at alt skapende, fritt og inspirert forsvant da lover, regler, millimeterpresisjon og knallharde virkelighetsfakta gjorde seg gjeldene.
Men det var akkurat da jeg gikk kompromissløs materiell virkelighet i møte, at  det frie, flytende kom til syne, klart og tydelig. Om enn på annet vis enn før. Dypere, høyere og jordet.

Nå lager jeg tegninger til en bank i mine hjemtrakter. Til tross for at bygget er fra 60 tallet, er det verneverdig. Det ligger på Røros, regulert av de rammer som loven lager for det som tilhører Verdensarven. I det ytre forblir det derfor uforandret.
I det indre derimot skal nesten alt bygges om
Nå holder jeg på med arbeidstegningene til kjelleren.
Her  skal  det bli representasjonslokaler, det spares ikke på noe her.

Før, da jeg var liten,  var denne kjelleren et av de mest fantastiske stedene i verden, her var nemlig den eneste lekebutikken i området, det var her møblene til dukkehuset mitt kom fra.
Det drømmehuset jeg etter hvert begynte å leve mitt liv i, og som totalkollapset mange år senere.
I mellomtiden, mellom lekebutikk og bank har det stort sett vært brukt til lager. Jeg ser også det.

Jeg begynner å ane at en sirkel snart er sluttet.

Den finnes i meg også, denne kjelleren. Hele bygget finnes i meg på sitt parallelle vis, vi ble påbegynt det samme året vi to. Vi har delt og vi deler. Jeg er i bygningen og bygningen er i er i meg. Vi er i endring begge to.
Jeg måler opp, kontrollerer mot originaltegningene og lager nye tegninger som viser hvordan det skal bli. Slik at det nye passer på millimeteren inn i det som allerede er.
Nå skjønner jeg hvorfor motstanden jeg føler er så sterk, hvorfor frykten er så stor.

Jeg får nesten pusteproblemer når jeg tenker på betongsagerne som skal lage utsparinger i kjellertaket, der mine sirlig tegnede trapper skal nå bakkeplan og dagslys. Jeg bekymrer meg om betongen er sterk nok, har en uggen følelse av at hele 1 etasje forsvinner gjennom et hull ned i kjelleren.
Den gjør ikke det, det bare føles slik.
Er det rart jeg hopper og danser nærmest som i ekstase hver gang prosessen tar ett skritt fremover og nok et problem ble løst
Er det rart jeg spyr og skjelver innimellom.
Er det rart jeg tror alle uoverensstemmelser, uklarheter og feil er på grunn av noe jeg har gjort eller ikke gjort.
Men,
det er slett ikke så skummelt lengre at mennesker tråkker rundt i den nå så avkledte bygningen med kritisk blikk på mine tegninger.
Slett ikke så skummelt lengre, det å slippe mennesker innpå seg,
Slett ikke så skummelt å føle seg sårbar og avkledd.
slett ikke så skummelt å være meg.

Men skummelt nok

Når jeg har spydd, danset, grått, ledd, hoppet og tegnet meg gjennom Verdensarvbankbygningen, skal jeg gå løs på prosjektet til Shaman.
Shaman er forresten ikke han som eier tomta eller skal bygge, han er den som formidler.
Den som vil få virkeliggjort sin drøm, er et lysende godmodig vesen, som snakker et annet språk og nok ville blitt fullstendig usynliggjort og overkjørt i møtet med den virkeligheten han skal bygge sin drøm i.
Så bra det finnes Shaman som kan veien og viset.
For meg og. Jeg er på veien hjemover. Det var først da Shaman dukket opp i mitt fag at jeg skjønte med følelsen at det er det samme og at den krongler seg gjennom hverdagen, den tilsynelatende trivielle hverdagen..

Banken skal ha innvielsesfest i september. Den er sikkert i kjelleren, festen, Den kjelleren som er på papiret foreløpig, men uten små søte papirvesener og de skumle mørke av det mer gjennomsiktige slaget denne gang. Kanskje er den til og med rundt høstjevndøgn, da skal jeg være der. På den tiden ble jeg født, bygningen og.

I kroken i kjelleren hvor dukkehusmøblene var den gang, skal det bygges en trapp.
Selve hovedtrappa, den som skal være både kanal for lys og bevegelse gjennom hele bygget. En storslagen sak i glass, marmor og sølvskimrende stål – i bakgården.
Tror jeg skal gå inn i mine dukkedrømmehus fra den gang.
Jeg er sikker på at det er en hemmelig inngang et eller annet sted der bakenfor.
Inn til en trapp, en sølvskimrende trapp i lyset.

Hvilken fin fortelling og fantastisk historie!
Jeg er mitt oppe i å lage middag nu, så jeg har ikke tid å vare her, men jeg ville bare si det;
Fantastisk! Takk for at du deler!

Shaman!! 

Jeg husker godt diktet ditt "Shamanens hus" og har grunnet litt på det i ettertid.

Ja, takk at du tegner ditt livs hus her på sjamansonen gjennom din fortelling, og at du tar meg med på en reise gjennom flere etasjer.

Jeg har alltid vært fascinert av bygninger og hvordan vi speiler oss i dem, og hvordan bygninger kan være så sammensatte at de vitner om flere tidsepoker og stiler.
Faktisk finnes det enkelte øyeblikk der jeg kan angre på at jeg ikke studerte arkitektur...

Det arkitektoniske, altså romforhold, dimensjoner og estetikk har til tider spilt en stor rolle i drømmene mine.
Derfor ble jeg så betatt av blant annet Piranesis bilder.

Kun ett eksempel:

Fantastisk gro 

Tusen takk til dere alle for hjertevarmende respons!

Det føltes som en litt for personlig og nær historie å legge ut en stund. Men jeg ble så fascinert av alle de underlige "tilfeldighetene" som lå strødd langs veien og som kom klarere til syne når jeg distanserte meg fra den ved å skrive den som ett innlegg som skulle legges ut.
Som å se seg seg selv og sin historie fra utsida.
Å gi slipp på noe av eieforholdet man gjerne har til egen historie, og motsatt.

Og takk for Piransesi, Masha, hans bilder har vært en inspirasjonskilde gjennom mange år.

I drømmer kan det jo ofte være slik at et hus/hjem er et symbol på en selv. Så er de jo også vårt ytterste skall, det som skjermer oss og samtidig er et ansikt mot den omverdenen vi lever i. Og et ansikt mot oss selv. Vi speiler og speiles.
Jeg lærer stadig noe om meg selv når jeg ser på mitt hjem med mer symbolske øyne, om omverden og.

Legger meg flat sammens med Final T.....  

En utrolig flott måte du forteller om veien hjemover på!
Jeg har mange ganger tenkt på dette med hus, i spirituell betydning.
Dette med å ta storopprydding/storrengjøring i sitt indre hus.
Da har jeg hørt at man bør starte i kjelleren og jobbe seg oppover
til man ender opp på det solfylte loftet.
Jeg har startet denne prosessen flere ganger og funnet at jeg stadig
ramler nedi kjelleren igjen før jeg når loftet. Har lurt litt på hva som
gjør at jeg ikke kommer meg opp på loftet, og har konkludert med
det at slik er det i hus. Man rydder og vasker og sorterer og innimellom
må man ned i kjelleren og hente noe eller bære noe ned dit til lagring.
Og et hus inneholder meget og mangt og det er en lang prosess å
jobbe seg til topps. Som regel blir loftet gjemt til sist og det kan ta år
før man kommer seg dit...
Men kjelleren har en meget viktig funksjon!

(Hadde ikke noe med tegning og bygging å gjøre dette, men det fikk
meg bare til å tenke i disse baner...)

jeg ble tankefull, faktisk så finner jeg ikke noen ord som kan beskrive  mine tanker  akkurat nå...det her var sterkt, og det har sikkert vært en kraftanstrengelse å  legge det ut her...
da jeg var liten  tegnet jeg alltid firekantete hus, og et bjørketre ved siden av, gardinene  var alltid lysegrønne( elsker grønt) , sikkert  derfor at jeg levde i et slags håp at livet jeg  hadde da skulle forandre seg til noe bedre... noen ganger tegnet  jeg solen også som firkant og i hjørnene tegnet jeg blomstrer (har skrevet et dikt om det)...
tror vi mennesker trenger et hus, en drøm og håp,fordi livet blir ikke alltid slik vi trodde, ville... det  hender ting som er uforsiktbare, og vi klamrer oss i alt som kan gi oss  tryggere grunnmur...derfor" tegner "vi vel  ennå hus i voksen alder også, tror jeg... og vi ønsker at inni det huset  skal alt være bare godt.Men det finnes så mange slags hus ved stier vi tråkker i...slik er livet, vi vet ikke morgendagen...

Takk for at du deler din historie på denne måten, Gro. 
Det er fascinerende når man finner en rød tråd som binder delene sammen. Spennende med hus, både faktisk og symbolsk. Nå må jeg finne diktet shamanens hus, og lese på nytt.

"gro H":

I kroken i kjelleren hvor dukkehusmøblene var den gang, skal det bygges en trapp.
Selve hovedtrappa, den som skal være både kanal for lys og bevegelse gjennom hele bygget. En storslagen sak i glass, marmor og sølvskimrende stål – i bakgården.
Tror jeg skal gå inn i mine dukkedrømmehus fra den gang.
Jeg er sikker på at det er en hemmelig inngang et eller annet sted der bakenfor.
Inn til en trapp, en sølvskimrende trapp i lyset.

Fasinerende. Gå inn i dukkedrømmehuset - der er en hemmelig inngang som du vil finne inn til trappen med det sølvskimrende lyset. Takk Gro 

RITA

Takk takk takk alle sammen!

Jeg blir alldeles varm om hjertet og våt i øyekroken her jeg sitter og leser tilbakemeldngene deres,
-og firkantet sol med blomster i hjørnene tegnet av en marihøne, nydelig
og ja, jammen er den rød og ikke usynlig lengre, Lazy
og der fyker du mellom kjeller og loft, Kira, som så mange av oss
håper dere har reist dere igjen, Final T og Silva

Den trappa, den prosjekterte, starter faktisk nøyaktig der hvor dukkehusmøblene var.....forunderlig. Det var det eneste stedet det var plass......
Nu, går jeg, Rita

Hilsen en beveget Gro som akkurat har sendt kjellertegningen til entrepenøren....

Takk Gro for at du deler denne fantastiske og ærlige historien. 
Når jeg leser den føler jeg meg ikke så alene mer med mitt eget til tider kaotiske hus.

Jeg er sikker på at du kommer til å finne den hemmelige inngangen.
Lykke til, du tapre "hus-konstruktør-inne" 

Tack för en fin berättelse Gro!