Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg gikk akkurat en tur i skogen og på fjellet. Først gikk jeg opp på toppen av fjellet, jeg satt meg ned på hvilesteinen og så utover. Fra hvilesteinen ser jeg Smøråsfjellet, Fanafjellet, Fanafjorden, Flesland, Sotra, Askøy, Lyderhorn, Løvstakken, Fløyen, Ulriken, Bergen by og hele søndre bydel. Det å sitte der å se utover alt dette i naturens stillhet er bare vakkert. Jeg lukker øynene, puster rolig og oppretter kontakt med kraftdyrene mine. Først ørnen (den kommer alltid først), så musen, enhjørningen og ulven. Freden blir fullkommen. Etter en stund åpner jeg øynene og reiser meg opp. Når jeg snur meg blir jeg var at enhjørningen vil vise meg noe, jeg følger den inn i skogen, den viser meg stier jeg aldri før har sett (jeg som har gått i denne skogen i 20 år). Den viser meg steder som gir meg en helt annen ro enn jeg pleier å oppleve.

Etter en stund kommer jeg tilbake til den vanlige stien, og går ned i skogen til der jeg pleier å sitte å nyte lydene og roen inne i skogen, det er et sted hvor jeg føler at småfolket kommer, men de er der ikke alltid, ikke i dag. Mens jeg er der i dag viser enhjørningen meg underskogen mot nord, der har jeg aldri gått(der er ikke noen stier der), men jeg følger etter, og etter et lite stykke merker jeg småfolket, jeg føler dem og jeg hører dem, og innimellom får jeg et glimt av noen av dem. Det er mange, veldig mange. Det er en sti, som går mot en liten lysning, og videre, enhjørningen viser meg videre, og jeg merker at småfolket er forundret over at jeg ser stien deres.

Jeg går oppover og nedover, det er sti hele veien, jeg har vært i området før med aldri sett noen sti. Til slutt kommer jeg inn i skogen et sted der jeg merker at jeg blir observert av veldig mange. Her bor de, vil de vise meg inngangen. Jeg går litt rundt og bare føler på det, her skulle jeg vært en kveldsstund og hatt med meg trommen. Til slutt ser jeg inngangen deres, jeg står foran den en stund før jeg snur og går tilbake og takker for at jeg er blitt vist dette fantastiske stedet.

Men hvorfor ble jeg vist dette stedet, enhjørningen forsvant når jeg kom der, hvorfor?

Fin opplevelse du hadde der Gidgeroo

Kan det være at du er klar til å reise i underverden?
Enhjørningen er den en over-verden skapning,så ville den nok vise at her vil du finne nye hjelpere,men at den ikke kan følge deg lenger.

Ett ingångshål!
Dom har antagligen något att visa dig genom en trumresa...

For en flott opplevelse,å med din ydmykhet er du vist denne plassen for den dagen du skal dit med trommen din,det blir sterke saker ingen dom ide å ha med seg en som bare skal ligge der å gi deg jording ingen ting annet,det er din dag men den som er med å jorder deg er heldig.kraften mellom din stemme og tromme i et med den universelle kraft som du senere sprer bare med dere som ringer i vannet sånn jeg ser det er du vist hvor en portal er til en annen dimensjon - planet du vil selv vite hva som er hva skal du i underverden eller møte med andre planeter,jeg ønsker å si i tilegg jeg har jording jeg har selv vert å er i kontakt med andromeda,ifølge lilli Bendris er de kraftfulle å kanalisere
å hun var den som jordet meg vi var alene i lavon hun sovnet.mens stemmen å tromma tok helt av etter dette bled kraften ja nokk om meg,dette er din dag gå i kjærlighet gleder meg på dine vegne klem bast
jeg vet du gjør det følg din intensjon.  :wub:

Så fantastisk opplevelse

Jeg er enig med hva Teleterkji sier.

Har hatt nesten samme opplevelse selv. Enhjørningen fulgte meg på vei første gang jeg reiste til underverden.
Den viste vei, et stykke , så var den borte. Jeg reiste resten alene.

Jeg tror du skal videre selv.

Du er klar.

Vi ser mange av de samme utsikter på våre turer Digeroo, men vi går på hvert vårt nabofjell. Morsomt. Har vært på mange turer i det siste. Har jo vært så fint vær. Gleder meg til neste anledning allerede. Fjellene her i distriktet er vakre også i regnvær. Kanskje enda vakrere enn i sol når jeg tenker etter. Og når tåkedisen ligger tungt mellom trekronene... da er det magisk  :wub:

Gode turer til deg fremover i sommer Digeroo.

Fredag kveld var jeg tilbake. Jeg fulgte samme veien som jeg gikk torsdagen. Småfolket var der, det er pussig hvordan jeg kjenner dem og ser dem i sidesynet, men ikke rett frem. Jeg fant meg en sten like ved inngangen deres, som jeg satt meg ned på. Lenge var det veldig stille, jeg snakket til dem. Når jeg stilte spørsmål skjedde det merkelige ting, plutselig beveget hele skogen seg, som om det plutselig var storm, men er var ingen vindkast, alt bare beveget seg. Det var mange lyder, svake og sterke, jeg skjønte svaret. Vi har alle noe å lære av småfolket, nå vet jeg hvor jeg skal lære det.

Jeg vil alltid ha et sted å gå til når jeg trenger det.

Gratulerer med din  kontakt med småfolket 

Så flott gidgeroo,
Gratulerer med din kontakt og dialog med småfolket. 
RITA

Ja,lest om møtet med småfolket i skogen i vest,og det var kjempeinspirerende!
Om to uker legger jeg til fjells med tromme og skal gjøre det jeg ikke har hatt tid og krefter til siste tiden.
Vil prøve å oppnå kontakt med de jeg også har fornemmet siden jeg var liten.
På et spesiellt sted.
Skal også tromme for elveåndene der ,som er planlagt å fanges i rør snart....

Så fantastisk!!! Takk for at du ville dele din opplevelse.

"gidgeroo":

........ plutselig beveget hele skogen seg, som om det plutselig var storm, men er var ingen vindkast, alt bare beveget seg. Det var mange lyder, svake og sterke, jeg skjønte svaret. Vi har alle noe å lære av småfolket, nå vet jeg hvor jeg skal lære det.

Jeg vil alltid ha et sted å gå til når jeg trenger det.

At ting bare beveger seg uten vind, slikt har jeg også opplevd. Alltid ved det samme området i skogen. Og ikke så langt unna den plassen der jeg hørte noen snakke til meg i dette merkelige språket. Et vesen nærmet seg over grusen, stoppet under det åpne vinduet mitt, og holdt en liten tale.Det var midt på natten. Katten og hunden min spisset ørene og reiste hodene, men varslet ikke. Vesenet artikulerte seg klart og tydelig og snakket med stor verdighet i et ikke-menneskelig språk.
Så snudde den seg og forsvant bortover grusen, det kunne jeg høre. Dyrene la seg til å sove. Jeg lå i mørket og følte meg takknemlig.
Kanskje den vidunderligste gaven jeg har fått i livet er denne opplevelsen.