Utesitting med Ailo Gaup i Reisadalen 2007
Reisadalen nasjonalpark begynner oppe på Finnmarksvidda der Reisaelven har sitt utspring. Der startet vi vår vandring en augustkveld mens en forsiktig kveldssol lyste opp mellom skybankene. Inn i viddas bølgende landskap gikk stien. Vi var mange i år, i alt 22, fra Norge, Sverige, Tyskland og Sveits. Mens dagene gikk, ble vi en sammensveiset gruppe. Spent startet vi den lange turen mot Reisaelvens fosser og kløfter, der elven bratt skal kaste seg ned fra vidda til dalen, danne en mektig canyon og så utvide seg til en stilleflytende elv, der vi til slutt skal bli hentet med elvebåt. Men dette lå ennå flere dager inn i fremtiden.
Første kvelden slo vi leir ved Reisavannets bredd. Et fredfylt skue utover vann og vidde. Vi tenner bål og finner sammen i sirkelen. Neste dags vandring begynner med et rituale for å grave ned en tibetansk fredsvase. Nå hviler den under en nordnorsk fjellbjerk i lyng og mose og minner oss om fred i oss selv, fred mellom mennesker, fred med naturen, fred i verden.
Villmarken tok vel i mot oss. Vi fant frem over myr og gjennom kratt. Plutselig lå elven foran oss, den første elven som måtte vades. Bred og dyp. Alle kom trygt over. Våte, kalde og e.n erfaring rikere. Vi fortsatte over vidstrakte vidder, gjennom åpen fjellbjerkeskog, til ny leirplass, og videre over blåbærhei og multemyr, før vidda forsvant bak oss og vi så Reisadalens bratte fjellsider åpne seg foran oss. Der fant vi vår base camp for utesitting.
Vi forberedte oss i fellesskap og gikk ut, hver til vårt sted i naturen. Endelig tid til å lande i seg selv og være alene. Hvile for kropp og sjel. La blikket hvile i landskapet. Puste. Lytte. Stillhet til å høre egne tanker og høre stillheten bak tankene. Vente. Se hva som skjer. Finne ut av det i regn og vind og solstreif, dag og natt, finne ut av det med mygg og knott. Puste. Kjenne ny kraft og tilstedeværelse. Hente lyskraft fra himmelen ned i kroppen. Næring fra Moder Jord opp gjennom føttene. Himmel og jord møtes. Inka-meditasjonen ga inspirasjon og kraft fra skinnende sølv og gull, fra naturens livgivende grønnfarge og det beskyttende mørke.
Så var tiden alene plutselig over. Så altfor fort som tiden gikk. Neste år må vi være lenger ute! Vi samlet oss i base camp. Godt å være i lavvo og fortelle historier til langt på natt. Gjensynsgleden er stor når alle kommer tilbake med sine opplevelser. Vi hadde et rituale hvor lys ble tent for hver himmelretning, vi la bjerkeløv utover, brant røkelse og påkalte hjelp for våre kjære og andre som trenger kraft.
Oppbrudd og hjemvei. To dagers vandring ned til elvebåtene. Gråvær og lett regn. Det gir seg vel snart? Det fortsatte å regne. Reisadalen var ubeskrivelig vakker selv i regnvær. Som Putte i blåbærskogen vandret vi gjennom storslått og uberørt natur. Kløften og elveleiet ved Imofossen var som et majestetisk tempel, hugget ut av granitt av naturens egne krefter, pyntet med reinlav og furutrær. Etter fossen ble stien vanskeligere. Gode hjelpere hadde satt opp en stige så vi kom ned stupet. En wire hjalp oss over den smale hyllen i fjellveggen. Det regnet jevnt og kvelden kom. Plutselig så vi hengebroen komme ut av skumringen foran oss mens elven tordnet forbi nedenfor. Noen steiner løsnet, ura var glatt, stemningen litt laber et øyeblikk. Som ved et mirakel åpenbarte Nedrefosshytta seg på den andre siden av elven, den ga oss husly en regnfull natt, med lys, varme og fiskesuppe. Knotten var fortsatt med oss.
Neste dag vandret vi videre nedover gjennom bregneskogen. Ville vi rekke frem til elvebåtene ved Mollisfossen til avtalt tid? Ingen mobilkontakt i ødemarken. Denne siste dagen var stien lett. Tilslutt var alle fremme, det regnet, vi hadde bål på elvebredden. Så slitne, så våte, så fornøyde! Vi ble hentet i elvebåt, de aller sprekeste padlet kano. Reisaelven er et villmarkseventyr. Som i en dans ble den smale båten ført gjennom vannet, fulgte yttersvingen der det var dypt nok, styrte klar av steiner og grusbanker, lekte med kraften i elven, selve livskraften, gled forbi hver sideelv som sømløst ga seg hen til den store elven. For en kraft, for en strøm. Stilleflytende som i canadisk villmark og likevel intens. Så fort som vannet fløt over grunner og steiner. En magisk og mektig elv. Midt i iskaldt regn og vind åpnet vannelementet seg med all sin livskraft og intense tilstedeværelse.
Så gikk alt bra til slutt, alle kom hele og uskadet fra en strabasiøs reise. Vi varmet oss i elvebåtmannens lille badstue. Så rart å sette opp teltet på en gressplen, ikke lenger på lyng og mose. Det var over. Tidlig neste morgen fant bussen oss, i Saraelv der inne i ødemarken. Så lukket landskapet seg bak oss, og plutselig var vi i Tromsø. Og hjemme igjen. Fra en reise gjennom ytre og indre landskap. I år var det ytre landskap langt mer dramatisk enn det pleier å være når vi er på utesitting. I all sin kraft åpnet det mange dører til det indre landskapet. Nå fletter landskapet seg inn i nattens drømmer. Kraften lever videre i hverdagen.
Takk for skildringen
