Tja hva kan jeg si, ord kan ikke beskrive opplevelsen. Men jeg vil forsøke likevel, da historien presser seg ut. Den vil være mer enn bare en irr-grønn flekk på en hvit kjole.
Og jeg vet at den gir resonans hos noen, for jeg så hvordan alt henger sammen, vi alle er ett. Små dråper i den samme Gudefloden. Det er så latterlig enkelt. Det kanskje derfor de religiøse skriftene snakker om at ingen kan komme til himmelen, uten å tenke som et barn? Jeg har badet i floden, og det har forandret alt/noe/verden/meg (?). Finnes det noe meg, deg, hun, han? Eller finnes det bare et oss?
Dette er dagsbevissthet: Jeg er på en seremoni, der vi jobber med healing-energier. Der og da, vet jeg ikke hva som venter meg. Men i ettertid, ser jeg helt klart forarbeidet jeg har gjort med egodøden en tid i forkant, bringer meg nærmere tilstanden.
Jeg blir tatt av bølgen, jeg løftes og synker i et hav av kjærlighet. Grensene er visket ut, alt som er, Er Kjærlighet. Det har ingen form, eller skikkelse, bare energi. Det nærmeste kan jeg beskrive det som, er en flod.
Gudebildene våre er kun refleksjoner av vår egen verden. Jeg reiser gjennom tid, jeg har levd før - mange ganger. Jeg kjenner igjen mange av dagens gudebilder, jeg aner bilder som for meg var ukjente, i dette livet. Jeg ser hvorfor vi lager bildene, for det enkle, blir så ubegripelig. For å ha trygghet i noe vi kjenner.
Jeg ser på de andre i sirkelen. Jeg kjenner noen av dem i dette livet, noen av dem fra andre liv. Jeg ser ansiktene forandre seg, det kan se ut som at vi har vært forskjellige raser i forskjellige liv, det er facinerende. Hva betyr egentlig genmaterialet? Hva betyr det å være norsk?
Kjærlighetsbølgen er så overveldende, snart er jeg oppe på toppen, så synker jeg ned mot bunnen. Det gjør meg kvalm, det gjør meg yr av lykke. Dette er Alt.
Foran meg sitter en kvinne. Hun gir meg papir så jeg kan tørke øynene, for det rinner en flom fra dem. Hun er vakker, hun ser på meg, smiler og gråter, jeg ser at det hun ser, er umåtelig vakkert.
Kvalmen gjør at jeg må kaste opp, en tynn blank væske. For å stabilisere, og komme til overflaten, må jeg slippe taket. I alle «gamle sannheter», til ingenting er tilbake. Det er disse som separerer oss fra Altet.
Jeg sliter med dette, kroppen er bare smerte. Bena mine er full av innsekter. Jeg koster dem forsiktig ut og leder dem inn i lyset. Jeg har vanskeligheter med å klare å stå oppreist. Jeg jobber meg gjennom «sannhetene», og i belønningen stiger jeg til overflaten og kan surfe på bølgen. Hele kroppen går gjennom en renselse. Jeg fortsetter å kaste opp, væsker i klare farger, knall gul, rosa, irr-grønn, sort. Den grønne væsken handler om hjertet. Den er så overveldende at jeg ikke rekker bøtta, og den havner i fanget mitt. En stor irrgrønn flekk som et slags bevis på hva jeg har opplevd?
Den vanskeligste «sannheten», handler om min hjertesten, barnet mitt. Den beskyttende mor. Den har vært en vanskelig og tung prosess for meg i det siste. Jeg har ikke funnet svarene på det som er riktig, hvilke valg som må taes. Jeg stuper gjennom floden sammen med datteren min. Vi henger i hornet på et reinsdyr. Vi hoier og ler, og raser ut i et fjellandskap. Jeg forstår at jeg trenger et materalisert Gudebilde for å klare å løse opp dennne «sannheten». I all sin prakt vokser Sarakka ut av fjellet. Hun er min datters hjelper og beskytter. Hva har vel jeg å stille med her?
Gudebildene er kun skapt av oss selv, for at vi tryggere kan gi slipp. Det er det som er det absurde i religionskrigene. Det er dette som gjør det så intetsigende å snakke om New Age, kristen, muslim, nysjamanisme etc. For sannheten er den samme.
Helvete er det som separerer oss fra Alt. Når egoet begynner å rote, synker jeg i floden, og kvalmen blir uutholdelig. Jeg slipper taket, og smerten slipper taket i meg.
Jeg kan kjenne at kroppen er fornyet. Nå, noen dager etter at denne opplevelsen startet, er blokkeringene oppløst. Jeg kjenner at kroppen og sinnet fungerer som det er ment å gjøre. Den fysiske kjærligheten kan ikke skilles fra den psykiske kjærligheten. Jeg vet at jeg aldri vil bryte ned kroppen min igjen. Jeg forstår ikke hvorfor jeg det siste året, sakte, men sikkert har forgiftet meg selv med nikotin.
For jeg elsker alt
Jeg er alt.
