Jeg var låst.
Skuldrene var oppe ved ørene og ville ikke ned igjen.
Det var vondt hele tiden. Hodet, skuldrene, ryggen- alt verka..
Så kom ulven.
Den var spent i kroppen og var klar for tur.
Vi kom ut av dalen og steg opp i luften.
Ulven fløy og vi kunne se landskapet langt der nede. Herlig!
Det bar nedover igjen og vi kom til en landsby.
Gammer, mennesker utenfor. Mitt folk.
Skal vi hit?
Nei, ikke nå. Nå skal du bare se.
Vi løp videre.
Og kom til den onde
Ulven spiste han og spyttet han ut igjen.
Han var liten nå, bitteliten.
Jeg følte et enormt raseri.
Jeg sparket og slo og ropte.
Men man skal ikke slå den som er liten..?
Han vokste igjen til normal størrelse, og enda større,
og jeg fortsatte å sparke og slå og rope.
Bra, sa ulven. Du har sinnet i deg.
Etter dette har jeg funnet styrke nok til å konfrontere han også i (denne) virkeligheten.
Det kjentes godt etterpå, godt å stå oppreist og plassere ansvaret der det hører hjemme.
Wow...nå sitter jeg med hønenupper. Keep om fighting
!