Som sagt i et annet innlegg så var jeg på alternativmessen i helgen. Jeg ville, ville, ville være med på en av "trommingene" (hva i alle dager er det riktige ordet for slike meditasjon/healing/reiser?) til Ulf Dormann. Fredag og lørdag gikk, og begge dagene gikk jeg glipp av dem. På søndagen skulle jeg, det hadde jeg bestemt meg for. Søndagen kom, og alt så ut til å skjære seg og stikke kjepper i hjulene for at jeg kunne forlate butikken en time for å være med på det her. Jeg var i tillegg sliten. Veldig sliten.
Av en eller annen grunn klarte jeg å vri rundt på tidsskjema og få det slik det passet meg. Jeg skulle på tromming! Yay!
Nuvel...
Hadde med en venninne og tråkket ut i det digre partyteltet som var lokalet for dagen. Jeg visste at jeg ikke skulle være med, men jeg valgte (også som sagt tidligere) å overse den innvendige stemmen som fortalte meg at jeg ikke hadde lyst til det her. Selvfølgelig hadde jeg lyst. Det er alltid gøy å være med på Sorte-Sol sine tromminger. Det var det forsåvidt denne gangen også, men ikke helt.
Vi skulle liksom "møte bjørnen" da. Jeg lot på en måte den biten av informasjon passere.....
Jeg labbet mentalt i vei til fjellet mitt som jeg er lommekjent på, og rigget meg til på en fin liten plass. Med én gang kom ørnen flygende fra øst. Jeg ble glad og hilste pent. Ørnen som kom kjenner jeg godt, og jeg gledet meg til vi skulle dra av sted sammen. Det skulle vi ikke. Nedenfor meg, til høyre sto en hjort. Kronhjort, men alt for liten til å være den typen vi har her hjemme. Det var ham jeg skulle dra med, og etter å ha "sagt pent hei" så var vi avsted.
Jeg husker i grunnen lite av reisen, og hadde det ikke vært for stikkordene jeg noterte ned etter at den var ferdig, så vet jeg ikke om jeg hadde husket det lille jeg husker nå. Jeg vet at vi fór avsted i en vanvittig hastighet. På et eller annet tidspunkt dro vi ned i jorden, men jeg vet ikke gjennom hva. Det var en spiralformet nedgang, og det tok lang tid før vi landet. Jeg kan ikke huske hvor det var, men like etterpå var vi i en grotte av et eller annet slag. Veggene var gulaktige, og ikke av den vanlige gråsteinen vi har her hjemme. Nederst der huleveggen møtte gulvet lyste det ut blått og fiolett lys. Jeg skjønte ikke dette og lurte på om jeg skulle prøve å finne en åpning slik at jeg kom "bak" for å sjekke ut det her lyset. Det skulle jeg ikke. Vi gikk videre og grotten ble mørkere og mørkere og gangene trangere og trangere. Tilsist var det ikke mulig å se en hånd framfor seg og jeg måtte føle meg fram for å vite hvor jeg gikk. Jeg var ikke redd selv om jeg følte et snev av klaustofobi i dette altomsluttende mørket. Hjorten var der hele tiden, og visste at jeg snart var framme hvor enn det var jeg skulle. Tilsist står vi i et bittelite rom hvor det ikke er mulig å stå oppreist. Like framfor meg, hengende i luften er det en kritthvit fjær. Jeg forstår at jeg skal ta i mot denne som en gave, men det er óg alt. Jeg spør og får til svar at fjæren skal "lære meg å fly".
Hjorten og jeg går videre, og nå kryper jeg oppover (pga av takhøyden) en slags trapp. Vi kommer ut, men jeg vet ikke hvor og når. Jeg ser meg selv plutselig stående på et slags fortau sammen med hjorten, som fortsatt er på min høyre side. Jeg vet ikke om vi gikk rett fra grotten og opp hit, eller om det har skjedd noe i mellom. Foran oss er en sort vegg med "fargestriper". Det ser ut som et bilde av trafikk, fotografert med lang lukketid. Jeg har på meg en orangeaktig jakke, med hetten oppe, og føler meg litt som en eskimo der jeg står. Denne sorte veggen er ca halvannen meter høy og strekker seg så langt jeg kan se mot venstre. Til høyre gjør den en 90 graders sving. Jeg forstår ikke hva dette er, og spør. Får umiddelbart opp ordet "transport". Jeg lurer på om dette er i framtiden, men spør ikke direkte og får heller ingen svar. Jeg ser meg rundt og ser en slags bygning bakenfor "trafikken". Den er på en måte trekantet, med to av vinklene mot bakken og den siste strekkende oppover mot venstre. Jeg kan ikke se hvor den slutter, men jeg kan se solen og himmelen. Himmelen er sort, og solen er lilla (!). Jeg skjønner ingenting og spør om dette er solen. Svaret er "på en måte". Jeg lurer veldig på om jeg er på en annen planet, hvorpå den lilla solen viker og jorden kommer fram. Jorden er full i store sprekker og det er lava/noe som brenner som kommer ut disse sprekkene. Hele jorden lyser som om den var en sol den óg. Jeg spør "er dette fremtiden" og får et bekreftende svar. Jeg blir utrolig lei meg fordi jorden er død. Jeg spør om dette er uunngåelig og får til svar at det ikke er det. Jeg lurer så på hva som kan gjøres/hva årsaken er, og får umiddelbart opp bilde av krystallklart, rent vann.
Innimellom det her (jeg er usikker på rekkefølgen) ser jeg meg rundt og oppdager at det ikke er noen dyr eller planter der jeg står. Det er ingen andre enn meg selv og hjorten min så langt jeg kan se. Jeg spør om det ikke er dyr der, og får opp et bilde av hamstre og marsvin i bur. Jeg får ikke inntrykk av at det finnes andre typer dyr der. Jeg spør så om det ikke finnes natur/planter, og ser da en slags trafikk-øy bak denne merkelige bygningen. På denne står det tre løvtrær. Hvert tre i hvert sitt akvariumlignende bur. Jeg får litt sjokk, og spør hvorfor det ikke finnes mer dyr og planter der og får til svar at "det behøves ikke".
Mer enn dette husker jeg ikke, og med ett var vi på vei tilbake igjen.
Jeg sitter på fjellhyllen min sammen med ørnen på ene siden og hjorten på andre siden. På min venstre side sitter hjelperen min (som jeg vet hvem er og kjenner igjen), men nærmest meg sitter den en liten mann med en tilsvarende jakke som den jeg hadde på meg "på den andre planeten". Hans jakke er laget av skinn og har snorer til knyting i livet, min jakket virket å være laget av et syntetisk materiale. Jeg vet ikke hvem han er og spør. Svaret var "inuitt". Jeg ble ikke så mye klokere av det. Jeg sier at jeg ikke forstår det jeg nettopp har sett, og ber om et mer utdypende svar. Hjelperen min nikker bekreftende og vet umiddelbart at svaret kommer i drømme. Jeg takker for den informasjonen jeg har fått, og spør om det er noe jeg kan gjøre til gjengjeld. Jeg får opp bilder av nøtter og en sprekk i fjellet disse skal plasseres i. Så, senere i uken skal jeg på fjelltur sammen med en nøttepose for å se om denne sprekken eksisterer...
Den påfølgende natten drømte jeg mye. Jeg vet at jeg fikk svarene jeg behøvde, men jeg husket ingenting av det da jeg våknet opp.
Puh, det her ble langt gitt...
Jeg føler meg veldig rar og uten bakkekontakt når jeg skriver saker som det her, men samtidig vet jeg at dere innpå her er blant de eneste jeg kjenner til pr i dag som kan hjelpe meg å finne ut av hva i alle dager det var jeg så - og ikke minst; hvorfor det. Pluss at jeg antar at jeg ikke er den eneste som føler meg rar innimellom av å skrive slike ting. Da er det med et litt tryggere
Heder og ære til de som henger med helt ned hit.
Enda godt jeg har dere til å dra meg ned på jorden igjen 