Mildvær i førjulstid, nattemørkt, et stille sus fra skogen.
Adventssjernen lyser og blinker i mørket, i vinduet og på himmelen.
Ventetid. Stillhet. Akkurat nå, i nattetimene.
Men før dette; dager og netter med vanvittige vonde ting.
Bortgjemt i årtier, et volsomt raseri, fortvilte tårer som flommet over.
I går vandret jeg i isholke og tussmørke i skogen. Jeg vekselsvis drømte
meg bort til en bedre fremtid eller trampet sint og gråt en skvett.
Så sto jeg plutselig ansikt til ansikt med min egen vanvittige angst.
En mann kom vandrende rett ut av svarte skogen og jeg stoppet opp med
bevende hjerte og hører til min forundring meg selv si;
du må passe deg lengre nede på skogsveien, bekken renner over og det
er speilblankt under, du må nok gå en omvei. Det viste seg at det bare var en
helt ufarlig mann. Det var et møte med min egen frykt, den tilhører fortiden.
En ny erkjennelse. Da jeg kom hjem var min mann redd og sint fordi jeg hadde vært borte i timesvis
og ikke tatt med meg mobilen. Jeg var mer bekymret fordi jeg ikke hadde husket
beskyttelsesstenen min.
I disse dagene og nettene tror jeg at jeg har gitt slipp på andre vonde følelser også.
Jeg sto opp en natt og stanget hodet rett i den sorte gryte. Og det var ikke lag på lag med følelser
som kom opp denne gangen nei. Jeg tror jeg har hatt besøk av selveste Åsgårdsreia denne gang.
Noen har i allefall rørt kraftig i den gryta, det putret og sydet og freste noe infernalsk.
Gråt, sinne, håpløshetslatter, alt på samme tid. Og ikke bare med en stemme, det var ulike
barnestemmer, ulike voksenstemmer, i et salig sammensurium.
En vond følelse av å bli latterliggjort, fornedret, avvist, av far og andre menn.
Jeg var så langt nede, jeg følte meg så ekkel og fæl, jeg var like mye
sint på meg selv. Jeg følte meg som et såret dyr, som bare ville gjemme meg bort.
Ingen skulle få se min fornedrelse, mitt sinne skulle forbli skjult.
Jeg tenkte at hvis dette var resultatet av over et års hardt arbeid med mørket i meg selv,
da kunne jeg like godt gi opp, nå greier jeg ikke mer.
Jeg vil ikke skrive på sonen, jeg vil ikke møte noen av dere mer, ingen skal få se
min fornedrelse, ja slik tenkte jeg da.
Etter turen i går skrev jeg en PM til Tiril, da snudde det. Jeg begynte å røre i middagsgrytene istedet for den sorte gryte.
Jeg pusset litt sølv og innbilte meg at jeg gned den sorte gryte om til et gyldent kar. Min mann hang opp adventsstjernen og
tente adventslys. Da kunne forvandling skje, og ikke bare med meg, hele familien roet seg.
I dag tidlig lå en PM fra Tiril og ventet på meg, det er den som gjør at jeg er i stand til å skrive disse ordene ned.
Takk til deg TirilInanna
Still walking on the path
Men herregud så tøff medisin jeg får
Siri
Mange har godt utbytte av at noen tør å dele sine ærlige historier.