Jeg vandrer i nattemørk stillhet. På himmelen skinner myriader av stjerner mot meg. Det er som om de kommer mot meg, stigende ned fra den høye himmelhvelvingen. Månen er langsomt på vei opp, den henger rød og fet i toppen av trærne. Stjernenes lys gjør at stien foran meg lyser som en slange av sølv i mørket. Jeg følger den oppover mot bålplassen, det hellige stedet der seremonien snart skal ta til.
I enden av stien ligger en slette omsluttet av trær og høye kjerr. I trærne er bundet lange remser av tøy i flere farger, men fargene er alle gråhvite nå, i natten. Midt på sletta står en firedelt ovn. Den har buddhistmunker laget slik at ikke menneskene som kommer hit skal tenne bål på bakken overalt. Jeg stiller meg rolig foran luken til den ene og venter. Vi skal mate ildgudene.
En medhjelper kommer med en stor kurv. Der er det kjeks og godterier. I hendene holder jeg en liten haug med pinner, de skal være veden i bålet mitt. Jeg åpner døra og legger de inn, fyller på med kjeks og slikkerier og legger litt tobakk på toppen. Så venter jeg til klarsignalet om å tenne på kommer. Bålet tar fyr og jeg stenger luka. Det brenner godt der inne, ingenting ligger igjen etter at ilden har gjort sitt. Ildgudene er fornøyde med mitt offer.
Igjen venting. Natten er mørk nå. Snart kommer seremonilederen. Jeg står og stirrer gjennom mørket for å se om hun kommer snart. Så får jeg øye på en lysende skikkelse. Den kommer oppover stien, og jeg tenker at endelig kan vi komme i gang. Men skikkelsen kommer ikke inn på sletta. Den fortsetter bortover en sidesti som går rett forbi. Der forsvinner den bak noen trær. Litt forbauset fortsetter jeg å vente. Jeg tenker at kanskje var det henne likevel, men at hun skal komme inn på sletta fra en annen kant, men skikkelsen forblir borte. Snart ser jeg enda en lysende skikkelse. Den kommer oppover stien mot plassen, men også denne forsvinner bortover sidestien og blir borte. Det er nesten så jeg blir litt mørkeredd der jeg står. Kanskje noen plutselig kommer hoppende ut fra buskene bak meg..
Endelig skjer det noe, noen kommer oppover med lykter. Denne gangen hører jeg stemmer, og jeg skjønner at det må være de fra leiren som kommer. De skal hjelpe til under seremonien. De kommer til bålplassen og jeg går ned. Der får jeg bryststykket fra en sau i hendene. Det er innsatt med noe, blant annet mel. Jeg får instruksjoner om hvordan jeg skal holde det og om hva jeg skal gjøre med det. Så går jeg oppover sletta, opp til den første rekka med hellige trær. Jeg bøyer meg under båndene som henger der og fortsetter videre oppover til jeg har passert alle de hellige trærne, og videre til jeg finner meg en fin plass. Der legger jeg meg ned på knærne og lener meg forover til jeg ligger med kjøttstykket mot bakken og nesa nesten begravd oppi det.
Jeg ligger og venter. Bakken er myk under meg, og kjøttstykket lukter mel. Jeg får dratt litt inn i nesa og det kiler. Så begynner sjamanen å tromme. Sangen fra tromma flyter gjennom fløyelsmørket, smyger seg inn øregangene og fyller meg opp med lyd. Stille ber jeg bønner, sender de av gårde til stedets ånder. Bilder dukker opp, flerrer forbi. Ikke alle er like lette å forstå. Jeg fortsetter å be. Etter hvert kommer bildene roligere. Men budskapet i dem er uforståelig. Det er greit, forståelsen kommer senere.
Lyden fra tromma stanser, det er tid for å gå ned til det ventende bålet. Der rekker jeg fram kjøttstykket til den ene medhjelperen og han legger det på plass på bålet. Jeg stiller meg sammen med de andre i sirkelen rundt bålet. Sjamanen trommer igjen. Så gir hun meg tromma og ber meg fortsette mens hun begynner å gå rundt sirkelen. Hun gjør ting, hva det er vet jeg ikke. Jeg er i en annen verden og registrerer knapt omgivelsene og menneskene rundt meg. Tromma synger sammen med de andre trommene. Noen synger. Og så stiger sangen opp i meg. Jeg brøler for å hente kraft, sånn som jeg ble lært, og strupesangen stiger og faller ettersom vi varierer i kraft og intensitet. Vi står rundt et offerbål og synger som ett vesen. Verden rundt glir ut og inn og blir etter hvert helt borte. Det eneste som finnes, er sang og tromme og en utrolig kraft.
Plutselig griper sjamanen fatt i armen min. Jeg tror det er fordi hun vil ha tromma si tilbake, men hun geleider meg bort til noen trær og peker på noe. Så lager hun noen merkelige håndbevegelser foran ansiktet, holder opp to fingre og peker igjen. Først er jeg fullstendig forvirret, men så får jeg øye på dem. Der står de, de to lysvesnene jeg så komme opp stien i tur og orden rett før seremonien. De ser på meg og smiler, to vakre damer i lange flagrende gevanter. Hvem de er og hvorfor de kom, sier de ikke noe om. Resten av seremonien blir jeg stående der ved trærne og se på disse damene. Det er som om de fyller meg med noe. Og hele tiden er det også som om de driver meg videre, jeg trommer og synger, trommer og synger. Innimellom er jeg så sliten at jeg ber om å få slippe, men vet samtidig at det ikke er over før det er over.
Hvor lenge jeg holder på aner jeg ikke. Alle begreper om tid og sted er fullstendig borte. Tilslutt er jeg så sliten at jeg tror jeg ikke skal holde ut ett sekund mer. Jeg er sikker på at alle de andre er ferdige for lenge siden og har pakket og dratt, jeg er sikker på at det har gått minst en uke, og jeg er sikker på at jeg har gjort på meg. Endelig slipper den manende energien taket, damene forsvinner og jeg faller sammen på bakken, fullstendig utslitt. En stund ligger jeg der og bare puster ut og inn. Finner tilbake til kroppen min.
Så begynner jeg å registrere det som er rundt meg. Til min lettelse finner jeg ut at jeg ikke har gjort på meg. Men hvor er de andre? Natta er stappmørk rundt meg nå . Jeg kan ikke se en hånd for meg. Stjernene og månen er borte bak et slør av skyer. Ingen som lyser vei for meg på stien tilbake. Det er så jeg må føle meg fram for hvert usikre skritt jeg tar. Langsomt beveger jeg meg i den retningen jeg håper leiren ligger. Etter hvert får jeg en følelse av at jeg har komemt dit stien tar av til venstre, så jeg svinger dit, og snart blir min intuisjon belønnet med et svakt lys fra et leirbål. Jeg innrømmer at jeg ble mer enn litt lettet. Å gå seg bort i stappmørk sibirsk taiga, er ikke øverst på ønskelista mi.
En av de andre sitter ved bålet når jeg kommer. Jeg er kald, frostrier raser gjennom meg. Hun koker vann og lager te. Finner litt brød og tar på honning og gir meg. Etter hvert roer kropp og sinn seg og jeg kan tusle bort i teltet og få meg litt søvn.
Det var interessant og god lesing i denne stille romjulstid.
RITA
*blåbærsaft*