til slutt våget jeg å åpne døren. den knirket som en gammel tredør som har stått lenge i harført klima. fremdeles litt ærefryktig over å ta sjansen på å åpne den stakk jeg hodet inn og oppdaget i min overraskelse at jeg var utendørs. jeg tok et par skritt. følte en kald og klar vind hviske seg gjennom meg og ta med seg alt som hadde motstand mot dens hviskende stemme, nærmest som den messet et mantra. haaaashaaah, tilbake var kun frisjelen- essens. jeg ble var bena mine, eller rettere sagt bakken under dem. den var kald og mørk, men full av skinnende små stjerner, små frostperler av reflektert månelys fra den tindrende klare fullmånen på himmelen sammen med alle stjernene. jeg krøp sammen i fosterstilling på bakken men klarte ikke å sitte stille fordi jeg følte den myke kulden fra bakken og den rolige pulsen fra moder jord som nærmest puffet meg videre hver gang jeg traff bakken løp jeg videre det var helt mørkt og stjernene speilte seg i frosten i bakken og hadde det ikke vært for månen hadde jeg ikke visst opp ned på verden tror jeg. jeg svømte videre over vidda gjennom måneskinnet, hvirvlende danset vi videre oppover langs elva akkompagnert av lyden bare en liten elv kan lage, rislingen i forgrunnen av et uendelig hssshhs fra alle de andre etappene av elva enn akkurat her og nå inn i evigheten før jeg sakte blir var meg selv igjen. jeg kan føle den samme rolige pulsen fra jorda, men denne gangen har jeg kontakt langs hele ryggen og jeg opplever at jeg ligger på bakken og ser opp på himmelen og følger månen sende bølger av lys over himmelen og gjennom de spredte skyene idet den går ned bak fjellene langt der borte i horisonten helt til himmelen og bakken under meg smelter sammen i en letthet som får en fjær til å virke tung. jeg er i ett med alt i en brøkdel av en evighet før jeg merken kroppen kalle ånden tilbake fra langt der inne i fjellet. og jeg merker ånden nesten litt uvillig begynner å strekke seg som når man våkner om morgenen den første fridagen etter å ha sovet godt, nærmest som for å demonstrere at den godt kunne ha blitt værende inne i fjellet om den hadde villet, før den lett og behagelig entrer kroppen igjen, og jeg tar et dypt åndedrag reiser meg opp, sier farvel til den gamle furua, og følger elven nedover igjen.
og på hele veien tilbake nedover langs elven føler jeg en kraft i hjertet og en ro i sjelen og en takknemlighet til de som har vandret veiene og tråkket stiene før meg de som vevde denne virkeligeten til å oppstå av drømmestoff, og jeg tenkte at jeg skal gjøre det jeg kan i den kraft gitt meg av store Ånd som jeg kan for at det også kan være noen som går der etter meg. hva skulle jeg ellers gjøre, tenker jeg.
for en vakker opplevelse
