Er midt oppe i mange oppgjør om dagen, og kunne ikke slutte med frykten...her møter jeg sorgen, som sitter dypt i meg.
***
Jeg har vanskelig for å reise ned ( jeg skal tydligvis ned)...ber om hjelp , og panteren min følger meg til en skog.
Det minner meg om en jungel, og jeg merker det slynger seg om meg på alle kanter, blir tettere og tettere.
Plutselig har jeg et samuraisverd i hånden, og begynner å kutte meg frem.
Etter en stund blir jeg grepet av panikk, da jeg skjønner at det vokser sammen igjen rett bak meg, og jeg føler jeg aldri vil komme noen sted.
Jeg ber igjen om hjelp , denne gangen av ørnen. Han flyr over skogen, og har fullstendig overblikk. Han kommuniserer til meg , at jeg kan ta det med ro, snart er jeg ute.
Så jeg finner frem til en lysning, men faren er ikke over enda. Der kommer det nemlig flere villmenn/buskmenn mot meg fra alle kanter. Jeg befinner meg i midten av lysningen og er blitt til en drage.
Plutselig merker jeg at jeg står rygg mot rygg med bjørnen, og sammen sloss vi mot disse mennene. Bjørnen brøler, så de blir frosset til is, og jeg spyr ut flammer for å drepe de.
Vi synker sammen, utmattet på bakken. . Så merker jeg en mørk røyk, som kommer sivende.Da er jeg alene igjen, og merker at røyken gjør meg tung.
Jeg orker ikke reise meg, og alle kreftene mine forlater meg. Jeg tenker;" ..etter alt jeg har vært gjennom, skal jeg ikke stoppe nå..." , men jeg orker ikke mer.Jeg har ikke krefter til å be om hjelp.
Blir overmannet av en slags likegyldighet, og oppgitthet.
Jeg blir liggende ned, og det kommer noen tårer. Da er det som om røyken"reagerer "på tårene, og lettner en smule. Jeg får nok energi til å sette meg opp.
Jeg sier til røyken ( sorgen ) at jeg er lei for at jeg har oversett den, og aksepterer at den er en del av meg. Jeg tilgir meg selv for å ha følt denne sorgen så lenge, og ikke akseptere den.
Da blir røyken til vann, og jeg får vanskeligheter med å holde meg over vannflaten. Jeg svømmer,men blir fort sliten. jeg klarer å be om hjelp igjen, og en stor grein kommer ned. Jeg tar tak i greina og plutselig ligger jeg på tørr grunn. Jeg hoster , puster og peser...til sola kommer frem og varmer meg. Panteren min kommer og slikker av meg vannet( føles som healing), og jeg koser meg i sola.Blir glad av solen.
Jeg blir plutselig slangen. Rundt et bål danser jeg "slangedansen", og går inn i bålet.Der brenner jeg og røyken av meg siver opp. Det daler ned noen hudflak ( av meg ) på bakken.
Disse kommer det kattedyr og spiser opp ( løve , panter og tiger), Jeg er ikke lenger, men tanken min er. Den tenker at jeg er blitt født på ny et sted, men vet ikke hvor.
Jeg går lenge og føler meg som ingenting. Ingenting skjer. Jeg begynner å bli urolig, men da kommer panteren og viser meg til et sted i skogen.
Der finner jeg " meg ", ei lita jente. Jeg omfavner henne og sier at jeg vil ha henne, at jeg elsker henne. Hun er møkkete , så jeg tar henne med til et tjern og vasker henne. Hele tiden gir henne masse kjærlighet.
Hun kommer opp av vannet. Da kommer solen igjen, lyser og varmer henne. Hun smiler og får røde roser i kinna. Jeg går mot henne og vi smelter sammen.
Ligger i det grønne gresset og nyter småfugler og sol.
RITA
Livet og friheten er verdt å kjempe for. 
