Trøtt og sliten finner jeg sengen.
Lei, missmodig, ting har stoppet opp.
Undrende hvordan ting skal løses.
Jeg vil bare sove, sove og sove.
Slangen dukker opp! Jeg blir glad.
Den har vært hos meg den siste tiden,
lekt med meg, gitt meg trygghet og glede.
Den har beskyttet meg, og fulgt meg.
Jeg har lyst til å klemme slangen.
Holde rundt den og kjenne tryggheten.
Den titter på meg med sitt store hode,
jeg ser på den og blir urolig.
Slangen forandrer seg til noe ugjenskjennelig.
Den blir grufull og grotesk. Jeg blir forvirret.
Hvor er slangen min? Den tryggheten jeg har følt
ble erstattet med angst. Den åpner en gedigen
kjeft og begynner å nærme seg meg.
Jeg forstår. Den skal sluke meg. Angsten kryper
oppgjennom kroppen. Jeg har panikk for å være
innestengt. Men tillater at det skal skje.
Langsomt sluker den meg. Jeg kjenner denne
kvelende fornemmelsen, trangt, varmt og
ubehagelig. Jeg ser meg forsvinne inn i slangen.
Det siste jeg ser av meg selv, er hånden i
slangens munn.
I slangen kjenner jeg kroppen etses bort.
Langsomt kryper jeg ut av slangen.
Naken, slimete og ny!
Slangen snur seg mot meg, tar halen
rundt meg, trekker meg inntil seg.
Som takk klemmer jeg slangen.
Den bøyer sitt hode ned til meg,
jeg kysser den på panna.
Den lager en grop til meg med kroppen
og vugger meg i søvn,
med halen som et beskyttende teppe.
Den passer på meg. Jeg er trygg!
Takk takk takk, kjære venn!
Dette var jo rene invigelsen!
Misunner deg litt for at du kan reise så lett... og uten tromma...
