I`m a dreamer, sang John Lennon.
Det var da jeg fikk kallenavnet mitt ”Dreamer”.
Jeg var en lang, hengslete 15 åring.
Skikkelig guttejente.
Opptatt av rettferdighet, nei til atomvåpen, folkeaksjonen mot hasj, og gutter.
Det vil si, jeg var vel egentlig ikke så opptatt av gutter. Var vel mer at jeg likte å være sammen med dem. Til ergrelse for mange av mine klasse venninner.
En av mine beste venner het Nils. Alle trodde vi var sammen. Alle tenkte på oss som et par. Bortsett fra oss selv,da. Vi var bare venner. Iallfall tenkte jeg det sånn.
Nils og Heidi, Romeo og Julie ble vi kallt. Vi hørte ikke kirkeklokkene i det fjerne.
Mine erfaringer med gutter, eller menn om du vil, begrenset seg til møter med en klåfingrete onkel. Det handlet om å ligge still, prøve å holde pusten så lenge som mulig, så jeg ikke vekket mine småsøsken.
Hysj….. ligg still.
”Faen hvis du sier dette til noen. Da må du på barenhjem. Ingen vil ha en drittunge som lyger og sladrer” Jeg holdt pusten og var stille.
I mange år var jeg stille. ”herregud så sjenert du er” sa de, å jeg rødmet som en tomat. Hysj, vær stille tenkte jeg. Ikke si noe.
”Så nydelig jente dere har. Så stille og rolig, en ren liten engel er hun”
Hysj, tenkte jeg. Jeg kan ikke si noe nå. Ingen liker folk som prater.
Da jeg var 17-18 år, ble jeg kalt ”jomfru Hansen”. De skulle bare visst de gutta som sa det. Jeg visste mer om deres kjønnsorganer og drifter enn de kunne ane. Jeg var jo en erfaren elskerinne allerede i 10 års alderen. ”ligg stille og hold kjeft” Det var min erfaring med menn.
Det fristet ikke stort. ”jomfru Hansen” sa de. ”Alle gutta vil ha deg, men du vil ikke”
Nei det er ikke så spennende å ligge stille å holde kjeft, tenkte jeg, men sa ingenting. Helt greit å være ”Jomfru Hansen”.
Da hadde jeg det bedre med mine gutte venner. Kjøpte meg bil, så fort jeg runda 18 år. Den mekka vi på, og stylet innvendig og utvendig. Vi innredet med blå plysj og greier. Det var mitt lune rede, der var jeg trygg og tøff. Vi råna rundt med bil om sommeren, og snøscooter om vinteren. Sladdet, og kjørte om kapp. Det va en deilig tid for ”jomfru Hansen”.
De gutta som eventuellt prøvde å flørte, fikk ingen respons. Jeg skjønte ikke engang hva de drev med. I mitt hode, skulle man bare ligge stille, og ta imot. Helst skulle man nedlegges med makt. Det var det heldigvis ingen av gutta som prøvde på. Mulig de hadde fått seg en på trynet.
”Dreamer”, sa de. Du drømmer du, Heidi. Jeg drømte om dagen, og jeg drømte om natta. Hvorfor skulle jeg ikke det. Allerede da jeg var ni år, ble en av mine drømmer sanne. Jeg drømte om en snill onkel som bodde i Bergen. Han viste seg i soveroms vinduet mitt, iført svart flosshatt og svarte hansker. Det viste seg at han døde i en trafikk ulykke den natten.
Det var da jeg begynte å tro på drømmene mine. Jeg drømte om en rettferdig verden, selv om jeg ikke visst hva rettferdighet var. Jeg drømte om at all krig var slutt. Eller kansje det ikke var en drøm, men en tanke, eller en sang. Tankene mine får du aldri, var det en som sa. Den setningen adopterte jeg umiddelbart. Jeg hadde mange tanker og drømmer jeg holdt for meg selv. Jeg hadde lært å holde munn. Særlig etter at jeg fortalte mine venninner at jeg kunne fly.
Jeg trodde på det selv, at jeg kunne fly. Det var noe jeg gjorde hver gang onkel tråkket over dørstokken til rommet mitt. Mine første flyturer gikk inne på rommet. Jeg fløy fra den ene veggen til den andre, snudde meg, sparket fra og fløy tilbake. Sånn gikk det. Frem og tilbake, frem og tilbake. Alltid innenfor rommets fire vegger. Tror jeg var redd for å forsvinne, hvis jeg prøvde meg utenfor, uten å være ferdig utlært flyver.
En dag ble jeg lei. Jeg tok i bruk Hans og Grete metoden. Hentet et garn nøste fra mors strikkekurv. Bandt det fast i senga, og rundt den ene foten min. Da ville jeg iallfall finne veien hjem igjen, hvis jeg fløy for langt. Jeg fløy ut av vinduet. Ut i verden, eller det vil si, ut i den lille bygda mi. Jeg minnes fly turen som en lys og fri opplevelse.
Det er et spesiellt lys om sommeren nordpå. Når det akkurat har regnet, om natta, og midnattsolen slipper igjennom skylaget. Det er noe rent og vakkert over det.
Sånt lys var det på min første flytur. Jeg fløy over takene i Bamseveien, der alle mine venner sov. Jeg fløy til skolen. En stor tung mur koloss, som virket så utrolig liten fra luften. Jeg tittet inn gjennom vinduene i tredje etasje. Tenk det, tredje etasje, det er veldig høyt. Jeg fløy i sirkler rundt skolen og området vi bodde i. Ikke for langt, trodde ikke garn nøste var stort nok.
Jeg fløy vel ikke akkurat. Det var vel mer som om jeg svevde i luften. Trenge ikke vifte med armer eller ben. Alt foregikk lydløst. Like vakkert og stille, som en ørn som svever for å få overblikk. Jeg måtte riktignok sparke fra, hvis jeg skulle langt. Jeg tok sats, med bena godt plantet i veggen, og strakk ut, som om jeg hoppet høyde. Da fikk jeg et fint svev, å trengte bare ørsmå bevegelser for å manøvrere.
Det eneste stedet jeg kunne gå gjennom vegger og vindu, var i huset vårt. Jeg fløy ut og inn, for å se om onkel var sammen med den lille jenta i senga mi. Var han der, fløy jeg av gårde igjen.
Jeg husker med gru, da jeg skulle fortelle mine venninner om flyveturene mine. ”Du må bevise det. Fly da. Her inne. Kom igjen.” ”Jeg klarer ikke konsentrer meg” sa jeg. ”Det her skal vi fortelle alle. Ingen kan fly. Du lyver. Din løgner” Nå blir et barnehjem på meg, tenkte jeg. Det sa jo onkel, ingen liker sladrehanker og løgnere. Jeg hadde glemt å være stille. Glemt at man ikke skal si noe. Jeg hadde boblet over av glede over flyturene mine, å nå kom jeg sikkert på barnehjem.
De voksne så på meg med strenge øyne å sa at jeg måtte slutte med sånne tull historier. ”Ingen kan vel fly, må du skjønne. Det er ikke pent å lyve, da kommer man ikke til gud” Jeg har vært hos gud mange ganger, tenkte jeg. Der er det fint der. Gud er en koslig mann, men det kunne jeg jo ikke si. Jeg rødmet dypt, å lovet meg selv å aldri fortelle noen om flyturene mine. Ingen skulle få vite om mine drømmer, tanker, eller flyturer. Du er en løgner Heidi. Ingen tror deg.
I mange år trodde jeg ikke på meg selv engang. Ikke før de sanne drømmene kom tilbake. De drømmene som fortalte om ting som skjedde ute i verden, på godt og vondt. Drømmene lyver aldri. Det bare kommer til deg, som et eventyr som blir fortalt. Ikke en løgn historie.
Avisen bekreftet drømmene mine. Det var gode øyeblikk, selv om hendelsene gjorde vondt. I drømmene mine var jeg i hendelsen. I avisen kunne jeg se alt utenfra. Akkurat som i flyveturene mine. Da kom troen på meg selv tilbake. Jeg var sann, ikke en løgn. Jeg var og er en drømmer. Jeg tror på meg selv, og mine drømmer. Jeg vet at drømmer kan bli virkelig. I`m a dreamer, but I`m not the only one.
Heidi
Du er sterk som forteller og jeg kjenner at jeg er umåtelig glad i deg, du berører meg dypt med din historie.
Nei, du er ikke den eneste drømmeren.
Du er virkelig og viktig og drømmene er virkelige og viktige.
RITA
Jeg håper virkelig onkelen din har fått sin straff?! Jeg blir så utrolig sinna når jeg hører historier som denne. Unger skal få lov til å være unger,-det må da voksne skjønne 
