Sjaman.com – Forumarkiv

I rekken av underlige opplevelser, må jeg nesten fortelle om nattens. Det har seg slik at jeg har drømt om en gammel venninne i det siste, som jeg har kuttet kontakten med pga at det vennskapet ble ganske forgifta av kritikk og misunnelse etterhvert. I natt dukket hun opp i drømme og forteller meg at hun skal ta livet sitt(altså min drømmefigur, ikke den virkelige jenta). Jeg aksepterer det, for jeg forstår at det må skje.

Så, når jeg er halvvåken, merker jeg en følelse rundt brystet, jeg føler først at noen prøver å fortelle meg noe. Først tror jeg det er hjelpere som bare vil si at de er der, men så skjønner jeg at de vil vise meg noe. Jeg går bort til skapet og ser at det oser av parafin på veggen og i noe klær som henger der og ved siden av står et ulmende lys. Jeg blir redd, fordi jeg skjønner at det lyset kan komme til å anntenne parafinen og da våkner jeg på ordentlig.

Jeg er rimelig angstherja, men prøver å lytte etter svar på hva jeg kan gjøre. Kutt strengene til det ved siden av deg, er det noen som sier. Jeg aner ikke hva som er ved siden av meg, men jeg får til slutt en følelse av at jeg frigjøres fra disse strengene.

Jeg vet ikke hvorfor jeg drømte om det lyset (eller var det en lucid dream? det var liksom virkelig, uten at det var det). Men jeg antar at det må ha vært noe viktig.

Det som har skjedd i dag, har vært at jeg ble konfrontert med en mistanke jeg har hatt. Om at min mor  snakker om meg, til resten av familien, som om det sto forferdelig dårlig til med meg("jaa, hun sier det går bra, hun smiler jo og sånt...jaaada, jeg må jo tro på det når hun sier det går bra"). Noe som satte meg ganske ut, fordi jeg har vært såpass avhengig av min mors bekreftelse. Kanskje var trådene jeg kuttet, de som forbandt mitt selvbilde, med det  hun mener om meg.

Jeg satt også å så i fotoalbummet hjemme og det var sterkt å se, fordi jeg kunne se på meg selv hvordan jeg ble mer og mer usikker og sammensunket etterhvert som tida gikk. Rundt to årsalderen forsvant lyset fra øynene, rundt fem års alderen begynte jeg å lute med skuldrene og jeg både skjeler og ser innmari keitete ut, rundt tolv års alderen er det som om en slags gi faen holdning har begynt å inntre. Som om å se meg selv forsvinne mer og mer. Det var sterk kost.

Jeg håper at jeg får kuttet alle strengene til det som holder meg fast i dette her, familieklisteret. Godt jeg blir passet på....

Du beretter altid med stor kraft, Sommersky. Tak for det. Det er stærk kost bare at læse om din gennemgang af barndombillederne. Det krymper sig i mit hjerte – både som det sårede barn, jeg også er, og som mor.

Knus

ja det er mye i det du sier vi har alle strenger vi må kutte, av min erfaring er det virkningsfuldt å sende kjærlighet til de det gjelder.
noen ganger sier jeg jeg unskylder dem for deres handlinger,jeg sier ikke at de ikke viste hva de gjorde,
dette gir meg en renselse på en måte veldig lett for meg å godta at det er forbi,det som satt inni meg å slet meg ut,
når det gjelder din mor gi litt spillerom samt sette grenser så blir det til ditt beste,så snur det hun er din mor å vi har valgt våre foreldre på godt å vondt,her snakker jeg av erfaring. jeg bare plapprer i vei med mine følelser,
skulle det ikke passe inn,
så vær så snill å la det pasere jeg ønsker ikke å stå fram som en alviter som vet det beste for andre klem bast

Det er noe med deg som minner om meg selv. Det er litt sterkt. Og det er så flott det du gjør nå.

Dette var godt å lese nå, våknet opp i dag med en følelse av å være så aleine i verden, men den forsvant litt når jeg klikket inn hit og leste. Det er noen som forstår, takk for det. 

tjørn: Takk selv. Jeg ser den jenta på bildene og det er vanskelig for meg å si at det er en del av meg og føle godhet for henne. Men jeg tok en trommereise idag og da var jeg tilbake i hagen hjemme og den følelsen jeg hadde av tilstedeværelse i verden da, det gav meg en påminner om at det har vært godt å være det barnet også, om jeg ikke greier å like henne enda(vondt å innrømme det, men det er sånn det er nå...)



Bast: Takk for råd.  Det som skjer når strenger kuttes, er at jeg skjønner hvordan jeg selv har holdt fast i ting, som har såret meg. Det er ganske utfordrende å innrømme. Og å gjøre noe med. Men skal sende kjærlighet, jeg har prøvd det før og det har også hjulpet føler jeg. Selv om en del av meg føler meg snytt da, det er vel hevngjerrigheten det ...

bluestorm: Det var litt fint å lese. Takk 

Dette med familie er en stor ballast.
Og jeg elsker min, men fanden som jeg har kjempet. Og kjemper.
Og jeg er drittlei av å måtte forklare meg selv, leve opp til forventninger om papirer, velykkethet og tingenes generelle tilstand.

Hvorfor skal man la de ha grepet over seg. Hvem fanden er de til å holde oss nede sm barn for alltid.
Vi har vår rett, som de har gitt oss, til å vokse opp og bli voksne.
Ta grep om våre egne liv og velge selv, utynget av deres forventninger om hvordan og hvorfor ting skal være på en spesiell måte.
Så lenge vi som deres barn har vår egen integritet i orden og ikke forkaster vår egen sjel, mener jeg at de ikke har en råderett over vår gudegitte gave til å vokse og leve i dette livet som de har gitt oss.

Hvilken rett har vår familie til å hodle oss nede som barn, de har all rett til å støtte oss, men det er utilgivelig at foreldre skal holde nede sine barn, som barn.
Vi er ikke barn, vi er mennesker, personer, med vilje, livsoppgaver og mål.
Jeg vil ikke leve under deres åk lenger.
Min gave til dem er å sette meg selv fri, så de har en bekymring mindre, jeg vet for fanden hvordan man går i butikken og kjøper ost.
Det er mitt valg at buksene mine er fulle av trelim og skaperkraft.
Det er deres valg at de velger et liv i et systematisert orden av temmet og underdaning kraft.

Vi som deres etterkommere er pliktig ovenfor oss selv til å reise oss opp fra familiens vaner. Reise oss opp og velge det gode livet, livet som vokser, videre inn i det fullkomne, for hvem av oss kan bli fullkomne under andres åk.

Jeg er meg, de er dem.
Og slik er det!

Bjørnedanser! Dine ord er....

Takk! 

Det var lidt af en opsang, dér, Bjørnebloddanser . Bliv ved med at være skarp

Hm...ja. De er dem og vi er oss.

Er det en ytre eller en indre kamp?

Jeg tror at mine foreldres makt over meg, er noe som ligger i at de ligger der under huden og påvirker, selv når de ikke er tilstede. Som at de sitter på fasiten. At deres holdninger har blitt mine og dertil følelsen av å gjøre feil, når jeg bryter med de. Men for meg handler det mest om en indre kamp, tror jeg. Å kjempe en ytre kamp mot den kvelende engstelsen til moren min, strammer bare nettet rundt meg.

Jeg tror at når du setter deg fri, så er det en gave, som er større enn at de blir mindre bekymra. Når èn forandrer seg, pleier resten forandre seg også. Uten at jeg kjenner familien din. Merker det selv hjemme hos meg ihvertfall...

Men uansett hva resultatet for omgivelsene er, vi kjemper for frihet. Det er vakkert det.

"Sommersky":


Er det en ytre eller en indre kamp?

Jeg tror at når du setter deg fri, så er det en gave, som er større enn at de blir mindre bekymra. Når èn forandrer seg, pleier resten forandre seg også.

Sommersky, jeg tror den ytre kampen ikke trenger å utspilles, om den indre kampen er beseiret.
Du må ta kampen med deg selv først, i det indre...så kommer resten av seg selv. Og jeg synes du er en modig kriger .

Det er sant det du skriver om frihet.

Bjørnebloddanser har skjønt det med frihet. Vi har ikke noen oppgave ovenfor noen andre enn oss selv. Vi har en oppgave å bryte fri fra forventninger
fordi , når vi lever vårt liv som vi er ment til å leve...er vi fullkomne.
Er vi så glad i oss selv at vi velger lykke, speiler vi det ut til verden også. Da kan vi spre kjærligheten ut i bøtter og spann 

"Sommersky":

Hm...ja. De er dem og vi er oss.

Er det en ytre eller en indre kamp?

Jeg tror at mine foreldres makt over meg, er noe som ligger i at de ligger der under huden og påvirker, selv når de ikke er tilstede. Som at de sitter på fasiten. At deres holdninger har blitt mine og dertil følelsen av å gjøre feil, når jeg bryter med de. Men for meg handler det mest om en indre kamp, tror jeg. Å kjempe en ytre kamp mot den kvelende engstelsen til moren min, strammer bare nettet rundt meg.

Jeg tror at når du setter deg fri, så er det en gave, som er større enn at de blir mindre bekymra. Når èn forandrer seg, pleier resten forandre seg også. Uten at jeg kjenner familien din. Merker det selv hjemme hos meg ihvertfall...

Men uansett hva resultatet for omgivelsene er, vi kjemper for frihet. Det er vakkert det.

Det finnes mange måter å være selvstendig på:) En ting er å være psykisk selvstendig.
Man har en vegg rundt seg der man ikke tillatter ting som har eksistert der. Men som man har oppdaget som voksen. Man blir eldre å tenker..
Og til slutt ser man en rød tråd gjennom det livet man har levd. Man blir sittenes igjen å tenker..hvem kan jeg dele dette med..Men å bli selvstendig tankemessig..Er herlig!
Da blir kommunikasjonen på et helt annet plan når man ikke påvirkes. Og hverdagen mye bedre.

Vet ikke om det her var helt riktig skrevet eller berører temaet..men jeg følte for å skrive det =)