Så der lå jeg altså i senga mi...
Ikke lys, ikke musikk.
Bare lydene av huset som beveget seg.
Jeg var ikke klar for å sove, allikevel ganske tøtt fordi det hadde blitt ganske sent.
Lå og så for meg en del bilder en venn av meg har malt og noen av de var faktisk ganske skremmende.
Jeg merket at jeg hadde en bismak i munnen av noen av de mørkeste av de.
Men hadde nå likevel tvunget meg til å studere de, si min mening og forsøkt å svare på hva jeg så som lå bak disse bildene.
Det som overrasket meg ennå mer var hvor rett jeg faktisk hadde hatt i min tolkning av bildene og den forståelsen jeg fikk for vedkommende bare ved å se bildene hans.
Og også hvor sårbar han var i etterkant, han som vanligvis er tøffere enn toget!
Slik lå jeg altså og tenkte, tenkte og tenkte...
Timene sneglet seg forbi og jeg forsøkte å tvinge meg selv til å sove, ved å ikke tenke på noen verdens ting.
Da, var det akkurat som at kroppen min splittet seg.
Halvparten lå igjen på sengen, men den tenkende delen av meg fløy oppover.....oppover og plutselig så jeg bilder for øynene mine.
Det første jeg så var skyer.... masse skyer i aller former og fasonger.
Alle nyanser av grått, hvitt, men også noen ovale svarte skyer som svevde rundt meg.
Jeg likte ikke disse skyene....
De var på en måte truende, som bildene til vennen min.
Så kom en hvit hest travende mot meg...trodde jeg....helt til den kom nær og jeg så den hadde et hvitt horn i panna og vinger som stakk ut fra sidene.
Ok tenkte jeg....NÅ HAR JEG IHVERTFALL SOVNET....men jeg kunne på en måte kjenne dualiteten i "kroppene mine". Og med en gang tanken manifisterte seg, føltes det ut som jeg sank ned mot "den liggende i sengen, meg selv" igjen.
Jeg slapp tanken, tømte hodet og påny var jeg der oppe blandt skyene.
Det var først nå jeg ble bevisst på at jeg ikke hadde fast grunn under føttene.
Stusset littegrann over dette, før tanken vandret videre...hang på en måte ikke fast den heller.
Enhjørningen som jeg velger å kalle den, kom mot meg... På veien rørte den de svarte skyene med hornet sitt og de forsvant.
Jeg likte den med en gang den hadde gjort det.
Vi ble på en måte venner.
Helt nær meg kom den, og jeg ventet nesten, at den skulle begynne å snakke.
Det var ikke hva den gjorde, nå tok den nemlig å gjennombordet hjertet mitt med hornet sitt og det føltes som et hull gjort i virkeligheten, bare at det ikke smertet så veldig mye.
Litt vondt gjorde det jo, men hjertet mitt strålte på en måte med en gang, akkurat som en varm strømm som endelig hadde fått kommet fri.
Så ga den meg et smykke av sølv formet som seg selv, hengt i et kjede av hamp.
Vi fikk øyekontakt... og min puls ble dens puls....før den spiste meg opp.
Jeg ble litt panikkslagen når tennene knasket meg i seg, men det merkelige var at for hvert tygg ble jeg mer og mer enhjørning.
Til slutt, når jeg var ferdig konsumert, var jeg blitt til enhjørningen, men den var der også.
Vi var to i samme kropp og testet ut vårt nye bekjentskap med å fly blandt skyene...
Sveve, leke, teste grenser.
Så fikk vi se månen, den var full og hadde et lite rødskjær.
Det trakk så veldig i oss den veien.
Jeg visste at vi skulle den veien og vi begynte å fly dit.
Hadde fått testet vingene litt nå og følte at det var veldig grasiøse bevegelse vi utførte der oppe i luften.
Plutselig sto en mann foran månen og stoppet oss.
Han så ut som en blanding av indianer og afrikaner, med et besk oppsyn og et farlig blikk.
Noe i hele hans energi ga meg beskjed om at her var jeg IKKE velkommen.
Jeg skvatt og ble kjemperedd og havnet tilbake i senga mi med et brak.
Hjertet dunket så kraftig, at jeg nesten antok at han som lå ved siden av meg hadde våknet av lyden.
Men for en energi jeg hadde.
Kunne nesten løpt maraton, vasket huset og alle naboene sine hus og for den saks skyld... Alt på en gang!
Men han sov like herlig....
I etterkant har jeg ikke vært redd for å se på bildene til kameraten min, akkurat som det jeg syns var skremmende nå har blitt mere håndgripelig og i sin skjørhet vakkert.
Og mannen i månen.... det var høvding Seattle.
(Så et bilde av han på nettet og skvatt himmelhøyt en gang til...
)
