I natt var jeg ute på tur igjen.
Den startet med at et dyr komme frem for mitt indre blikk.
Så den først fra front, da så det ut som en rein, bare at den var helt hvit...
Men så snudden den på seg og jeg så den fra siden.... da lignet den ikke lenger en rein, mere enn kamel med gevir.
Jeg undret meg litt over dette og visste ikke helt hva det var jeg så på...
Beveget meg nærmere og da så jeg det var en en bylt som lå på dyret, som nå tydelig var en rein, slik jeg hadde trodd først.
Men bylten var hvitere enn reinen.
Så falt den ned og jeg så det var en kvinne, helt innsunket i øynene og dratt i ansiktet, men vakker.
(Her er det en liten bit av reisen som har blitt borte for meg)
Neste jeg husker er at jeg står og lurer på hva er det jeg skal gjøre her.
Kvinnen står ved siden av meg, svaiende.
Reinen står litt bortenfor og gresser..
Den følger med, men samtidig virker det som den ikke blander seg inn.
"Hvem er du og hva er du for meg?" spør jeg henne.
Når spørsmålet er stilt blir hun liksom sint...
Hun forandrer seg og går i forsvar på en måte.
"Jeg er hevneren, jeg er her for å straffe deg." svarer hun.
Så ser jeg mange motbydelige ansiktsuttrykk i henne.
En hodeskalle med spisse tenner og en hel haug av disse redselsuttrykkene man som oftest ser i skrekkfilmer.
Av en eller annen grunn klarer jeg å stå der uten å være redd, hodet er klart og jeg forsøker å tenke hva jeg skal gjøre nå.
Det første som faller meg inn er å kalle på kraftdyrene mine.
Da trer det en ulv og en enhjørning frem, akkurat som de har vært der hele tiden, men ikke vist seg. Legger merke til at reinen er kommet nærmere, fremdeles gressende.
Det neste jeg gjør er å be om symmetri.
Men det jeg trodde jeg sa, blir ropt ut, nesten så jeg føler det rister rundt meg av ordet.
Da står kvinnen der igjen, slik hun var i starten.
Blikket hennes er nå på føttene, og hun henger i skuldrene.
Så hører jeg meg selv si... "Jeg erkjenner deg ikke", og jeg hører trommelyden komme.
Raslelyden kommer også, denne begynner å bli fremtredende.
Jeg ser kvinnen begynne å hisse seg opp igjen og så setter jeg opp et speil foran meg.
Da formelig raser kvinnen, hun river i speilet, alle de skremmende ansiktsuttrykkene kommer frem igjen. Hun blir større, villere.
Jeg tenker at hun kommer til å rive dette ned veldig snart..
Kraftdyrene mine står helt ved siden av meg nå, ulven på venstre og enhjørningen på høyre. En slange ligger ved føttene mine.
"Er du så redd for det du ser?" spør jeg, og strekker hånden min mot kvinnen.
Jeg tenker at hun kanskje kommer til å bite meg, at hun vil trenge inn i meg.
Men det virker så naturlig å gjøre dette.
Jo nærmere hånden min kommer, roligere blir hun, og jeg rører hjertet hennes.
Trommene og raslen er nå i en øredøvende intensitet- jeg klarer ikke å høre mine egne tanker.
Og hun starter å gråte...
Men hun er samtidig fri, sårbar, kvinnelig og glødende vakker.
Trommene og raslen dør ut.
Jeg slipper speilet og hun går mot meg...forvandles til en ulv.
Den er nesten blå denne ulven.
Veldig markerte øyne, har en veldig autoritær holdning og har en veldig trenet kropp.
"Du gjorde det rette" sier den.
"Men nå er det på tide å takke"
Jeg snur meg og ser alle de menneskene som har hjulpet meg, vært min styrke.
Jeg ser kraftdyrene mine.
Alle står der bak meg...
De har vært der hele tiden.
Jeg går rundt til hver enkelt av dem,
takker for hjelpen, støtten og muligheten.
Da kommer reinen frem,fra siden, den har jeg ikke takket fordi jeg ikke visste hva den betydde for meg. Dessuten så stod den ikke sammen med de andre.
Den gir meg et puff i hjertet med mulen.
Jeg gir den en klem.
Den ber meg hoppe opp på ryggen dens.
Den skal vise meg noe.
Jeg kjenner pelsen dens er varm, litt seig på en måte og hårene er strie.
Men samtidig er den så myk så myk.
Så begynner en ny reise...
Og her sitter jeg altså, forsøker å fange dybden i reisen, uten helt å ha forstått hva jeg har vært med på.
Hvem var egentlig denne kvinnen?
- Var hun en side av meg?
- Hvorfor var hun hvit når hun viste slike mørke sider?
- Og hvorfor var jeg redd for at hun skulle ta over meg?
Hvem var reinen?
-Er han ett av mine kraftdyr?
Og til slutt..
-Hva gjorde jeg som var så rett?
-Selv vet jeg jo ikke hva jeg gjør alltid engang, bare forsøker å lytte til de råd som har blitt gitt til meg,som jeg føler er rett, og min indre stemme.
Og hvorfor ble jeg ikke redd?
Hvordan kan jeg sitte igjen med et bilde av skjønnhet bak det makabre kvinnen viste meg?
Jeg finner nok svarene etterhvert...
Akkurat nå er det bare godt å skrive det ut.....
Vil også her si.....Takk til alle dere som står ved min side.
Klem
Lilly
