Dette er et lesearkiv av det gamle sjaman.com-forumet. Det er ikke mulig å logge inn eller poste nye innlegg her.
GjenopprettetMedlem
Å velge veien i sitt liv...skaper mange utfordringer!
Fra hjertet mitt...oppriktig talt så elsker jeg min vei, og vet jeg har valgt rett. Jeg har ikke den minste tvil. Min vei inn i sjamanismen. Å hvordan vet jeg at den er riktig? Jo...jeg måtte lete i tredve år for å finne den. På veien mot sjamanismen prøvde jeg andre veier...som ikke bar noen frukter hos meg. De frøene som ble sådd, slo aldri rot og døde hen. Da jeg oppdaget sjamanismen...som et ord på noe jeg var kjent med...uten å vite det...visste jeg at frøet fra sjamanismen allerede var sådd i tidlig ung alder. For alt jeg har trodd på...i mitt hjerte...fra jeg var lita...fant jeg igjen her...på sjamanveien.
Det var så deilig å komme hjem. Finne min plass i en nokså ellers rotløs tilværelse. Det var her jeg oppdaget at mitt livssyn ble delt av så mange flere, å det var her jeg kjente min ensomhet slapp taket...en gjenforenelse med både meg selv og andre...men mest av alt, en gjenforenelse med kraften/kilden/den store ånd.
Jeg har vel alltid hatt en viss form for kontakt med kilden, men jeg turte aldri følge den, for jeg ante virkelig ikke så mye og da ble det noe skremmende istedet. Jeg opplevde ofte ensomheten true meg i form av at jeg følte jeg ikke hadde kontrollen eller bestandig forsto hva som skjedde meg! Eller hva som gjorde at andre så på meg som annereldes!
Veien mot å bli hel...veien mot å føle seg i ett med alt...veien mot min store kjærlighet...altet...er forbanna vanskelig og tøft å stå i...gå mot! Den er definitivt ikke en dans på roser.
Men ville jeg vært foruten?
Nei!
GjenopprettetMedlem
jeg opplever det stadig som en dans på roser...
torneroser med en deilig lukt
og ville heller ikke vært uten
GjenopprettetMedlem
En annerledes vri! Me like!
Takk!
GjenopprettetMedlem
Jeg kjenner meg så godt igjen silva i det du skriver. Veien er ikke alltid en dans på roser. Men som du, sier også jeg, nei, jeg ville ikke ha vært det foruten.
GjenopprettetMedlem
Kjenner meg godt igjen Silva
Ingen dans på roser, men med roser
og jeg ville aldri vært foruten
Hexedoktor'n
GjenopprettetMedlem
Takk dere...det er godt å bli forstått!
GjenopprettetMedlem
Livet er en dans på torneroser! Så bra sagt. Den tar jeg med meg....
Føler at den veien jeg går, hva nå enn den heter for noe, er som om den tar alle de forvirrede erfaringer og følelser og plasser de i en sammenheng. Så det gir mening, en god mening, at alt skjedde for en grunn og at jeg nå kan bruke de som "stepping stones" til å leve det livet jeg innerst inne lengter etter. Det kan føles tøft i blant, men når jeg gjør de tinga jeg må, så føles det fantastisk. Omtrent som å slite seg opp et fjell med snowboardet og nyte turen ned igjen, følelsen av frihet
GjenopprettetMedlem
Takk!
Når jeg skrev innlegget...var det opprinnelig mer skrevet...som jeg fjernet.
Det var en tung dag i går...heldigvis av de sjeldne.
Men det er godt noen ganger å bare si...at veien er slitsom og tung,
selv om den er en dans på torner.
Noen ganger er det godt å bare få uttrykke frustrasjon
en tanke når det kjenns tøft ut. For slik er livet.
I dag...er det så mye bedre.
Mitt rompeavtrykk i sanden i går tok vinden med seg...
og fotavtrykkene fortsetter og fortsetter...
inn i horisonten!
GjenopprettetMedlem
Ja men den er jo det. Noen ganger lurer jeg på (uten å ha noen egen erfaring) om det er litt som å føde barn, det er jævlig når det står på, men etterpå så er det glemt, så er det bare glede, tror jeg?
