Min bevisste kjennskap til reisenes verden har så vidt begynt.
Jeg er takknemlig for denne innsikten gitt til meg, men den vekker også mange spørsmål om de hendelsene som faktisk skjer.
I hvert fall når tankenes/reisens verden og den fysiske treffer hverandre og på denne måten vekker min oppmerksomhet.
Jeg vil dele med dere en av de opplevelsene jeg har fått ta del i når reisene først begynte å bli en del av min bevissthet.
Jeg lå i senga mi og kunne ikke engang vente på en ny reise.
Dette var spennende...
Som en god bok der man ikke kan skumlese seg til slutten, fordi historien blir skrevet etter hvert som jeg deltar i den.
En stille vind tar tak i meg, er i meg, rundt meg, men også over meg - Jeg er på vei inn i en "reise".
Det var i en slik stund at jeg traff dem den første gangen. Alvene, skogsfolket.
De yndige, lekne, men også majestetiske skikkelsene som omgir seg med en stoisk ro av kunnskap innhyllet i barnemagi.
De ga meg styrke bare ved å være der sammen med meg, de gav meg trygghet og respekt. For ikke å snakke om tillitt...
Etter hvert kom også dagen da de ønsket min hjelp. Søkte meg og ba meg komme.
Så jeg reiste, undrende på hva de kunne trenge hjelp til...
Ut av vinduet bar det, inn i skogen som nå var blitt et magisk sted, full av liv og håp, men som også rommet en trykkende stemning.
Jeg fant dem i en helling rett ved en fjellknaus, i senter, der man kan skue ut over hele skogen og ut av skogen.
Igjen ba de om hjelp. Jeg følte meg hjelpeløs der jeg sto. Janteloven slo innover meg og inn i meg som en klam knugende tåke og i min fortvilelse over å ikke kunne hjelpe disse vakre skapningene følte jeg trang til å gråte.
Til slutt klarte jeg ikke å holde følelsene inne lenger og lot dem komme. I samme øyeblikk ble jeg skapt om til en rød fugl med stort nebb.
I stedet for gråt kom det et skrik fra meg.
En lyd ble laget langt nede i magen, kom ut av meg og drønnet ut over området lik bølgene/ringene av en stein kastet med stor kraft ned i stille vann.
Jeg ble meg selv igjen, slik jeg kjenner meg selv, med det samme lyden slapp. Allikevel var jeg forandret.
Jeg kjente meg tom, akkurat som det var gått hull på en ballong, men samtidig fylt av en enorm frihetsfølelse. Renset.
For alvene sto der, glade.
De formelig glødet av lykke og omfavnet meg.
Skogen var renset, jeg var renset og alvene kunne på ny føle seg trygge.
Den trykkende følelsen i skogen var forsvunnet.
Jeg kjente vissheten i meg selv, jeg var ferdig med denne reisen, og skled inn i min fysiske kropp igjen.
Som alltid etter en reise full av energi og veldig våken mentalt.
For et par dager siden fikk jeg lyst til å fysisk gå ned dit til dette stedet, jeg ville se det igjen og kjenne på hva som er der.
Jeg vandret inn i skogen igjen, så at mye søppel var kastet der og jeg plukket opp det jeg klarte.
Da jeg kom ned til plassen fikk jeg se at ei gran hadde veltet.
Den ligger med rota opp, eksakt på det stedet jeg ble til en fugl den gangen.
Treets røtter var revet opp og røttene etterlot et stort, dypt hull i jorda.
Rundt treet følte jeg det som en boble/kuppel av energi hadde satt en sperre på området.
Akkurat som denne lille biten av skogen nå var blitt en skjermet plass.
Satt og tenkte for meg selv at det var alvenes plass inni den boblen, og å trampe inn i en annens hus uten invitasjon ikke var så hyggelig gjort.
Alvene har jeg heller ikke sett siden jeg ble til fuglen.
Men i hjertet mitt vet jeg at de dukker opp igjen hvis jeg, eller de trenger det.
Men jeg undres etterpå hva som egentlig har skjedd?
Var det kreftene bak skriket som felte treet?
Eller var det vinden?
Eller var det bare tilfeldigheter......?
Klem
Lilly
Jeg har et rotvelte som jeg går til noen ganger for jording. Kanskje, hvis du spør, om du kan bruke dette stedet til noe? Man trenger ikke noen invitasjon, om en bare banker på og spør pent
Tenker at det kan ha vært vinden OG kreftene i skriket, ihvertfall ikke tilfeldigheter. Det tror jeg ingenting på
Alt henger sammen, på en eller annen merkelig måte.