Jeg tenkte. Jeg trodde. Jeg tok feil..
Alt ble så bra.
Jeg fant tilbake til alt det gode i barndommen.
Jeg fikk et helt annet forhold til foreldrene mine.
Fjorden der hjemme ble et godt sted å komme til.
Mannen min ble den flotteste i hele verden.
Vi fikk en hyggelig humoristisk tone på jobben.
Jeg oppdaget at jeg faktisk er dyktig i den jobben jeg gjør.
Jeg likte (og liker) menneskene rundt meg.
-men det er vel bare jeg som har forandret meg det siste året, eller..?
Så tenkte jeg "Jaha, nå kan jeg trives og kose meg med livet mitt og bare ha det fint."
Jeg trodde at jeg var "ferdigbehandlet" og at jeg ikke trengte å jobbe mer med meg selv nå.
Jeg tenkte at jeg nå kunne være helt vanlig, som alle andre.
Jeg tok feil.
Ulven hentet meg en kveld.
Den tok meg med til gammene ved den store innsjøen der Áhkka bor.
Ulven satte seg ned utenfor en av gammene og jeg gikk inn.
Áhkka satt ved bålet.
På forhøyninger langs veggene rundt satt kvinner, mange kvinner.
Jeg satte meg ned, og ventet.
-Du må åpne deg for fellesskapet.
To kvinner kom og satte seg på hver sin side av meg og la hendene på skuldrene mine.
Og så kom joiken.
Først helt lavt, som nynning bare. Så høyere, med flere stemmer.
Joiken fylte hele gammen og hele meg, og jeg var med!
Livlig, springende og siden rolig, rolig.
-Du kan slappe av nå, vi er her. Du er ikke alene.
Jeg tok feil. Jeg er ikke ferdig. Jeg er ikke fremme.
Men jeg skal trives og kose meg og nyte veien.
Selv om jeg ikke vet hvor veien går og hvordan jeg skal komme videre.
Náste.
Ja,sånn er det nok heldigvis! Jeg har også tenkt at nå er jeg ferdig med akkurat det temaet. Så går det en stund og så er det på'n igjen. Og nå sier jeg: heldigvis! Visst er det slitsomt,-men tenk så kjedelig det ville blitt uten alle utfordringene 


