Noen ganger føler jeg at det ligger ting i mørke kroker, som byrde ryddes ut. Men det er som om det legger seg en tåke over disse stedene og så blir jeg blind for de. Men denne blindheten er fryktelig plagsom, for jeg er oppmerksom på at det er noe jeg ikke ser. Men jeg kjenner også en fryktelig motstand mot å fjerne det jeg ikke ser, for på sett og vis har jeg blitt vant til å ha det der.
I dag var et sånt øyeblikk. Jeg har en stor sten ute i skogen som er spesielt fin å sitte oppå, som om ting blir klarere der. Vel, i den mørke kroken fant jeg til slutt min ekskjæreste. Først prøvde jeg å snakke med han, men så at han var død. Selv om han virket levende, øynene åpne og alt. Jeg tok en avgjørelse før jeg rakk å ombestemme meg, ba åtseletere komme å ta seg av den døde. Det var virkelig vanskeligere enn jeg hadde trodd. Bestemte meg for å bare la de gjøre jobben og lukke øya til det var over.
Da jeg gikk hjemover satt det plutselig en padde i stien. Ikke en sånn brun vanlig padde, denne hadde en nydelig grønn farge. Men det var jo fremdeles en padde. Jeg måtte le litt da, tenkte at da var prinsen blitt omgjort til en padde igjen. Eventyret var definivt over for godt.
Kan også nevne at slutten på turen endte med at jeg møter en vakker mann som ligger og soler seg utenfor nabohuset, vi smiler og hilser og jeg begynner å lure på om jeg har havna i noe slags Disney eventyrland. En kan begynne å lure...Men jeg klager ikke asså!
Jeg har sansen for den selvironien du skriver dine oppdagelser og erfaringer med.
Magien er overalt når vi bare er oppmerksom på den.
Keep on moving!
