Denne gangen ble jeg bare dratt inni reisen.
Uten forvarsel havnet jeg i skogen, ved en steinsirkel.
Det var natt og hele landskapet var blått.
Som alltid ved denne sirkelen skulle jeg til å stille meg i midten.
Midt i mellom de 21 steinene stilte jeg meg som alltid, ansiktet vendt mot sør,
skogen bak meg og den åpne fjellskrenten foran meg.
Allikevel følte jeg at det var noe som var annerledes, akkurat som energiene gikk baklengs.
Fikk ikke helt tak på hva det var, før jorden i sirkelen forsvant, og jeg raste nedover.
Først gjennom et hardt parti av fjell, fikk ikke bremset her, redd for å holde meg fast i sidene og kutte meg opp ordentlig. Så gjennom et parti av våt jord som luktet gammelt.
Her var det mange røtter som stakk ut i det som nå hadde blitt en tunell nedover.
Her kunne jeg gripe fatt i røttene, slik at jeg fikk litt oversikt over hvor jeg var.
Så markene krype rundt i jordskorpa. Samme med biller og andre små innsekter.
Opp kom jeg ikke så måtte bare fortsette nedover...
Jorden varmet, ga trygghet men også den rolige stille freden som gjør at man slapper helt av.
Hadde den følelsen man får når man kryper godt ned i dyna, med fotbukt.
Enda dypere skulle jeg, nå var jorden helt ren, hverken grener eller innsekter.
Dette gjorde at jeg var redd for at den skulle falle sammen, tette tunellen og la meg begraves i dypet.
Men tunellen var stabil, like rund som når jeg startet.
Jorden luktet søtt nå.
Plutselig var jeg i bunn.
Kjente den vemodige følelsen i meg fordi nå ville jeg lenger, dypere.
Startet å grave med hendene, og hadde ikke børstet bort mye jord før en
blå glitrende kule kom til syne.
Den var på størrelsen med en fotball.
Jeg tok tak i den og løftet den opp, samme sekund startet den å fyke oppover.
Jeg hang med, som hendene mine var limt fast i kulen føk vi oppover og oppover.
Turen gjennom tunellen som hadde tatt så lang tid ble tilbakelagt på sekunder.
Høyere og høyere føk vi.
Forbi skyene, solen og månen, forbi stjernene.
Allikevel var det som de var med oss på turen.
Etterhvert ble jeg lei av å henge på slep etter kulen som ikke virket som den ville stoppe.
Snurret meg rundt den som en ball.
Da stoppet den, lot oss smelte sammen til ett.
Kroppen min var ikke lenger, den var borte.
Men jeg var allikevel.
Lik en glitrende masse av blått stjernestøv.
Så slapp den meg, og jeg oppdaget at jeg svevde.
Og jeg ble bevisst en stjerne som var rett ved siden av oss, der smatt kulen inn.
Og her sto jeg, visste ikke veien videre, heller ikke veien tilbake.
Om det var noen vei tilbake for en uten kropp.
Da kom enhjørningen til meg igjen, veiledet meg gjennom intetheten.
Det lå plutselig en verden foran oss og en rev kom oss i møte.
Fulgte meg innover i landskapet, som var så friskt, så rent. Som tidenes morgen.
Jeg undret meg over elvene, de rant akkurat som i besluttsomhet. Akkurat som hver dråpe i elven hadde sin bestemte mening, sin bestemte oppgave å fylle.
Gresset var mykere enn den mykeste silke. Trærne spilte de vakreste melodier i duett med vinden.
Jeg tittet på reven.
Den bare ristet på hodet, og fortalte meg at jeg skulle lytte en gang til.
Da så jeg det, nærmere sagt følte det i hver celle i kroppen min at alt dette var i samspill.
Trærne spilte ikke bare med vinden, men med dyrene, gresset, vannet..... ja med alt.
Vannet var ikke bare i elven, men i alt som lever og gror.
Og alt glødet, jeg glødet, jeg var også en del av helheten.
Godt sa reven...
Så tok den meg med til et av de store trærne ved elvebredden.
Røttene til treet skapte inngangen til et hull dypt innover i jorden.
Den gikk sammen med meg, men vi hadde ikke kommet mange meter før en stor fugl som lignet på en kjempeørn stoppet oss.
Hva vil dere her sa den, sperret veien videre.
Forståelse datt det ut av munnen min, selv om hodet mitt vandret i retning av mange andre svar....
Godt sa den, gikk til side, slik at vi fikk gå forbi.
Da så vi tre kjempe egg i et rede bak fuglen. Reven passet på at jeg så de, men dro meg videre uten å stanse.
I enden av denne bortover tunellen, kom vi til en dør skapt av jord.
Den var holdt sammen av røtter, kvister og blader.
Steiner laget enn helle foran døren og en gammel sopp var dørhåndtak.
Vi gikk inn....
I mørke, tommhet, ikkeno.
Det eneste lyset kom fra meg selv.
Igjen lurte jeg på hva jeg skulle gjøre her og søkte rundt meg etter svar.
Fant ingen..
Surret rundt og rundt i leting, ba om hjelp fra kraftdyrene mine som bare sto å så på meg.
De ventet..
Til slutt tenkte jeg at ja vel, er det her jeg skal være. Er det vel her jeg skal være.
Slapp kontrollen helt, satt meg ned og omfavnet mørket.
Godtok det.
Da kom stien,
veien som ledet i en spiral oppover.
Jeg fulgte den i andektighet.
PÅ toppen møtte vi en drage,
allikevel ikke en drage, for den hadde enhjørningens horn i pannen.
Den takket meg for at jeg hadde gitt den friheten, sa den ville gi meg en gave fra hjertet som pris på dens takknemlighet.
Dragen begynte å puste...
Dype åndedrag..langt nede fra magen.
Og så blåste den ut en stor boble av lys.
Inni den befant jeg meg...
Og havnet tilbake ved middagsbordet.
Det hadde bare gått et par minutter.
Nå sitter jeg og tenker....
Klem
Lilly
En fin reise Ordet drage betyr bl.a. "å se".
Symbol på åndelig rikdom.
Den gjør deg oppmerksom på en skatt som ligger dypt begravet i det ubevisst -
vanskelig å få fatt i - dragen er vokteren av skatten.
Tegn på en begynnelse eller en innvielse.
Evnen til å finne det du søker.
(Kilden her er Kenneth Meadows)
Hexedoktor'n
