Svalestup på årets lyseste dag
I går, Solhvervsdagen, den crazy sjamanens festdag, ble i sannhet en omsnudd festdag for meg. Jeg var innvitert på bålsermoni, men sa nei. Noe i meg sa ifra, om at jeg måtte reise i mitt mørke på egenhånd, på dette årets lyseste dag. Det var ikke mye latter og oppstemt glede hos meg, store deler av dagen i går. Jeg trakk Reid-runen og jeg fikk ganske visst, reise med torden og lyn. Jeg var verdens verste menneske på denne jord, i går. Hver gang jeg får opp den følelsen, kommer også følelsen at jeg er tilbake til der jeg var, før jeg kom til Ailo, og at ingen ting nytter, jeg greier ikke å forandre meg. Inn i en vond depresjon bar det. Den satt fra øverst i magen og ned forbi navlen. Men denne gangen var den ikke fullt så skremmende som i romjula, da jeg virkelig ble fyllt av frykt, fordi jeg bare ville dø. Nå også, kom dødslengselen, men den var mildere. Jeg ønsket å forsvinne fra jordens overflate. Kanskje søkte jeg trøst hos Moder jord, for å kunne reise gjennom denne depresjonen? Jeg følte meg venneløs, men denne gangen var følelsen tosidig. Noen holdt seg unna meg, fordi de ikke likte den måten jeg var på, eller så var de redd for meg. Men samtidig kjente jeg på, at jeg selv trakk meg unna folk. Jeg var jo som sagt det fæleste menneske på jord. Jeg trakk meg delvis tilbake fra omverdenen, frivillig.
Med jevne mellomrom satt jeg ute på terrassen. Plutselig ble luften fyllt av sorte svaler, det var helt tett. Jeg tenkte at den evnen til å fly lett som en svale, høyt og lavt, den har ikke jeg. Og elegante svalestup, det er ikke på den måten jeg dykker ned i mitt eget mørke. Fylt av frykt er jeg, i det jeg kjenner at noe gammelt presser på. Det er gråt og jammer, ikke særlig elegant er jeg, i det jeg blir dradd ned i mørke.
For å komme forbi frykten, har jeg fått en ny medisin. I forgårs, midt på lyse dagen, også denne gangen, tok det tunge fatt i meg. Jeg inn i senga og under dyna, gråt som om hjertet skulle briste og så inn i tung søvn. Rasende våknet jeg opp. Jeg var så sint, at jeg lå å vrei meg, raseriskrik fyllte mitt hode, men ikke en lyd kunne høres gjennom veggen, familien merket ingen ting. Jeg satte meg opp på sengekanten og kylte putene ned i madrassen. Så inn på sonen for å skrive til en venn. Plutselig kjente jeg kraften i raseriet, den var utrolig sterk. En annen venn, har for noen uker siden lært meg å sende slike følelser ned i jorden, før jeg går inn i gamle traumer og forteller om de, som tenkt, så gjort. Jeg visste også at den jeg skrev til, ikke ville bli redd for mitt sinne. Det gjorde utrolig godt å kjenne på kraften i dette raseriet. Men det var først i dag, jeg skjønte at det åpnet opp for å ta imot det aller vondeste; depresjon i total ensomhet og mine egne skyggesider. Det var raseriet som førte meg forbi frykten, for kjenne i kroppen det gamle vonde, til da glemte kroppsopplevelser. Og det gjør forbaska vondt, når dette gamle rir gjennom kroppen, det kan jeg skrive under på. I skrivende stund lurer jeg på, om det også var slik, den gang da. I tilfelle forstår jeg hvorfor jeg som barn og ungdom ikke hadde sjangs til å komme meg forbi dette på en god måte.
I går, i skymingen, mens jeg satt ute på terrassen igjen, fløy det små sorte vingevesen fram og tilbake i stor fart. Jeg ble totalt forvirret. Er det en eller fler, tenkte jeg, der jeg satt uten vidvinkelsyn, inne på terrassen, er det svalene? En, kan jo umulig snu så brått, for å fly frem og tilbake. Og måten de fløy på, var også merkelig og hodet så så rart ut, men uten briller ser jeg jo ikke skarpt, så jeg satt der en stund og iakttok dette fenomenet. Plutselig detter det inn; det er flaggermus. Og jeg, som i hine hårde dager var redd for slike vesener. Jeg kjente på angsten nå også, men jeg tvang meg til å sitte helt i ro, godt forankret i en siggarett. Da får jeg grei beskjed; take care. Den samme beskjeden fikk jeg fra Eika, sjeletreet mitt, på øya i havgapet. Det var da et hemsvindu i en ubebodd hytte, slo i vinden. Jeg tenkte straks på spøkelser, men jeg tvang meg til å gå bort til Eika for å spørre den hva dette var for noe. Take care, sa den, og mer ville den ikke si. Jeg var ikke særlig høy i hatten, da jeg snudde meg for å gå tilbake. I det jeg så opp mot vinduet og det mørklagte loft, uten beboere, sa jeg høyt til meg selv, uansett hvem som har tilhold deroppe, kom deg opp i lyset. Det er mye som har kommet opp i lyset, i løpet av den siste måneden eller så. I dag trakk jeg Wynja-runen, gledesrunen. Med humør og ikke så lite selvironi sitter jeg nå her og taster inn de siste ord til dere. Redd for søkelser? Hmm...
P.S. Da den siste flaggermusen fløy forbi, sa det bare poff, og så løste den seg opp i tomme luften, rett foran meg.
Det må være dette som kalles for magi. Skulle tro det var noen som sto der med sin tryllestav og forvandlet
den til stjernestøv. Men jeg så ingen Merlin, gjør du? D.S.
sånn jeg ser det har det med avslutninger og begynnelser, følelsen kommer om at du hadde i nåtid trengt å komme deg nær vann å naturen, da dette vil gi deg en ny kraft å kjærlighet fra universet vil omfavne deg fra flere hold vi lever i magiens verden åres lyseste dag for deg gikk fra mørket mot lyset måtte dette gi deg en opptur,
hadde et ønske om å treffe deg når vi var i Isterhågan,når det er sagt så var jeg tatt så av energien der så jeg fikk ikke helt den mennesklige kontakten med sonevennene som var der som jeg ønsket,
men er man på tur i energien så er man på tur,
jeg fikk mer en nok ut av den flotte plassen som jeg var ydmyk for å trenger ikke venne tilbake, fikk navn kanalisert
Florence Nightingale, dette var en ære for meg som jeg tok med meg i mitt hjerte.
det er ikke ofte jeg reiser rundt,er det meningen får vi treffes en gang det hadde jeg sett på som veldig hyggelig
klem bast
lykke til videre 