Hatets sorte pil
In the end
all that is
is Love
Det var fireåringens healingsang til meg selv.
En vekkerklokke kimte langt borte.
Sakte kom jeg ut av søvnen.
Sorg, to øyne, fuktige som to dype brønner
fyllt med vann.
Så med ett, en syltynn sort pil,
med full kraft traff den meg rett i hjertet.
Det var ufattelig vondt.
Den hadde samme sterke kraft som en laserstråle,
men det var ikke lyskraft, den var sort.
I noen sekunder var jeg totalforvirret.
Sorg i øynene, hatpilen som traff hjertet.
Jeg har selv bedt om å få klarsyn, å se ting i hvitøyet.
Så skjønte jeg det; det var mitt eget hat,
som rammet meg selv.
Jeg hadde ikke maktet å ta dette inn,
uten en megastor dose kjærlighetsmedisin.
Jeg har ikke skjønt hvorfor flere har sagt
om og om igjen til meg; husk du er omgitt
av kjærlighet, husk du er god.
For å greie å kjenne på hatet, jeg har lagt
lokk på, i så mange år, er kjærligheten den
eneste medisin som hjelper. Så begynner jeg
å tenke på; når startet det hele. Var det med
barnets raseri som ikke fikk lov til å komme ut,
ikke uten at det fikk de forferdeligste konsekvenser.
Jeg har gått inni følelsen av ensomhet, i lang tid nå.
Selv omgitt av venner, har jeg følt meg venneløs.
I ferien på hytta, i juni, fikk jeg opp frykt.
Noe jeg fryktet, som kom utenfra. En sonevenn,
som snakker i gåter, for at jeg skal erfare og
erkjenne selv, fikk meg til å oppdage at det jeg
frykter, er frykten for meg selv. Hat er en slik
følelse jeg frykter. For når en tynn, sort hatstråle
kan gjøre så vondt, hva kan ikke undertrykt raseri,
som har utviklet seg til til hat, volde av skade,
i det, det i en trengt situasjon, fosser uhemmet opp til
overflaten?
Jeg har vært på vei inn i følelsen av at ingen
liker meg. Veien er ikke lang til å tro at noen
hater meg. Og galskapen som vekkes da, er
forfølgelsesvanvidd. Der har jeg i stunder vært,
i barndom, ungdom og som voksen. Så var det bare
jeg selv som ikke likte, og ikke aksepterte, som
fryktet denne mørke følelsen i meg selv.
Noe av det første jeg skrev på sonen var disse
linjer;
Tårer av smerte
tårer av sinne
tårer av hat
tårer av selvhat
Jeg gikk inn i totalfrykt etterpå.
Det gikk nesten et halvt år, før jeg turte å
lese det om igjen. Nå tåler jeg det, slik er det.
Nå, når jeg har fått kjenne den smertefulle følelsen
av selvhat i kroppen, innser jeg at jeg ikke har greid
å ta dette inn før nå, ikke som en følelse i kroppen.
Jeg har jo erkjennt det med hodet, det var ikke nok.
Uten intensjon, og uten å være klar over det, rettet
jeg et slikt hat mot en venn. Det traff hardt, det var
som om, ja nettopp, en sort pil i hjertet. Det var der
og da jeg fikk opplæring i å sende det rett ned i jorden.
For å virkelig forstå hva jeg gjorde den gang, måtte
jeg bli rammet av mitt eget hat. Jeg måtte først våkne
opp og bli bevisst at jeg bærer på slike godt bortgjemte
følelser. Og det har jeg ikke greidd før i dag. Jeg har ikke
tålt det uten kjærlighet og aksept.
Ja, jeg våknet ettertrykkelig opp i dag. Med sorg innser
jeg hva jeg har gjort med meg selv og andre, i det jeg har
sendt ut sinne, som var oppdemmet hat, men skjult for
meg selv. Det er ufattelig vondt å bli rammet av den
sorte hatpil. Jeg aksepterer at jeg har hatfølelsen inni meg.
Kjære åtteåring, velkommen hjem, jeg elsker deg.
http://www.youtube.com/watch?v=nfbOHebi ... re=related
