Det indre bilde, som jeg fikk av treet.
Det var 2. sjamansamling på Mesnabakken. Vi skulle ut på en kveldstur. Vi skulle prøve å få kontakt med et tre. Ailo valgte ut en høy furu og snart står vi i en ring rundt den. Vi er i hver sin boble og treet i sin boble. Så skulle vi åpne oss opp – la en lysstråle eller en lysende pil komme ut fra solar plexus eller fra hjertet og inn i treets boble, slik at det ble et kretsløp.
Jeg lukker øynene. Treet er ikke lengere et furutre, men et svært lauvtre med blader som henger langt ned og berører håret mitt. Jeg merker energier, som kommer fra treets røtter og stiger opp i meg. Etter en stund er det som om jeg er en plante med safter som går opp og ned. Jeg åpner øynene, eller gjør jeg? Nå ser det ut som treet har øyne og jeg merker at det taler til meg, men ikke med ord. Det er som om det sender meddelelser inn i kroppen min. På et tidspunkt føler jeg at treet og jeg har samme hjerte. Plutselig får jeg et indre bilde. Jeg ser en kvinne i en foss, det er et fossefall med et klippframspring bak og hun bader i vannet fra fossen. Det er et skjønt fjellandskap og lyset fra solen skinner i fossen og vannet fra fossen faller ned over kvinnen i sollysets farger. Jeg skjønner at det er jeg som er kvinnen og at bildet er i hjertet mitt. Det er et bilde fylt med glede og ro.
Og det beste av det hele. Etter at meditasjonen er ferdig har jeg stadig bildet med meg og kan ta det fram igjen.
Da jeg senere er på ferie i Troms og på en liten fjelltur står jeg og ser på et liten vannløp og plutselig er bildet der igjen. Jeg mediterer på det og får troen på at jeg nok skal komme meg over fjellet den veien jeg har tenkt selv om jeg er noe usikker på området og det heller ikke er noen skilt der. Med en gang er jeg helt sikker på at det vil lykkes og det gjør det, for da jeg ikke lenger finner veien dukker en eldre lokalkjent kvinne opp og vi slår følge resten av veien, selv om hun egentlig hadde planer om å snu. Et fint møte og er rart sammentreff.
Nettopp det bildet kom også til å følge meg flere ganger på samlingen på Mesnabakken under to trommereiser på litt spennende måter.
Vi skal jo gå ut fra et sted i naturen for å begynne trommereisen, og siden jeg ble veldig gla i det bildet er det det som først falt meg inn før jeg rakk og tenke over det.
På den ene trommereisen var det imidlertod ikke lenger kvinnen som sto i fossen, men en svart ravn og jeg skjønte straks at det var en venninne av meg som nylig døde. Hun førte meg på vingene sine til kysten av sitt hjemland, Chile, der hun viste meg klippene og sjøløvene som lå og slikket sol. Men der forsvant hun og jeg måtte komme meg tilbake på egen hånd. Heldigvis dukket det opp et skip, som så ut som fra forrige århundre og fraktet meg tilbake til en havn i Norge og jeg fant fossen igjen.
På en annen trommereise som gjelder reisen til forfedrene, men som også skulle være krigerens reise, der ser jeg straks igjen fossen, men da er det en tidligere kjæreste som står og bader i fossefallet. Jeg aksepterer det, selv om han ikke er en forfader ( eller kanskje er han det i et tidligere liv? ). I hvert fall har han lært meg mye om naturen for han har et veldig tett forhold til naturen og er tett knyttet til fjellet. Jeg løper etter han over fjellene og vi forfølger en flokk reinsdyr, men plutselig er de hvite reinsdyr som flyr over himmelen.
Jeg flyr med dem og lander ganske så brått i en helt annen verden uten han ! Ikke nok med det, det hele føles ganske uhyggelig, nesten som et mareritt. Jeg både ser og ikke ser. Jeg ser at jeg er midt i en krets med en masse folk og i midten står en mann, eskimo eller indianer med svart hår og svart hårpisk og med skinnstøvler. Over hodet svinger han en krum kniv. Det er en masse krangel der, konflikt eller uvennskap, ikke vet jeg, men øyelokkene mine beveger seg i hastetempo som under en drøm, men det er en masse jeg ikke ser, eller ikke har lyst til å se. Jeg registrerer at det er et land med mye is og snø, men også treer. Jeg ser ikke igloer, men masse bikkjer i bakgrunnen. Store bamseliknende bikkjer, ikke huskier. Jeg tenker at dette må være Alaska eller Canada, men føler konstant frykt og ubehag og ønsker bare å komme meg tilbake. Men nå er det ingen hvite reinsdyr, så hva skal jeg gjøre? Heldigvis er det alltid hjelp å hente i lyden fra trommen eller snarere sangen som er mellom trommeslagene og som er som lyden av vinde og torden. Ikke vet jeg helt hvordan det skjer, men jeg reiser i hvert fall med lynet og det går som bekjent fort, så straks kommer jeg tilbake til Norge og rett inn i fossen.
Etterpå har jeg tenkt en del over hele opplevelsen. Var dette noe som fant sted i et annet liv ? Eller er denne opplevelse i sjamanverdenen et symbol på noe jeg opplever i dag, som jeg kanskje heller ikke liker, og kanskje heller skulle skifte ut, men lukker øynene for? Kanskje er det både og ? Jeg vet ikke, hva tror du som leser dette ?
BIRI.
Ser at det er ditt første innlegg, så velkommen til deg
Jeg syntes det var spennende å lese om opplevelsen din.
Jeg får liksom en følelse av at denne opplevelsen både var symbolsk, og et tidligere liv. Dette er noe jeg tror du føler på selv.
Interessant var det i allefall.
)