Sjaman.com – Forumarkiv

Du er meg

Uforvarende stakk jeg knivspissen rett i fingertuppen i går
da kommer det til meg;
gi en dråpe blod til trommen din
det ble to

Det er så stille på sonen
det er så stille her inne
at jeg snart kan høre
min egen stemme
forundret kjenner jeg
at det gjør meg godt

Jeg lytter etter det som ikke lager lyd
en liten dunfjær
seiler forbi i vinden
en stemme inni meg
som jeg ikke har vært i stand til å lytte
oppmerksomt på
en hvisking i luften
som jeg ikke helt har fått tak i
før det ble stille omkring meg
og i meg

Men da jeg trakk iss-runen i går
satte det seg noe tungt inni meg
midt i magen
jeg er nok litt redd fremdeles
for hva som vil komme tilsyne
under neste lag med is som tines opp
det er en del av meg
som strever med å bli hørt
det er 21-åringen meg

Jeg åpner opp for deg, kjære du
kom tilbake, jeg vil ta hånd om deg, respektere deg
du behøver ikke skade deg selv lengre, for å bli fri
jeg tilgir deg, du kunne ikke ha gjort ting annerledes den gang da
for å overleve, jeg ser det nå

For å bli fri, måtte du reise bort
ut i verden, uten trygghet inni deg
det var eneste utveien da

Du måtte vekk fra det som holdt deg fast
det som stemplet deg som utsvevende og uansvarlig
du er også en del av meg
kom tilbake nå
jeg kan ikke leve helt
uten deg

Det er søndag, det regner, det er grått
det er stille, det er fred
først nå kan jeg ta imot
dine tårer, din smerte
som jeg la lokk på
du er meg og
jeg er deg
skam og skyld, frykt og raseri
det skal vi gjennomleve sammen
veven skal bli hel igjen

Jeg tenner et gult stearinlys for oss
jeg brenner månerøkelse
jeg tar bergkrystallen som jeg sov med under puten
fullmånenatten, i mine hender
og ber en bønn for oss
Nå trommer jeg deg tilbake
trommeskinnet er slakt
det buldrer og braker
det er som torden og lyn

Som et andreaskors legger jeg
den store ørnefjæren og trommehammeren
oppå trommeskinnet
la det skje
jeg er rede
din stemme vil bli hørt

Og stillheten var god

Andreaskorset, formet av en ørnefjær
og en trommehammer
det er så vakkert der det ligger oppå
den blå trommen min
jeg må bare legge ned bergkrystallen også
øverst å den ovale trommen
nederst får bjørnekloa fra Sibir sin plass

Da ser jeg det; jeg er på vei til å
skape mitt eget mandala
i sør legger jeg den reneste, rene sølvkrystall
i nord en gammel messingbjelle, med yakhornhammer i
den er et minne fra Tibet

Ørnefjæren blir det høyeste
trommehammeren av tre bjørkegreiner kommer fra jorden
i korsmidten mellom fjæren og hammeren
får det runde skrinet, med røde hjerter på, sin plass
alt synes riktig
det er vakkert
jeg vet ennå ikke hva mitt mandala vil vise meg
alt bare skaper seg selv
det kommer til meg
i stillheten
er det godt å være
nå er jeg klar for en tur ut i regnet

så vi begge skar oss i fingen i går å jupt det skar seg ned, jeg brukte samisk blodstopp å det var det
normalt skulle jeg på legevakta, men selfølgelig slapp jeg det, på sekunder det gror som bare det 
etter blodstopp, jeg trekkes mot min tromme som lenge har hengt i fred,
det var noe som manglet som å har hengt like ved, det var kjedet mitt med bjørne klo det kalte på meg det
nå henger kloa rundt min hals å jeg har sjelefred, å tromma joma å glad er jeg for det,
i min ekstase for moder jord å fred, kom en nydelig kvinnerøst i klarhørsel å nydlig var jo det,
jeg spilte mens sangen joma hvor lang tid tok nå det,dere vet hvor tiden forsvinner å samme er jo det
for tid og sted det eksisterer det, å klokka går fordet.
en ting som er sikkert la oss rive med når energia ber oss om det.
jeg leser om din tromme å glad er jeg for det, det er lov å glede seg over det når tromma følger med så lykke til med
tromma de og alt som følger med  klem fra bast 

I stillheten er det godt å være 

klem 

Takk Bast og Tullskjura 

Hver gang jeg har hentet en sjelebit tilbake,
kommer først gleden. Denne gang den stille gleden.
I den var jeg en kort stund, før jeg ble kastet ned i mørket.
Det pleier å vare ett døgn eller så. Det pleier å føles
som jeg mister alt. Det kjennes ut som jeg er tilbake
til start, at ingen ting nytter. Det er som jeg glemmer
alt jeg har opplevd som utvikling til da, det blir rett og
slett borte. Nå har det gått over et døgn, jeg er fremdeles
i etterdønningene, men jeg tror jeg er iferd med å stige
opp fra den nedre verden. Håpet, er det jeg er i nå, det er sterkt.
Og så er det stillere inni meg.

Det heter seg visst at sjeletap kan komme tilbake som perler på en snor.
Jeg er klar for å bli født på ny 


I øsende, pøsende regnvær kom jeg meg ut i skogen i går.
Den første lille skapning som kom å hilste på meg, var en
våt og pjuskjete kjøttmeis. Vi greier oss vi, sa den, før
den søkte ly under et grantre.

Litt lengre ned på skogsveien, i en bratt bakke, ble jeg var
noe merkelig ved føttene mine, det var som om småsteinene
hoppet av seg selv. Nå ser du syner, tenkte jeg. Men ettersom
jeg gikk, hoppet fler og fler steiner, trodde jeg. Da måtte jeg
bøye meg ned, for å se nærmere på hva dette forunderlige fenomen
var for noe. Og vet dere hva, det var bitte, bitte små froskunger,
en centimeter store bare, det var så vidt jeg kunne se de
knøttsmå beina og armene. De var spredd over en hundre meter
nedover bakken, det var så mange, det var helt ufattelig.
Men hvorfor hadde de søkt tilflukt på skogsveien???

Eg tenkjer froskene har opptelling
og nyter same anleidningja tel ein duale drøs møddlom seg....?
Eller at dei er leie av å bykse rundt i graset der dei krasj-landar oppå kvarandre?
Ein annan tankje som dengjer åt skalle-knokkelen min er at det kan vere Ljoset frå månen
som lokkjer og freistar dei med sitt andlete av purt sylv.