Sjaman.com – Forumarkiv

Rapport fra en som befinner seg hinsides fatteevne

I noen dager nå, har jeg visst tidspunktet for når jeg skal gjennomleve min fostertilværelse og fødsel.
To sjelebiter fra fosterlivet og en sjelebit fra selve fødselen skal bli hentet tilbake.
Det har jeg fått vite av sjamanen, som reiser for meg mellom verdenene, og skal hjelpe meg med det,
natten gjennom, ute i naturen, ved den store Moderens hellige sjø.

Natten etter jeg fikk beskjed om dette, fikk jeg en drøm, påfølgende natt enda en.
Drømmene var ikke skremmende, men jeg våknet begge ganger opp med tårer og fortvilelse,
samtidig som jeg var sjeleglad for at noe i meg, forbereder seg.

Jeg hadde bedt en bønn om å få disse drømmene før jeg sovnet.
Jeg ba om å bli forberedt til det som skulle skje.
Jeg hadde lagt den ene av de to små ørnefjærene og skrinet med sølvkrystallen,
på en hylle over sengen, og bergkrystallen under puten.

I går dro jeg til byen og kjøpte meg nye healingsteiner, de lå pent innpakket i små poser.
Jeg la alle inn i en større pose og trakk ut en av dem, det ble cyanittsteinen.
Jeg leser om cyanitt i Lone Herts sin bok: Energi. Sten og krystaller. Da tenker jeg,
med den stenen på hyllen, i tillegg til de andre hjelpemiddlene, må bare den store
drømmen, gjennombruddet, komme. Jeg legger også den andre, lille ørnefjæren der.

Jeg våkner i sekstiden, ingen drøm. Jaha, så mye gir jeg for alt det tullet "du" tror på.
Jeg tar med meg bergkrystallen og cyanitten inn på stua, og fører en dialog med meg
selv. Der ser du, sier en stemme i meg, du kan jo ikke tro på at en liten sten kan hjelpe deg.
Men en annen stemme hvisker så vidt: du har jo opplevd mye merkelig med bergkrystallen din.

Jeg blar i stenboken, og der ser jeg plutselig bilde av en bergkrystall som ligner min, det er en
krystallklynge. Jeg ser at den kan brukes til å rense andre stener med. Litt sånn oppgitt,
men med tanken om at det skader ikke å prøve, legger jeg cyanitten mellom de to tårnene
i bergkrystallen.

Jeg tenner et stearinlys og tenker det var det, ingen ting vil skje i dag likevel. Plutselig
får jeg "beskjed" om å legge meg ned på sofaen for å sove. Nei, det kan jeg ikke, sier jeg,
jeg har så mye annet jeg skal gjøre i dag, det har jeg ikke tid til. Der og da blir jeg stuptrøtt
og sovner fra levende lys og alt. Jeg våkner opp i 10-tiden, ingen drøm. Plutselig får jeg så
vondt midt i brystet. Noen sier mitt gamle fornavn. Det første av de fornavnene ga jeg slipp
på, da jeg kvittet meg med min fars etternavn. Stemmen sier begge navnene om igjen, men
at jeg heter det jeg heter nå, Siri. Og videre sier "han", nå skal Siri gi slipp. Og så blir jeg sendt
rett inn i hjertechakraet mitt. Der inne, til nå godt bortgjemt, finnes det i meg som elsker ubetinget,
til tross for. Det som elsker til tross for avvisning, latterliggjøring og raseri. Nå skal du gi slipp
på det i deg som elsker uten forbehold, det som elsker gjennom tykt og tynt, sier stemmen.
Jeg protesterer vilt. Jeg kan ikke gi slipp på det i meg som elsker, det er jo det siste håpet
jeg har! Jeg gråter, smerten oppleves som uutholdelig. Jeg har jo aldri før virkelig kjent at
jeg har en slik følelse inni meg, roper jeg til stemmen. Skal jeg gi slipp nå, når jeg nettopp
har erfart det? Ja, dette må du også gi slipp på, slipp nå din betingelsesløse kjærlighet,
slipp nå håpet. Da kommer sjamanens ord til meg; i det du faller, gi slipp på frykten og se
hva som skjer. Jeg stritter i mot en stund til, skal jeg virkelig la kjærligheten dø! Men jeg
gjør som jeg har fått beskjed om, jeg slipper, fra det bortgjemte stedet i hjertet mitt, det
lille jeg har, av den reneste kjærlighet. Det er vel unødvendig å si at jeg gråter.

Så ser jeg, som refleksen i et speil, den kjærligheten som jeg nettopp har gitt slipp på.
Jeg både ser og føler, at den strømmer mot meg. Plutselig blir speilet til en hvit opalring. Det er den
ringen jeg så på nyingma Tulkuens hånd, da han velsignet meg i Lhasa. Så fin ring du har, sa jeg til ham.
Jeg så og så, lengselsfullt, på den. Å, den ringen har jeg bare fordi den er vakker, sa han da.
Det er bare et smykke. Jeg trodde ikke det døyt på det han sa, men han gjorde "noe", slik at jeg
mistet fokuset på den. Nå så jeg rett inn i den hvite, vakre opalen igjen. Jeg gikk inn i den,
inn i lyset i den,i et uendelig rom bakenfor, uten slutt, et altomfattende, mykt, hvitt lys. Men det var
noe der fremme, som jeg ikke kunne se, noe som strålte mot meg, uten at jeg kunne se strålene.
Det var en ufattelig kjærlighet, som gikk rett inn i hjertet mitt. Hele rommet omkring meg lyste
av kjærlighet, uten at jeg så lyskilden. Det var en kjærlighet så ubeskrivelig, så ufattelig, så
bortenfor all forstand. Og Tulkuens ord, ved tre forskjellige anledninger, kom til meg;
Du er god, du er vakker, du er modig. Den gang følte jeg meg langt ifra slik. Men der, bakenfor
opalens ytre overflate, inne i en uendelig verden av lys, var det akkurat det jeg var; god, vakker
og modig.

Jeg bringes tilbake til denne verden ved at telefonen ringer. Hallo, det er Siri, sier jeg. Good afternoon,
sier en mannsstemme, no good morning, sier han. Så blir det stille. Hello, what`s the matter, sier jeg.
Men han har lagt på. For en tullebukk, tenker jeg. Tenk å ringe fra andre siden av jordkloden, fra en annen
tidssone, og si good afternoon, good morning og så bare legge på! Da ser jeg et sterkt regnbuelys som
skinner på min arm og mitt lår. Hva i allverden er dette, markisen er jo helt nede, solen skinner jo ikke inn.
Noe kollapser i mitt hode, jeg er jo her og nå, jeg er ikke mellom verdenene lengre. Da kommer Aftenstjernen
og Morgenstjernen. I noen sekunder til; Kjærlighet. Jeg hadde lagt en fassetert krystall i vinduskarmen,
for lenge, lenge siden, den fanget opp de lysstrålene jeg ikke kunne se, og badet min kropp i regnbuelys.

Jeg er rystet. Jeg er sjokkert. Jeg er helt satt ut. Hjertet mitt vibrerer og skjelver, tårene strømmer,
ordene og tankene blir borte.

Noen tid etterpå skjønner jeg, at jeg har erfart i meg selv, det som sies i sjamanismen; du trenger ikke å tro,
stol på det du erfarer.

Nå er det bare noen døgn til jeg skal bli født på ny. Jeg tenker på det på den måten. Jeg er
full av forventning. Jeg gleder meg som et barn Jeg er trygg. Jeg har tillit. Maderakka vil komme og bringe
med seg sin datter Sarakka og Den hvite reinen. Sjamanen som reiste for meg fikk beskjed om at jeg
skal bli døpt i samme slengen. Ånden i den hellige Mors sjø skal døpe meg og gi meg et nytt navn.

Alt er ufattelig. Alt er ubeskrivelig. Jeg vil bare være, i det jeg er.

Hellige krefter! Jeg ønsker deg all verdens lykke til, Shri-siri.

Takk 

Så godt å lese 

Gleder meg med deg i opplevelsen.
Det er snodig det der at man får det man søker når man først gir slipp på det.

Kos deg masse fremover 

Klem

Lilly

Takk for at du deler dine opplevelser.
Det gir kunnskap til deg, og innsikt for de som leser.
Takk igjen

Sanseleg......... og sikkert ikkje nokon tilfeldig mosaikk du beskriv.

Jeg ble fullstendig bergtatt av fortellingen din 

Lykke til shri 

Jeg dro ned til byen og besøkte min eldste sønn,
i går ettermiddag. Vi laget oss en bedre middag og
satt og pratet i timesvis. Plutselig oppdaget jeg at
klokken er nærmer seg elleve og at jeg må komme meg
hjem. Resten av familien hadde reist i forveien på ferie.
Jeg er alene hjemme, for første gang på lenge.

Det er lyst og varmt, det er høysommer, jeg hører
folkelivet nede på gaten. Plutselig kommer angsten
snikende. Jeg ber min sønn følge meg på t-banen.
Da jeg kommer frem, ser jeg at det er par menn som
går av på samme holdeplass. I det jeg kommer til stien,
som går gjennom et lite skogholdt, er en av de rett
bak meg. Jeg griper hardt omkring bjørnekloa jeg
har i lommen. Han går forbi meg. Puhæææ, så dum
jeg er. Jeg kommer hjem og setter meg ute på terrassen,
angsten kommer snikende igjen. Men i halvtotiden
får jeg lagt meg, med bjørnekloa under puten, i tillegg
til alle de andre remediene.

Litt før fire våkner jeg opp fra et mareritt. Jeg har gjort
noe galt, jeg husker ikke hva, jeg er barn. Min bestefar
så meg og prøver å få tak i meg, men jeg greier å stikke unna
Plutselig ringer en telefon, hjelp jeg har en mobil i lommen,
det viste jeg ikke. Jeg tar den, det er min far. Jeg sier til ham
at nå stikker jeg til skogs, nå rømmer jeg.
.
Vanvittig redd løper jeg mot skogen, opp i et kulturbeite
bak husene. Opp bakken til min bestefars hus, kommer
min far kjørende i en merkelig doning, en slags hjemmesnekret,
motorisert rullestol, han kommer kjørende i vill fart, han er rasende.
I ett øyeblikk tror jeg det er fordi han ikke kan gå. Men så bykser
han ut av stolen og får øye på meg, der oppe i bakken.

Jeg er livredd. Jeg spretter på en måte baklengs oppover, med
rompa i bakken, jeg har et lite forsprang, jeg ser hele tiden
på min far nedenfor meg. Plutselig blir jeg sint på meg selv.
Hvordan kunne jeg være så dum å gå med en mobil i lommen.
Hvordan kunne jeg være så dum at jeg fortalte ham hva jeg
hadde tenkt å gjøre. Rømme til fjells, rømme til de øde dalene
bak fjellet. Nei, der vil jeg jo likevel ikke greidd å overlevd, tenker jeg.
Plutselig får jeg det for meg, at jeg må være som en indianer, jeg
må skjule mine spor. Jeg må ned til elven, og svømme nedover den.
Da vil ikke blodhundene få teften av meg.

Men det blir med tanken. Stiv av skrekk, der i gressbakken, like
før jeg nådde utmarka, våkner jeg. Jeg puster knapt. Hjertet
hamrer omtrent helt oppe i halsen. Jeg ligger på ryggen i sengen,
med hodet nesten opp etter veggen. Jeg er så sint på meg selv.
Jeg føler meg så dum. Jeg kunne rømt til verdens ende. Skyggen
av min far ville alltid vært der. Hvorfor kan jeg ikke gjøre det en
indianerkriger må gjøre, se frykten i hvitøyet, ære fienden for
at jeg får lov til å møte ham og gå motstanderen i møte. Hvorfor
pokker mestrer jeg ikke lucid dream. Hvorfor lar jeg meg overvinne
og lamme av frykt for min far, sånn circa 22 måneder etter at han er
tatt ut av meg. Hvorfor dukker frykten for min far opp nå, når jeg
forbereder meg på å gjennomgå min egen fødsel???




 

Du skriver så vakkert kjære shri - vennen! Du er en fantastisk stor inspirasjon for meg....som ikke opplever noe som helst om dagene, hehe!

Jeg sier som en over her...jeg blir bergtatt av det du skriver - å det gir meg et spark i baken til å sette meg ned selv en dag!

Du jobber fantastisk godt! Du sterke og vakre kvinnen!

Tusen takk kjære Silva, tusen takk alle sammen 
Jeg er så glad dere finnes. Jeg blir sett, jeg er.

Jeg går ut på terrassen. Månen var halv. Den er i ne.
Jeg sovnet på sofaen, med terrassedøren på vidt gap,
reddere var jeg ikke. Månemor hadde helbredet min akutte frykt.
Jeg våkner i ti-tiden. Det er dirrende hett.

Jeg griper etter en av de mange sjamanbøkene jeg har liggende
under bordet. Det er Sandra Ingermans bok "Soul Retrieval".
Jeg har nesten lest den til ende, for andre gang. Selv ved andre
gangs gjennomlesning, er den et rystende, sterkt dokument, for meg,
her jeg befinner meg midt i min egen sjelehentingsprossess. Da jeg
kom til kapittelet der Sandra Ingeman beskriver sjelehentingen for
Ailo, gråt jeg uhemmet. Det ble åpningen for å hente tilbake sjelbiten
for den 21-årige meg. Nå lå boken åpen på kapittelet EPILOUGE,
og jeg blir truffet av ordene i første halvdel av et sitat Ingermann
åpner kapittelet med. Det er skrevet av Brian Swimme, The Universe
is a Green Dragon;

            "It was out of the dynamic of cosmic celebration that
            we were created in the first place. We are to become
            celebration and generosity, burst into self-awareness".


Så skriver Ingerman selv;

            "Practicing shamanism involves understanding the concept
              of power and the right use of power. Power is the ability to
              transform any energy. When we are whole and in our power,
              the possibilities for what we can do are endless".


Jeg gleder meg til å bli født på ny. Jeg er fyllt av håp og forventning.
Gleden og håpet er sterkere enn frykten. Men for sikkerhets skyld
påkaller jeg mine kraftdyr, mine åndehjelpere. Stå omkring meg, i det
natten faller på, i det jeg går inn i mørket. Slå ring om meg, vern meg
mot frykten i meg selv. La meg fylles av kraft til av egen vilje å velge,
mitt liv på ny. Jeg drømmer, om at i det solen står opp, vil hundre tusen
stråler treffe meg, med en kjærlighetskraft så stor. Jeg drømmer, om
at jeg kan reise meg opp og stå der som en krigerdronning. Jeg drømmer,
om at jeg en gang kan stå i all min kraft, og se min far uten frykt. Jeg
drømmer, om at jeg med hele min kraft, kan sende hundre tusen laserstråler,
rett i hans hjerte. Rett inn i den lille, redde, sårede gutten. Hundre tusen laserstråler,
med uendelig kjærlighetskraft vil jeg sende mot ham. Jeg drømmer, om at skyggen
av min fryktinngytende far, og denne tråden til alle hans fryktinngytende forfedre, vil forsvinne fra min
familie. Syv generasjoner tilbake og en fram. Intet mindre drømmer jeg om.
Jeg tror jeg fant min livsoppgave i møte med min nakne, avkledde frykt.
For det er jeg villig til å dø, om så det gjelder. Først da kan jeg finne fred,
og tilgi meg selv.

Jeg er i elven. Jeg er mdtt i livselven. Lenge, uendelig lenge var det stille,
dørgende stille. Ingen ting hendte. I øyeblikk trodde jeg at alt var slutt.
Jeg trodde jeg hadde feilet så dypt, at ingen medisin ville virke på meg.
Jeg oppga alt, selv den lille flik av kjærlighet jeg kjente inni meg. Jeg så
meg selv, stå der naken med "alle" mine feil. Da skjedde mirakelet på ny;
alt var bare kjærlighet, fra innerst til ytterst, omkring meg og i meg selv.
Når mørket faller på i natt, vil nok mitt bevisste jeg, glemme alt for en
stakket stund. Men erfaringen bærer jeg med meg, jeg har i små glimt
erfart den totale, altomfattende kjærlighet. Alt dete takket være at jeg
valgte sjamanveien og at sjamanen valgte å hjelpe også meg 




Alt er vakkert.
Alt er sterkt.
Jeg lever.
Noe skal dø.
Jeg er glad.
Jeg er fyllt av kraft.
Kraft som gir meg vilje.
Vilje til å se meg selv i hvitøyet.



Som ett blått barn kom jeg inn i denne verden,
en vakker sommerdag i slutten av mai,
for 57 år siden. Jeg var ikke fullbåret.
Min mor har fortalt at fødselen ble satt i gang,
to måneder for tidlig da hun var ute i vårhagen,
blant duftende syriner, epletrær, hegg og ildrøde
tulipaner i flor. Vår gamle skillpadde, omkring
trehundre år gammel, stor og tung, sto ytterst
på en mur, og var i ferd med å falle over kanten.

Da løper min lille mor, og løfter den trygt ned.
Fødselsveene settes i gang. Jeg blir født midt
på lyse dagen. Men alt er ikke som det skal.
Jeg var ikke ønsket velkommen, inn i min fars familie.
Jeg var ett av skjebnens luner, et uønsket barn.



Nå skal jeg fødes på ny. En dirrende het sommernatt
i juli. Alt skal bli riktig til slutt. Det blå barnet vil bli
ønsket velkommen. Det blå barnet vil bli helbredet.



Naken kom jeg inn i denne verden.
Naken skal jeg tre ut av den.

Jeg har støvsuget og vasket gulv.
Jeg har renset hele leiligheten med salvie.
Jeg har renset mine ben i glovarmt grønnsåpevann.
Nå skal jeg inn i dusjen og vaske meg ren og klar.
Jeg har spist roastbiff til morgenen, det er et symbol på
mitt kraftdyr, den hvite Bøffelen.
Jeg har spist egg og tomat, fruktbarhet og Jordens grøde.
Jeg har drukket uendelig mye vann.
Den hvite Bjørnen sitter ovenfor nakken min,
i det lille søkket i bakhodet og presser på.


I sted skulle jeg klippe av noen roser, de var mer enn fullmoden,
jeg trodde det var tre, men det var fire.
Nå står to igjen, en har nettopp sprunget ut, en er i knopp.




Med Aftenstjernen og Morgenstjernen som vitne
la jeg de blodrøde rosene ned
de ligger i de fire himmelretninger

I midten, den Hvite stenen fra havet.
en forvandlingsprosess er i gang
den Sorte stenen i midten
blir snart transformert til lys

Himmelslangetrommen blir med
og bjørnekloa
og en sten, en takkeoffergave
en åttekantet, blå kalsitt
til den store Mors sjø

Takk vakre shri vennen for at du deler dette med oss.
Du bergtar også meg med din skriving.

Jeg ønsker deg lykke til i ny fødsel og mine tanker er hos deg 

RITA

Takk Rita 

Natten var magisk.
Den var dyp, den var mørk.
I denne verden fikk vi selskap av
mus, flaggermus og en fisk som nesten hoppet på land.
Mellom verdenene kom Pegasus og kattuglen.


På en hvit sandstrand, på et hvitt teppe strødd med dyprøde
roseblader ble jeg født.

En stor stjerne lyste rett over øya ute i vannet,
i det jeg kom ut gjennom fødselskanalen.
Karlsvognen var også vitne.

Den hvite reinen tok meg ut til øya,
til en steinsatt, rund brønn i midten,
hvor jeg ble døpt av tre norner
og gitt navn.

Den gamle fødselen ble healet.
Mye arbeid gjenstår.




I dag ramlet min gamle "dåpstallerken" ned fra veggen.
Den har hengt der i årevis, uten å falle ned.
Den ble liggende oppned.

Tromma mi står på en hylle og gir fra lyder,
det har den gjort i hele dag.

Tack för att du delar med dig av dina upplevelser och det magiska som händer dig.
Du skriver vackert, så poetiskt och det är mycket intressant!

Deilig hinsides fatteevne å lese 

Gratulere med fødsel! ...hvilken reise du har hatt!!

Takk Orre og Ulvemor 

Fødselsprossessen er ennå ikke avsluttet.
Jeg befinner meg ute på øya i havgapet,
sammen med min familie og min søster,
som er lucky and crazy. Tromma mi synger
som besatt i solen. Vi trommer og trommer
for steinslangen som kom opp av havet og
la seg i gresset ved villrosen og nyperosehekken.
Måtte den bare få vinger på, og fly opp mot det blå.

Vi gnir oss inn med tang, bader og dykker. Snart
må jeg vel være gjennomrenset. En dag hadde jeg
så vondt i ansiktet og i bakhodet. Først ved leggetid
skjønte jeg hva det var; det var en del av smerten
ved å bli presset ut gjennom fødselskanalen.

Men tromma synger i meg; jeg vil leve.